Hva skjer når mediene skriver om helse?

Hvilke stemmer slipper til i medienes helsedekning? Hvordan jobber interessegrupper i kulissene og hva opplever pasienter som forteller sin sykdomshistorie i mediene? Les om hovedfunnene fra et stort forskningsprosjekt.

Helse, medier og makt

Helse og sykdom er godt stoff for mediene. Historier om dødssyke pasienter som ikke får kostbare og potensielt livreddende medisiner kan engasjere og provosere. Personer som står åpent frem med sykdom og helseutfordringer kan bryte ned stigmaer og røre publikum.

Hva kjennetegner egentlig helsejournalistikken i Norge sammenlignet med i andre land? Hvordan jobber pasientorganisasjoner og andre interessegrupper for å fremme sine saker i offentligheten? Og hvilke stemmer og perspektiver er det som blir hørt når pasienter står frem i mediene med sykdomshistoriene sine?

Hva skjer i kulissene?

Kjersti Thorbjørnsrud

Dette er noen av spørsmålene som forskerne i prosjektet Health Communication Regimes har jobbet med de siste årene. Prosjektet har resultert i 16 vitenskapelige publikasjoner, de fleste av disse i anerkjente internasjonale tidsskrifter. I tillegg er det skrevet en doktoravhandling som del av prosjektet.

I dag presenterer forskerne hovedfunnene sine på et avslutningsseminar og i en brosjyre som samler de viktigste innsiktene fra disse publikasjonene.  

– Funnene fra dette prosjektet gir en dypere forståelse av hva som skjer i kulissene når helsejournalistikken blir til, og av hva mediedekningen kan bringe med seg på godt og vondt for de involverte, forteller prosjektleder og ISF-forsker Kjersti Thorbjørnsrud.

Kronikere og eldre blir mindre synlige

Forskerne har blant annet gjennomført innholdsanalyser av medienes omtale av helsestoff de siste 70 årene og sammenlignet norske helsenyheter med mediedekningen i andre land. I tillegg har de gjort en rekke intervjuer med interesseorganisasjoner og med pasienter og pårørende som har stått frem i mediene med sin historie.

Ett av funnene er at pasientcaser – pasienthistorier som gir et ansikt til sykdommene og kan berøre lesere og seere – er et mer brukt virkemiddel i Norge enn i mange andre land. Dynamikkene som påvirker publikums oppmerksomhet og medienes prioriteringer får imidlertid betydning for hvem sine historier det er som blir hørt.

– Utadvendte, unge og fotogene mennesker med drama­tiske sykdomshistorier blir overrepresentert som pasientcaser, mens kroniske, stigma­tiserte eller eldre pasientgrupper er mindre synlige i mediene. Dekningen i mediene kan i neste ledd påvirke de politiske prioriteringene på helsefeltet, utdyper Thorbjørnsrud.

Blandede erfaringer

Forskerne i prosjektet har også gjennomført intervjuer med pasienter og personer som har vært med i populære tv-konsepter som «Helene sjekker inn» og «Jeg mot meg» – programmer som går svært tett på personer i en sårbar situasjon.

– Mange av deltakerne forteller at det har vært en positiv opplevelse å være med i disse programmene, men det gjelder ikke for alle, forteller Thorbjørnsrud.

De fornøyde deltakerne forteller ofte at de føler at det har hatt en verdi å bidra til åpenhet og økt forståelse av sykdommen og situasjonen sin. Andre deltakere har imidlertid reagert negativt, eller med fortvilelse, når de ser hvordan de blir fremstilt.

– Vi mener det er grunn til å endre hvordan mediene tenker om å innhente samtykker fra de mest sårbare deltakerne, og gi dem større rettigheter til å be om at innhold fjernes fra repriser og fra nettet i ettertid. Når det er snakk om pasienter som er innlagt til behandling, har også behandlingsinstitusjonen et stort ansvar hvis de velger å slippe inn et kamerateam, påpeker Thorbjørnsrud.

Interesseorganisasjoner i ny medievirkelighet

Et annet spørsmål forskerne har jobbet med, er hvordan interesseorganisasjonene på helsefeltet arbeider og samarbeider for å få oppmerksomhet rundt sakene de arbeider for. Dybdeintervjuer med 50 ledere og kommunikasjonssjefer i slike organisasjoner, samt med helsejournalister, helsepolitikere, helsebyråkrater og aksjonsgrupper, har avdekket et bilde av stadig mer profesjonelle organisasjoner, som jobber målrettet i et medielandskap i endring.

– Synlighet i tradisjonelle medier er fortsatt viktig, men sosiale medier og egne plattformer gir organisasjonene mulighet til å ta redaksjonell kontroll selv i større grad. Slik kan de nå målgruppene sine direkte, men samtidig svekkes den kritiske journalistikken rundt budskapet deres, forteller Thorbjørnsrud.

Selv om sosiale medier gir små organisasjoner mulighet til å nå et potensielt stort publikum uten store kostnader, finner forskerne at det fortsatt er de største som er sterkest. De mest ressurssterke organisasjonene har størst mulighet til å tilpasse seg det hybride medielandskapet, hvor innhold flyter mellom tradisjonelle og digitale flater og delbarhet, spredning og enga­sjement er avgjørende

– Samtidig er gode pasientcaser viktig i det vi har kalt «oppmerksomhetsøkonomien». Små pasientorganisasjoner som har tilgang til gode caser har større muligheter til å danne strategiske allianser med mer ressurssterke aktører, sier Kjersti Thorbjørnsrud.

Les mer om funnene fra prosjektet i brosjyren øverst i denne artikkelen.

Klikk her for å lese forskernes kronikk i VG: Åpenhetens pris

Emneord: Medier og offentlighet Av Hallvard Kvale
Publisert 21. okt. 2021 20:51 - Sist endret 21. okt. 2021 21:10