Rapporter sortert på tidligere år:
| 2021 | 2014 | 2007 |
| 2020 | 2013 | 2006 |
| 2019 | 2012 | 2005 |
| 2018 | 2011 | 2004 |
| 2017 | 2010 | 2003 |
| 2016 | 2009 | 2002 |
| 2015 | 2008 | 2001 |
Besøk siden for hovedfunnsgrafikk for grafisk framstilte forskningsfunn.
Publikasjonslister finner du også på personsidene til enkeltforskere. Oversikten er basert på CRIStin-databasen.
Existing scholarship on contemporary antisemitism tends to sacrifice breadth for depth, typically focusing on a specific dimension of the phenomenon or a single national or ideological context. This nearsightedness threatens to limit our understanding of current antisemitism because separate parts of a complex picture are studied in isolation, and because crucial questions about temporal and cross-national variation remain understudied. To help remedy this situation, this article introduces a more comprehensive conceptual and empirical framework along with a new dataset intended to encourage the study of antisemitism as a multidimensional, cross-national, and dynamic phenomenon. The framework conceptualizes antisemitism in four core dimensions—attitudes, incidents, cultural imagery, and Jews' exposure—and specifies relevant variables and indicators, thus facilitating future research and data collection efforts. To supplement the framework, the article introduces a new dataset (DIMA—Dimensions of Antisemitism) featuring publicly available data covering three of the four dimensions: attitudes, incidents, and exposure. Based on patterns emerging from these data, hypotheses for further study are suggested. These contributions are intended to prepare the ground for a new and theoretically more ambitious research agenda in the field of contemporary antisemitism research.
The impact of technological change on employment, inequality and job quality has attracted considerable analysis from both scholars and practitioners. However, less attention has been paid to how digital technologies are changing contemporary workplaces and how workers are responding to these changes. This article reviews recent research from the multidisciplinary comparative employment relations field, with a focus on institutional resilience or change associated with digitalization; and the strategic responses of unions and other worker representatives to these trends. We find that the insights of economists, sociologists and employment relations scholars are complementary, as each addresses a different dimension of technological change and associated worker outcomes. Comparative employment relations researchers are more likely to influence current debates where they both articulate the unique contribution of their multi-method and comparative research methods and aggregate findings beyond single or paired industry and national case studies.
This paper studies polarization of attitudes toward immigration in Norway from 2001 to 2019. The paper studies polarization along five dimensions: dispersion, bimodality, consolidation, constraint, and sorting. Empirical analyses were based on two Norwegian longitudinal, cross-sectional surveys. The findings suggested that, first, overall attitudes toward immigration did not become more polarized in terms of dispersion and bimodality. There was, however, a tendency toward increased polarization of attitudes toward Islam and a decreased polarization of attitudes toward refugees. Second, there was an increasing generational gap in attitudes toward immigration, especially with respect to Islam. Third, attitudes toward immigration were more closely linked to attitudes toward other political issues and to party preference. Although these changes should not be overestimated, finding increased tendencies of consolidation, constraint, and sorting in a consensus-based democracy like Norway indicates the wider existence of polarizing trends similar to those in the UK and US.
The devaluation of care work is regarded as a main explanation for the dominance of women in care work. However, less attention has been paid to how such devaluation affects not only the gender balance of jobs but also their ethnic and racial composition. This article examines patterns of gender and ethnic segregation and inequality within different types of care work. Using high-quality linked administrative register data covering the period 2004–2017, the analysis shows that although the strong female dominance in care work is relatively stable, a shift in the composition of workers has occurred. While native women are leaving the most devalued types of care work, they are replaced by immigrants—both women and men. The findings underscore how patterns of gender segregation are influenced by immigration, and that not all men benefit from being men in femaledominated occupations.
By offering low-cost tools of communication and coordination, social media platforms such as Facebook may constitute a substitute for coordination by means of hierarchical organization. Social media may disrupt, appearing as a “weapon of the weak,” a relationship that has traditionally linked membership to resources and influence. Against such a backdrop, this article investigates the extent to which organizational features and activities as well as the content of Facebook posts predict the reach and audience of voluntary organizations on Facebook. By linking organizational survey data and social media data and harnessing machine learning methods, hypotheses linking organizational features and the reach and level of attention obtained by voluntary organizations on Facebook are tested. The results support the notion that social media may work as a substitute for hierarchical forms of membership mobilization but do not support the “weapon of the weak” hypothesis.
The COVID-19 pandemic and its associated restrictions may have affected children and adolescent's mental health adversely. We cast light on this question using primary and specialist consultations data for the entire population of children of age 6-19 years in Norway (N = 908 272). Our outcomes are the monthly likelihood of having a consultation or hospitalization related to mental health problems and common mental health diagnoses. We compared a pandemic (2019-2021) to a pre-pandemic (2017-2019) cohort using event study and difference-in-difference designs that separate the shock of the pandemic from linear period trends and seasonal variation. We found temporary reductions in all mental health consultations during lockdown in spring 2020. In fall 2020 and winter 2021, consultation volumes in primary care increased, stabilizing at a higher level in 2021. Consultations in specialist care increased from spring 2021. Our findings could suggest a worsening of mental health among adolescents.
For decades, feminist activists and scholars have stressed the importance of integrating gender perspectives into the most defining challenge of our time: the climate disaster. In this article, we analyze official Norwegian policy documents in the context of regional and supra-national levels. We identify a lack of connection between gender equality policy and climate policy in the Norwegian policy documents that is symptomatic of a general silence on gender in climate policy in the Global North. We argue that there is untapped potential for gender mainstreaming in Norwegian climate policy and suggest that gendered, disaggregated data on climate issues could be combined with scholarly insights about the Nordic gender equality model so as to further our understanding of the climate crisis. Finally, we ask whether the absence of gender perspectives in Norwegian climate policy may reflect an unrecognized contradiction between Nordic gender equality policy and sustainability.
I denne artikkelen undersøker vi i hvilken grad det skjedde endringer i organisasjoners kontakt med offentlige beslut-ningstakere og påvirkning på politiske beslutningsprosesser under koronapandemien. Mer konkret ser vi nærmerepå endringer i organisasjonenes kontakt med Stortinget, regjeringen og forvaltningen samt graden av påvirkning deopplevde å ha på koronarelaterte beslutninger, og hvordan denne varierte mellom ulike organisasjonstyper og sakenede målbar. Vi bruker data fra en spørreundersøkelse gjennomført blant nasjonale organisasjoner i 2021, der det blestilt spørsmål om politiske aktiviteter før og under koronapandemien. Funnene viser at kontakten mellom organi-sasjoner og det offentlige under pandemien i hovedsak var preget av stabilitet framfor endring. Vi finner i hovedsaken reduksjon i samfunnsorienterte organisasjoners kontakt med Stortinget og regjeringen, mens ikke for økonomiskorienterte eller fritidsorienterte organisasjoner. Vi finner også at hvor aktivt organisasjonene arbeidet for å skaffe ellerutvide økonomiske krisepakker og å lette smitteverntiltak, var forbundet med større påvirkning spesielt for økono-misk orienterte organisasjoner. Offentlige beslutningstakere kan se ut til ha prioritert organisasjoner med en etablertrelasjon til det offentlige. Vi konkluderer med at kontaktmønstrene under pandemien i stor grad var det samme somfør, men at det skjedde en framheving av korporative trekk og noe nedtoning av pluralistiske trekk
Artikkelen undersøker forklaringer på etterlevelse av råd om sosial distansering under Covid-19-pandemien i dennorske befolkningen, med vekt på tillit, følelser og sosiale normer. I tråd med teoretiske forventninger er tillit til myn-dighetene viktig for etterlevelse av råd. Den sosiale tilliten mellom mennesker ser derimot ut til å ha vært svakt nega-tivt assosiert med etterlevelse. Også det å føle frykt eller håp i tilknytning til pandemien, og oppfatninger om at andrepersoner i ens sosiale nettverk også etterlever smittevernråd, bidrar til å forklare sosial distansering. Funnene er i trådmed hovedtrekkene i den internasjonale forskningen fra pandemien og viser at de samme forklaringene som er funneti andre land, også gjør seg gjeldende her. Analysene er basert på longitudinelle surveydata i fire runder i perioden mars2020 – januar 2022.
It is often claimed that parties on the left and right have different preferences for scholarly knowledge. However, little research has addressed whether partisanship actually matters for science advice preferences, particularly in the European setting. Drawing on original data on governmental appointments of academic scholars to more than 1400 public advisory commissions in Norway between 1969 and 2020, this article examines whether the left–right divide matters for cabinets’ consultation of economists and social scientists. The findings reveal that left-wing governments in Norway have consulted scholars of social science—such as sociologists and political scientists—more frequently than right-wing governments. In contrast, partisanship seem to matter less for the consultation of economic scholars, as economists have been extensively used as advisors by both blocs in the period studied. Overall, the article contributes theoretical and empirical knowledge to the politics of science advice.
Social science researchers tend to express left-liberal political attitudes. The ideological skew might influence research evaluations, but empirical evidence is limited. We conducted a survey experiment where Norwegian researchers evaluated fictitious research on majority–minority relations. Within this field, social contact and conflict theories emphasize different aspects of majority–minority relations, where the former has a left-liberal leaning in its assumptions and implications. We randomized the conclusion of the research they evaluated so that the research supported one of the two perspectives. Although the research designs are the same, those receiving the social contact conclusion evaluate the quality and relevance of the design more favorably. We do not find similar differences in evaluations of a study on a nonpoliticized topic.
This article gives an overview of the extent of school closures and use of distance learning in the Nordic countries during the COVID-19 pandemic. We also discuss expected effects on student outcomes. Surveys indicate that the Nordic education systems were relatively well-prepared for a transition to distance learning in terms of access to digital technology. Sweden kept compulsory schools open to a greater extent than the other countries, while policies at the upper-secondary level were more similar across the region. Research suggests that school closures can be expected to have long-term negative effects on skill formation and future earnings and that the negative impacts are likely to be larger for disadvantaged students and larger the younger the students were when exposed to remote instruction. The size of the long-term impact will eventually depend on the success of policies put in place to counteract the potential negative effects on student learning.
We investigate how inequalities in political media use develop throughout election campaigns, and in particular whether social media use helps counterbalance traditional news consumption gaps. Using a four-wave individual-level panel survey of the Norwegian 2017 national election campaign, we run a series of latent growth models to investigate whether differences in news consumption based on gender, age, education, and political interest increase or decrease during campaigns. We find that news consumption gaps are either stable or converge throughout the campaign. Importantly, social media provides political information to those groups that use traditional media channels the least and thereby reduce overall gaps in political media consumption. In this way, election campaigns, to some extent, equalize inequalities in political news consumption when it matters the most.
Stramhet på arbeidsmarkedet måles ved forholdet mellom antall ledige stillinger som bedrifter ønsker å fylle, og antall som ikke er i jobb, men søker arbeid. Situasjonen under pandemien skiller seg fra tidligere erfaringer ved at antall permitterte skjøt kraftig i været. Siden NAVs tall for helt ledige også inkluderer helt permitterte, som har en lavere søkeaktivitet enn ledige uten jobb, får vi et skjevt bilde av stramheten på arbeidsmarkedet når vi bare teller opp antall utlysninger per helt ledige på vanlig måte. I denne artikkelen undersøker vi derfor hvordan stramheten i arbeidsmarkedet har utviklet seg gjennom pandemien når vi korrigerer stramhetsindikatoren for antall permitterte. I motsetning til hva som har vært tilfellet tidligere, spiller denne korreksjonen en stor rolle for vår forståelse av stramheten i arbeidsmarkedet. Vi ser også på stramhetsindikatoren for yrkesgrupper som er ulikt rammet av pandemien. Korrigerte tall viser at arbeidsmarkedet var svært stramt da samfunnet åpnet opp igjen siste høst.
Declining response rates make it harder to justify survey data as adequately representative. Adjustment weighting is often used to address this problem, but the premise of that approach is that people within a specific social category who respond to a survey are representative of those that do not. This paper compares selfreported voting in a low response panel survey and a “gold standard” national election survey, with the actual election result in the Norwegian parliamentary election in 2017, and estimate the effects of various inverse probability weights. The results indicate that the panel sample becomes less accurate in predicting the election result when weighted for age than without the use of such a weight. Young adults who respond to surveys may not be representative of this age group as a whole, especially in low response panel surveys.
Countries increasingly out-contract public education to private providers to inspire competition and development, but there is limited research on the consequences. This article compares the parents’ room for active citizenship in public and nonprofit compulsory schools in Norway. It analyses a large-scale parental survey by multi-level regressions (OLS) of school-choice, internal empowerment, external participation in governance, and satisfaction with dialogue and collaboration, while controlling for school- and municipality-level factors. Parents’ reasons for choosing free schools are mainly perceived quality, profile, or previous dissatisfaction — not location as in public schools. Although parents are in general satisfied, there is a small but significantly higher level in free schools related to internal empowerment. Thus, stakeholder influence makes a difference, even in a society promoting active citizenship more broadly. The Norwegian Directorate for Education and Training conducted the survey in 2018–2019, targeting more than 20,000 parents in 160 public and 25 free schools.
An increasing concern in European politics is the potential tension between immigration and inclusive welfare states, suggesting that policy actors must choose one or the other. This is known as ‘the progressive dilemma’, which in Scandinavia becomes the social democratic dilemma. This article analyses how Scandinavian social democratic parties frame immigration and welfare policies to diffuse the dilemma in their party programs. Building on a review of the sociological, political and economic arguments underpinning the notion of a progressive dilemma, I undertake a qualitative analysis of the most recent party programs, as well as targeted documents on immigration, produced by the party organisations. Six social democratic and socialist parties in Norway, Sweden and Denmark are included. The analysis identifies a variety of ways to weave welfare state issues and immigration together. Abstracting from the empirical findings, I distil three key frames that dissolve the progressive dilemma, all drawing on established social democratic traditions: the social investment frame (the third way), the redistribution frame (Marxist tradition) and the social cohesion frame (social democrats as the voice of ‘ordinary people’).
In this article, we investigate elected representatives’ attitudes to citizen participation and the design of participatory arrangements. We distinguish between citizenship-oriented and governance-oriented attitudes. Whereas citizenship-oriented attitudes imply designing participatory arrangements to safeguard the democratic values of equality, transparency and inclusion, governance-oriented attitudes imply designing participatory arrangements to support elected representatives in their roles. Based on unique data from a web-based survey sent to all local councillors in Norway, we found that although Norwegian local councillors tend towards citizenship-oriented rather than governance-oriented attitudes to citizen participation, there is great variation between councillors in this respect. Analysing strategic and ideological explanations, we found that right-wing politicians tend to hold more governance-oriented attitudes than left-wing politicians do. Strategic considerations seem to have no effect on councillors in power in this regard.
The Storting election of September 2021 signalled the end of eight years in office for of the centre-right government led by Premier Erna Solberg. During this period, different constellations of parties had been in power: first the Conservatives and the Progress Party, later the Liberal Party and finally the Christian Democrats joined the coalition. However, due to policy disagreements, particularly with the Liberals and the Christian Democrats, the Progress Party left the coalition in 2020, just a year ahead of the election. Climate and immigration policies were at the core of the disagreements. At the 2021 election, the five centre-left (or red-green) parties won the majority of seats and votes, but did not succeed in establishing a majority government. Instead, the Labour Party and the Centre Party formed a minority government, supported by the Socialist Left Party. The overriding issue at the election was climate and environmental concerns. Somewhat unexpectedly, the Green Party did not fare particularly well at the election, and fell short of the four percent threshold for adjustment seats by the tiniest margin. Data from the Norwegian National Election Study shows that the Greens only received 11 per cent of the climate vote, while more than 60 per cent voted for other red-green parties. Social inequality was also high on the agenda, in particular by left of centre voters. The number of effective parties rose from 5.5 to 6.4, increasing the fractionalisation of the party system, which may be worrying if it continues.
Abstract Objective: This paper explores the role of parental leave for gendered career patterns in individualized, competitive labor markets in Norway, a culturally and politically family-friendly and gender-equal society. Background: Despite family-friendly policies and little prejudice against mothers, there is a significant gap in wages and careers between mothers and fathers in Norway. This is particularly true in individualized, competitive parts of the labor market, such as finance banking. To understand this pattern, we must examine the institutionalized rules of the game in which portfolio workers, with individual responsibility for their portfolio of clients, operate. Method: Drawing on in-depth interviews with 30 women and men working in Norwegian business banking, we analyze accounts of parental leave practices and how these bankers navigate the market conditions. Results: The analyses show how the market structure for finance banking and portfolio careers limits family policies, changing parenthood norms, and firms’ goodwill. Fathers postpone, split, and adapt “leave” to fit clients’ needs, thus sustaining their portfolio and career progress. In contrast, mothers, who typically take longer actual leave, give up clients and start from scratch upon return. Conclusion: Gendered use of parental leave within competitive market conditions leads to gendered career and wage patterns. More individualized competition in the wider labor market may increase inequality in parenting and careers, despite favorable cultural norms and policies, as long as public authorities, firms, and families accept individualized logics and gender-unequal practices of parental leave. Key words: fatherhood, father’s quota, portfolio careers, work-family dynamics, interview study
This study investigates patients’ experiences with participating in a television (TV) documentary series filmed within psychiatric hospital wards. The study relies on interviews with patients, health staff, and TV producers, and asks how access is negotiated and how patients experience different phases of the production process. Based on a discussion of health ethics versus journalistic ethics, and the particular relations of power asymmetry and dependence within a health institution, the study concludes that a discourse emphasizing the benefits of openness worked to overshadow the need for extra sensitivity and care for the most vulnerable patients. Most patients appreciated the opportunity to share their experiences of illness and hospital treatment, but the increased strain on patients who were negatively affected by exposure calls for renewed attention to what informed consent and autonomy imply when media professionals enter health institutions.
This article contributes to the knowledge of interest groups’ political power. It examines how interest groups shape political debates and decision-making, and what strategies are most successful to this end, through an in-depth case study analysis of the Norwegian transposition of the revised EU policy on public procurement. The case is unique as it illustrates a policy process that changed direction at the eleventh hour, embodies an ideational fight between different views of a good society, and—surprisingly—concludes in favour of non-profit interests. Based on hearing statements, media items, transcripts from the final parliamentary debate on the matter, and interviews with leaders of interest groups, the article demonstrates that the ability to coordinate action and frame and control the public and political debate was a vital power resource for non-profit interests, who did so using a broad range of both direct and indirect strategies. The political ideas advanced through these two strategies were nearly identical; however, the indirect strategy was more personified and strongly emphasised normative conflict.
The article explores why women are better represented in municipal councils in Norway than in Denmark. This comparative case study offers a most similar systems design, as these two countries are similar on most relevant institutional variables, such as local government systems, electoral systems, party systems and societal gender equality, but they deviate on the dependent variable of women’s representation. Two unique comparative data sets are analysed: representative voter surveys and register data on all candidates (from the 2019 Norwegian and 2017 Danish municipal elections). The study focuses on demand-side explanations and concludes that institutional explanations do not appear relevant. Instead, the parties’ candidate selection matters: Norwegian parties are more concerned with gender balance than their Danish counterparts. Finally, the article discusses why this is the case and asks whether gender equality plays a more prominent role on the societal agenda in Norway than in Denmark.
Nyhetssaker om at mennesker som trenger hjelp, ikke får den omsorgen eller helsetilbudet de har krav på, starter ofte nært dem det gjelder – i lokalmediene eller på sosiale medier. Denne artikkelen belyser ulike kilders handlingsrom og strategier i lokale mediesaker der enkeltpersoners helsebehov står i fokus, sett fra de involverte aktørenes ståsted. Gjennom 20 kvalitative intervjuer analyserer vi møtet mellom medier og to sentrale kildegrupper: pasienter og pårørende og politikere og kommunal forvaltning. Studien viser hvordan en klassisk mediedramaturgi utspiller seg i et samspill mellom sosiale medier og lokaljournalistikken i denne typen saker. Ved å dele tunge personlige erfaringer i mediene mobiliserer pasienter og pårørende en form for støtte og empati som i sakene vi har studert, faktisk endrer utfall og prioriteringer. Analysen viser at tradisjonelle kildehierarkier utfordres når pårørende og pasienter fungerer som pådrivere i mediene, mens lokalmyndigheter og politikere ofte får et ganske begrenset handlingsrom i disse oppslagene. Samtidig er det både emosjonelt kostbart og ressurskrevende å kjempe saken sin i mediene, og denne formen for mediepåvirkning reiser grunnleggende dilemma knyttet til både personvern og fordeling av knappe helseressurser der ikke alle som trenger hjelp, kan eller vil nå gjennom i dagens hybride medielandskap.
Research has shown a correlation between votes for populist parties and the belief that vaccines are not important or effective. More recent investigations in the United States and France have similarly shown that attitudes toward the COVID-19 vaccine have been politicized. In this article, we show a similar pattern analyzing survey data from Norway, a country relatively mildly hit by the pandemic and characterized by high trust and a consensual political culture. We find that refusal to vaccinate is associated with right-wing ideological constraint, even when considering a wide array of control variables (e.g., lack of confidence, complacency), and sociodemographic characteristics. The results imply that vaccine refusal latch onto established political cleavages, particularly among the most ideologically consistent. Thus, polarization in the form of increasing ideological constraint may represent a mounting challenge for vaccine uptake, suggesting that vaccine communication should go beyond “explaining the science” and factor in ideology.
Access to resources, wealth, and power positions varies systematically with membership in social categories. This article asks what role the elites themselves – as holders of power and regulators of access to influential positions – can play in maintaining, but also changing, the demographic composition of elites. Drawing on a unique survey among the entire Norwegian elite, we investigate what holders of elite positions believe are the main causes of gender imbalance and lack of ethnic diversity, and whether their beliefs influence their willingness to implement measures to promote gender equality and ethnic diversity. In line with expectations drawn from the literatures on policy representation and critical frame analysis, we find a strong, positive relationship between the belief in the importance of institutionalized causes of inequality and the willingness to introduce ameliorative measures to increase diversity. Conversely, we find a negative relationship between the belief in individualized explanations, such as the lack of qualifications, and the willingness to introduce measures. As elites are key holders of power, the findings imply that how elites view the causes of categorical inequality has strong bearings on the room for structural change.
Presenting the political and cultural processes that occur within the indigenous Sámi people of North Europe as they undergo urbanization, this book examines how they have retained their sense of history and culture in this new setting. The book presents data and analysis on subjects such as indigenous urbanization history, urban indigenous identity issues, urban indigenous youth, and the governance of urban “spaces” for indigenous culture and community. The book is written by a team of researchers, mostly Sámi, from all the countries covered in the book.
Presenting the political and cultural processes that occur within the indigenous Sámi people of North Europe as they undergo urbanization, this book examines how they have retained their sense of history and culture in this new setting. The book presents data and analysis on subjects such as indigenous urbanization history, urban indigenous identity issues, urban indigenous youth, and the governance of urban “spaces” for indigenous culture and community. The book is written by a team of researchers, mostly Sámi, from all the countries covered in the book.
Despite increasing gender-equality in many areas, corporate power is still strongly male-dominated. Prevailing research often relies on the cognitive, demand-side mechanism of in-group favoritism based on single-country studies to produce generalized explanations of men’s dominance in top management and to recommend remedies, such as gender quotas on boards. However, existing research findings are mixed. We contribute to the research field by analyzing original data from 457 large companies in Norway and the US, examining associations of the gender-composition on boards and in the actual Executive Committees. The predictions of in-group favoritism are partly supported in the US, but largely not supported for Norwegian companies with gender-balanced boards due to quotas. We argue that in-group favoritism is an incomplete explanation. We call for research examining the organizational and societal processes curtailing the supply of qualified women for top-executive positions, across national and regulatory contexts and organizational levels.
We apply a shift-share approach and historical unionisation data from 1918 to study the impact of regional unionisation changes in Norway on regional wage and productivity growth, job-creation and -destruction and social security uptake during the period 2003–2012. As unionisation increases, wages grow. Lay-offs through plant closures and shrinking workplaces increase, causing higher retirement rates, while job creation, plant entry and other social security uptakes are unaffected. Productivity grows, partly by enhanced productivity among surviving and new firms and partly by less productive firms forced to close due to increased labour costs. Thus, unions promote creative destruction.
We present theoretical and empirical evidence challenging early studies that found unions were detrimental to workplace innovation. Under our theoretical model, unions prefer product innovation to labor-saving technological process innovation, thus making union wage bargaining regimes more conducive to product innovation than competitive pay setting. We test the theory with population-representative workplace data for Britain and Norway. We find strong support for the notion that local bargaining leads to product innovation, either alone or together with technological innovation.
Despite increased gender equality in many arenas in most of the Western world, women and men continue to choose different educational paths; this is one reason for the persistent gender segregation in the labour market. Cultural and economic explanations for occupational gender segregation both contend that gendered career choices reflect gendered preferences. By analysing data from a multifactorial survey experiment conducted in Norway, designed to isolate the preferences for occupations from preferences for job attributes with which occupation is often correlated: pay; type of position; and amount of work, this article examines whether and to what extent boys and girls who have not yet entered the labour market have different preferences for different work dimensions. The study shows some gender differences in occupational preferences, while also demonstrating similarities in boys’ and girls’ preferences for work dimensions, such as pay and working hours. This indicates that attributes tested by the experiment, which are typically associated with gendered occupations, cannot independently explain why boys and girls tend to have divergent occupational preferences. Importantly, however, the results suggest that boys’ reluctance to undertake some female-typed occupations might be reduced if they did not pay less than male-typed occupations requiring the same level of education.
Time intensive parenting has spread in Western countries. This study contributes to the literature on parental time use, aiming to deepen our understanding of the relationship between parental childcare time and social class. Based on time-diary data (2010–2011) from Norway, and a concept of social class that links parents’ amount and composition of economic and cultural capital, we examine the time spent by parents on childcare activities. The analysis shows that class and gender intersect: intensive motherhood, as measured by time spent on active childcare, including developmental childcare activities thought to stimulate children's skills, is practised by all mothers. A small group of mothers in the economic upper-middle class fraction spend even more time on childcare than the other mothers. The time fathers spend on active childcare is less than mothers’, and intra-class divisions are notable. Not only lower-middle class fathers, but also cultural/balanced upper-middle class fathers spend the most time on intensive fathering. Economic upper-middle and working-class fathers spend the least time on childcare. This new insight into class patterns in parents’ childcare time challenges the widespread notion of different cultural childcare logics in the middle class, compared to the working class.
This article analyzes the role of the collective wage-setting institution of “pattern bargaining” in maintaining the gendered hierarchies of the labor market and gender pay gap in Norway. The gendered labor market is considered a main cause of the gender pay gap, yet current research and policy has not examined the relation of the gender pay gap to the way sectoral wages are set. Norway is an interesting case because its wage-setting model and gender equality are highly esteemed globally. However, although the wage-setting system in Norway creates an overall more egalitarian wage structure than other advanced industrial countries, it has a built-in gendered inequality that is not part of its current discussion on resolving the gender pay gap. We introduce egalitarian inequality to conceptualize this. The article examines the presentation of the gender pay gap in relation to the gendered labor market, and how the pattern bargaining model is presented as both a solution and a hindrance, and which discourse dominates. We analyze the public discourse on the gender pay gap and the pattern-bargaining model, and its interrelations, through the lens of policy advisory commissions appointed by the government, the Norwegian Official Commissions. The findings reveal a dual commitment of upholding both pattern bargaining and gender equality but hardly any willingness to adjust the pattern bargaining model to combat the gender pay gap. A clear hierarchy is expressed in which gender equality is subordinate to pattern bargaining.
Denne artikkelen undersøker hvorvidt unges etniske og religiøse minoritetsbakgrunn gjør dem mer utsatt for krenkelser og eksklusjon. Studien undersøker dette gjennom analyser av erfaringer med mobbing og hatytringer blant skoleungdom i Oslo og hvordan slike erfaringer henger sammen med elevenes etniske og religiøse bakgrunn og med skolekonteksten i form av andelen elever med innvandrerbakgrunn på skolen. Analysene er basert på data fra 9117 elever på videregående skole som deltok i Ung i Oslo-undersøkelsen i 2018 (Ungdata). Resultatene viser at ungdom med etnisk og religiøs minoritetsbakgrunn er omtrent like utsatt for mobbing som elever med foreldre født i Norden, imidlertid opplever de langt oftere hatytringer som retter seg mot deres hudfarge, etniske eller religiøse minoritetsbakgrunn. Dette gjelder særlig dersom elevene tilhører en annen religion enn kristendom og dersom de går på skoler med lav andel elever med innvandrerbakgrunn. Tilsvarende er elever med foreldre født i Norden oftere utsatt for mobbing og hatytringer på skoler med høy innvandrerandel. Artikkelen bidrar til diskusjonen om hvordan etnisk og religiøs minoritetsbakgrunn kan fungere som markører på annerledeshet og viser hvordan den lokale konteksten kan ha betydning for i hvilken grad slike forskjellsmarkører blir relevante.
This article examines the role of the media in the EU freedom of movement debate through the lens of high-circulation German and UK newspapers during the first half of 2014. It explores how the media problematised migration from Eastern European member states and its influence on national host country labour markets and welfare systems. It also analyses how different media outlets positioned themselves in relation to relevant policies or policy proposals. The findings show that most articles in our sample present low-skill, low-wage working European Union (EU) migrant class referred to as “poverty migrants” as a problem to be addressed at the policy level in contrast with the economically self-sufficient migrant with marketable skills. The article contributes to discussions on work, welfare, and mobility in the EU by cross-fertilising the literature on migration policy, freedom of movement, social rights, and the media.
Den norske pensjonsreformen er en langsiktig prosess som har endret folketrygdens alderspensjon, AFP og tjenestepensjonsordningene. I denne artikkelen diskuteres de samlede fordelingsvirkningene i de tre delsystemene – mellom høye og lave inntekter, og mellom kvinner og menn – med vekt på hvordan de forsterker eller kompenserer for hverandre. Folketrygden omfordeler fra høye til lave inntekter, men høyinntektsgruppene kompenseres ofte gjennom tjenestepensjoner. Fordelingsprofilen i AFP likner folketrygdens, men AFP omfatter ikke alle arbeidstakere og opparbeidede rettigheter kan mistes. Alt i alt er fordelingsvirkningene av det samlede systemet mindre egalitære enn virkningene av folketrygden alene.
To study the political mobilization of underrepresented groups, this article examines the effect of electoral systems on gender equality in voting. Theoretically, I argue that replacing a plurality electoral system with proportional representation (PR) gives party elites greater incentives to mobilize women to vote in all but the most competitive districts under plurality rule. Yet, they need to tap into women's networks to succeed with such mobilizing efforts. Empirically, I isolate the causal effect of PR by studying an imposed shift from plurality to PR in Norwegian municipalities. Using a difference-in-differences design, I estimate that the move from plurality to PR substantially decreased gender inequality in voting. The effect is most pronounced in previously uncompetitive municipalities and where women's networks are present. This study thus demonstrates how the social environment conditions the effect of democratic institutions on the political participation of marginalized groups.
The ability of elected representatives to ensure that output is in line with political priorities is a core element of representative democracy. The article explores how delegation affects politicians’ sense of control over the administration, examining delegation practices in Norwegian municipalities and the effects of accountability mechanisms. We find no effects of long-term delegation but negative effects of short-term delegation, indicating that politicians have shorter time horizons than assumed by the NPM notion of strategic political leadership. The negative effects are exacerbated when councillors interact with citizens, suggesting that short-term delegation offers insufficient leeway for politicians when addressing citizen input.
Valgkamper blir gjerne omtalt som en «kamp om dagsorden» (Valen, 1999). Hvilke saker som opptar velgerne, og hvorvidt politikere kan å overbevise velgere om at de har de beste politiske løsningene, er tett forbundet med valgresultatet. I et demokratisk perspektiv er det også avgjørende at partiene evner å presentere politiske løsninger på saksfelt som velgerne opplever som viktige for deres ve og vel (Dahl, 2000). Mens valgene i etterkrigsårene handlet om gjenreising etter krigen og utbygging av velferdsstaten, har store samfunnsendringer som velstandsvekst, utdanningseksplosjon, globalisering og innvandring presset frem nye stridsspørsmål og endret velgernes prioriteringer. Når vi på sensommeren i 2021 går inn i årets valgkamp, er bakteppet en lang periode med pandemi og unntakstilstand samt stor oppmerksomhet om distriktspolitikk og sentraliseringsreformer. Hvordan vil den se ut i forhold til andre valg? I denne forskningskommentaren setter vi årets valgkamp i en historisk kontekst ved å spørre: Hva har vært viktige saker for norske velgere siden andre verdenskrig? Kjennetegnes den norske dagsorden av stabilitet eller endringer fra valg til valg? Hvilke partier nyter tillit på saker som figurerer høyt på den politiske dagsorden, og hvordan endrer dette seg over tid? Det finnes få studier som har undersøkt velgernes dagsorden i norsk etterkrigstid sett under ett (men se Bjørklund, 2020). Ved hjelp av data fra stortingsvalgundersøkelsene identifiserer og diskuterer vi fire hovedtyper av saker som har opptatt velgere i Norge. Vi peker på de «glemte» sakene som har forsvunnet fra dagsorden over tid – som boligpolitikk og forsvarspolitikk; de «nye» sakene som har blitt viktigere i valgkampene i den senere tid, som innvandring og klima; og de «tidløse sakene» som har stått på dagsorden i mer eller mindre hele 60-årsperioden, som skattepolitikk og eldreomsorg. Vi tar også for oss en sak som har vært svært viktig for utviklingen i norsk politikk, men som er i en kategori for seg selv: spørsmålet om norsk medlemskap i Den europeiske union (EU). Til slutt undersøker vi velgernes tillit til partiene i disse sakene og studerer sakseierskap i de senere periodene (1997–2017), da spørsmål om best politikk på ulike politikkområder ble inkludert i valgundersøkelsen. Underveis diskuterer vi hva slags betydning dagsorden og sakseierskap har hatt for partienes oppslutning og stemmegivning. Til grunn for gjennomgangen ligger tverrsnittsdata fra stortingsvalgundersøkelsene for perioden 1957 til 2017. Helt siden 1957 har Valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning, først i samarbeid med Norsk Gallup og siden 1977 i samarbeid med Statistisk sentralbyrå, stilt et landsrepresentativt utvalg av norske velgere spørsmål om hva som var de viktigste sakene for deres stemmegivning. I tillegg har prosjektet siden 1997 stilt spørsmål om sakseierskap – nemlig om hvilke partier velgerne mener har best politikk på enkelte saksfelt.
Human-interest narratives are journalistic tools to captivate and engage the audience, influence public opinion and bring revenue to media organizations. This paper analyses how human-interest narratives are used in contemporary health journalism across media systems and health systems. Based on a comparative content analysis of Norwegian, Spanish, U.K. and U.S. newspapers (2016–2017), it studies how human-interest stories are contextualized, health problems explained and responsibility attributed. The article reveals a complex picture of the role of human-interest stories in health coverage. In line with expectations, the study finds that human-interest stories do tend to emphasize individual biomedical treatment of illness and to privilege idealized victims who fit the routines of dominant media dramaturgy. In contrast to theories that consider personalization of news as an individualization of responsibility and dumbing down of public debate, however, the study finds that human-interest narratives are also used to explain health as a structural phenomenon and a collective responsibility, appealing to political intervention and accountability of health authorities. Such claims are more prominent in European human-interest health stories and less frequent in the more strongly commercialized U.S. health and media system.
Scholars have described how care cannot be completely commodified or withdrawn because it is a disposition anchored in the commitment to the needs of others. This article advances the literature on care ethics and inequality by examining how care workers resist and negotiate the rationalisation of care work. Building on ethnographic fieldwork on auxiliary nurses in Norwegian nursing homes, the study shows that despite care workers facing increasingly rationalised forms of control, they continue to act out of the caring self, which centres on the desire to give meaningful care. However, by addressing how power differences and ethnic stratification between workers influence their strategies of coping and resistance, the findings also illustrate how the most vulnerable care workers respond to rationalisation by providing efficient care – that is, careless care – to their patients. Drawing from alternative perspectives on care work as ambivalent work, the study’s main theoretical contribution is to offer insight into how precarious work contexts may pose a threat to the caring self, especially when inequalities exist between care workers.
Social policies are legislated nationally and implemented locally, and despite national attempts at vertical policy coordination, implementation varies. The aim of this article is to better understand variations in local implementation of national policies, emphasising, in particular, structural conditions. Our case is a legislative change in Norway that obliged municipalities to implement compulsory participation and conditionality for young recipients of social assistance. We conducted a comparative case study analysis in which, through 28 qualitative interviews, we compared six municipalities. We found that municipalities that have conceptualised compulsory participation as physical work and long hours in catch-all programmes are also the municipalities that sanction through benefit cuts. The municipalities that were more reluctant to cut benefits were those with the least straining requirements in terms of content and scope. We discuss local variation in terms of local-level path dependence, the size of the municipality and state supervision of municipalities.
Denne boka er den tredje i en rekke av studier av sametingsvalg i Norge. Med utgangspunkt i velgerundersøkelser og kvalitative studier behandler boka ulike sider ved sametingsvalg generelt og valget i 2017 spesielt. Gjennom ni kapitler ser boka både på velgeradferd og valgresultat og på mer grunnleggende spørsmål om samepolitikkens oppbygging. Boka har fem hovedtemaer. For det første, samisk identitet og forholdet til valgmanntallet. Hva skal til for å oppfatte seg selv eller andre som same? Når er man «samisk nok» til å melde seg inn i valgmanntallet? Disse spørsmålene angår selve grunnlaget for samepolitikken: hvem som skal tillates å velge representanter på vegne av det samiske folket. For det andre, det samiske sivilsamfunnet. Hvordan forholder organisasjoner som representerer samer og samiske interesser seg til Sametinget? For det tredje, valgdeltakelse. Hvordan kan man forklare hjemmesitting i et system der man – i motsetning til andre valg i Norge – aktivt må registrere seg på forhånd som velger? Og hva med det faktum at velgere i kommuner med færre enn 30 manntallsførte må forhåndsstemme – bidrar dette til å trekke ned valgdeltakelsen? For det fjerde, det partipolitiske landskapet. Hva skiller velgerne til de ulike partiene? Er det tydelige forskjeller som gjør det lett for velgerne å se forskjell på partiene? For det femte, valgkampen og velgernes informasjon. Hvor henter velgerne sin informasjon om valget fra? Vi ser særlig på hvordan partier og velgere finner hverandre i Sør-Norge, en valgkrets der sametingsvalget nesten ikke dekkes i mediene. Sametingsvalg: Tilhørighet, deltakelse, partipolitikk henvender seg til alle som er opptatt av ulike sider ved det å ha et samisk demokratisk system i Norge, men særlig til studenter, forskere, journalister og samepolitisk aktive.
Denne boka er den tredje i en rekke av studier av sametingsvalg i Norge. Med utgangspunkt i velgerundersøkelser og kvalitative studier behandler boka ulike sider ved sametingsvalg generelt og valget i 2017 spesielt. Gjennom ni kapitler ser boka både på velgeradferd og valgresultat og på mer grunnleggende spørsmål om samepolitikkens oppbygging. Boka har fem hovedtemaer. For det første, samisk identitet og forholdet til valgmanntallet. Hva skal til for å oppfatte seg selv eller andre som same? Når er man «samisk nok» til å melde seg inn i valgmanntallet? Disse spørsmålene angår selve grunnlaget for samepolitikken: hvem som skal tillates å velge representanter på vegne av det samiske folket. For det andre, det samiske sivilsamfunnet. Hvordan forholder organisasjoner som representerer samer og samiske interesser seg til Sametinget? For det tredje, valgdeltakelse. Hvordan kan man forklare hjemmesitting i et system der man – i motsetning til andre valg i Norge – aktivt må registrere seg på forhånd som velger? Og hva med det faktum at velgere i kommuner med færre enn 30 manntallsførte må forhåndsstemme – bidrar dette til å trekke ned valgdeltakelsen? For det fjerde, det partipolitiske landskapet. Hva skiller velgerne til de ulike partiene? Er det tydelige forskjeller som gjør det lett for velgerne å se forskjell på partiene? For det femte, valgkampen og velgernes informasjon. Hvor henter velgerne sin informasjon om valget fra? Vi ser særlig på hvordan partier og velgere finner hverandre i Sør-Norge, en valgkrets der sametingsvalget nesten ikke dekkes i mediene. Sametingsvalg: Tilhørighet, deltakelse, partipolitikk henvender seg til alle som er opptatt av ulike sider ved det å ha et samisk demokratisk system i Norge, men særlig til studenter, forskere, journalister og samepolitisk aktive.
Denne boka er den tredje i en rekke av studier av sametingsvalg i Norge. Med utgangspunkt i velgerundersøkelser og kvalitative studier behandler boka ulike sider ved sametingsvalg generelt og valget i 2017 spesielt. Gjennom ni kapitler ser boka både på velgeradferd og valgresultat og på mer grunnleggende spørsmål om samepolitikkens oppbygging. Boka har fem hovedtemaer. For det første, samisk identitet og forholdet til valgmanntallet. Hva skal til for å oppfatte seg selv eller andre som same? Når er man «samisk nok» til å melde seg inn i valgmanntallet? Disse spørsmålene angår selve grunnlaget for samepolitikken: hvem som skal tillates å velge representanter på vegne av det samiske folket. For det andre, det samiske sivilsamfunnet. Hvordan forholder organisasjoner som representerer samer og samiske interesser seg til Sametinget? For det tredje, valgdeltakelse. Hvordan kan man forklare hjemmesitting i et system der man – i motsetning til andre valg i Norge – aktivt må registrere seg på forhånd som velger? Og hva med det faktum at velgere i kommuner med færre enn 30 manntallsførte må forhåndsstemme – bidrar dette til å trekke ned valgdeltakelsen? For det fjerde, det partipolitiske landskapet. Hva skiller velgerne til de ulike partiene? Er det tydelige forskjeller som gjør det lett for velgerne å se forskjell på partiene? For det femte, valgkampen og velgernes informasjon. Hvor henter velgerne sin informasjon om valget fra? Vi ser særlig på hvordan partier og velgere finner hverandre i Sør-Norge, en valgkrets der sametingsvalget nesten ikke dekkes i mediene. Sametingsvalg: Tilhørighet, deltakelse, partipolitikk henvender seg til alle som er opptatt av ulike sider ved det å ha et samisk demokratisk system i Norge, men særlig til studenter, forskere, journalister og samepolitisk aktive.
Denne boka er den tredje i en rekke av studier av sametingsvalg i Norge. Med utgangspunkt i velgerundersøkelser og kvalitative studier behandler boka ulike sider ved sametingsvalg generelt og valget i 2017 spesielt. Gjennom ni kapitler ser boka både på velgeradferd og valgresultat og på mer grunnleggende spørsmål om samepolitikkens oppbygging. Boka har fem hovedtemaer. For det første, samisk identitet og forholdet til valgmanntallet. Hva skal til for å oppfatte seg selv eller andre som same? Når er man «samisk nok» til å melde seg inn i valgmanntallet? Disse spørsmålene angår selve grunnlaget for samepolitikken: hvem som skal tillates å velge representanter på vegne av det samiske folket. For det andre, det samiske sivilsamfunnet. Hvordan forholder organisasjoner som representerer samer og samiske interesser seg til Sametinget? For det tredje, valgdeltakelse. Hvordan kan man forklare hjemmesitting i et system der man – i motsetning til andre valg i Norge – aktivt må registrere seg på forhånd som velger? Og hva med det faktum at velgere i kommuner med færre enn 30 manntallsførte må forhåndsstemme – bidrar dette til å trekke ned valgdeltakelsen? For det fjerde, det partipolitiske landskapet. Hva skiller velgerne til de ulike partiene? Er det tydelige forskjeller som gjør det lett for velgerne å se forskjell på partiene? For det femte, valgkampen og velgernes informasjon. Hvor henter velgerne sin informasjon om valget fra? Vi ser særlig på hvordan partier og velgere finner hverandre i Sør-Norge, en valgkrets der sametingsvalget nesten ikke dekkes i mediene. Sametingsvalg: Tilhørighet, deltakelse, partipolitikk henvender seg til alle som er opptatt av ulike sider ved det å ha et samisk demokratisk system i Norge, men særlig til studenter, forskere, journalister og samepolitisk aktive.
Denne antologien handler om de mange lokalvalgene som ble holdt rundt om i Norge 9. september 2019. Med utgangspunkt i velgerundersøkelsene som er gjennomført ved hvert lokalvalg siden 1995, tar boken gjennom ti kapitler for seg dels valg, velgeratferd, valgkamp og valgutfall, og dels politisk deltakelse og politisk tillit mellom valgene. Det er i kommunene flest innbyggere har anledning til å delta i politikkutformingen, og lokalnivået spiller ofte en viktig rolle i den enkeltes hverdagsliv. Hensikten med boken er derfor også å forstå hvordan lokaldemokratiet fungerer mellom valgene. Lokalvalget i 2019 var preget av høy valgdeltakelse, mobilisering og protest gjennom fokus på politiske saker som bompenger, klima og kommunereform. Kommunereformen var ikke bare valgkamptema, men en sentral rammebetingelse for lokalvalget i 2019. Kommunesammenslåing er derfor et gjennomgående tema i boken. Ett emne er hva innbyggerne mener om kommunereformen og dens mulige konsekvenser. Flere kapitler utforsker sammenslåingenes betydning for ulike sider ved lokaldemokratiet: lokale partisystemer, valgdeltakelse, personstemmegivning, partienes nominasjoner, og representasjon i kommunestyrene. Samlet sett er antologien en statusrapport for lokaldemokratiet i det første valget etter kommunereformen. Boken henvender seg til alle som er interessert i utviklingen av det norske lokaldemokratiet, men særlig til studenter, forskere, journalister og politisk aktive.
Denne antologien handler om de mange lokalvalgene som ble holdt rundt om i Norge 9. september 2019. Med utgangspunkt i velgerundersøkelsene som er gjennomført ved hvert lokalvalg siden 1995, tar boken gjennom ti kapitler for seg dels valg, velgeratferd, valgkamp og valgutfall, og dels politisk deltakelse og politisk tillit mellom valgene. Det er i kommunene flest innbyggere har anledning til å delta i politikkutformingen, og lokalnivået spiller ofte en viktig rolle i den enkeltes hverdagsliv. Hensikten med boken er derfor også å forstå hvordan lokaldemokratiet fungerer mellom valgene. Lokalvalget i 2019 var preget av høy valgdeltakelse, mobilisering og protest gjennom fokus på politiske saker som bompenger, klima og kommunereform. Kommunereformen var ikke bare valgkamptema, men en sentral rammebetingelse for lokalvalget i 2019. Kommunesammenslåing er derfor et gjennomgående tema i boken. Ett emne er hva innbyggerne mener om kommunereformen og dens mulige konsekvenser. Flere kapitler utforsker sammenslåingenes betydning for ulike sider ved lokaldemokratiet: lokale partisystemer, valgdeltakelse, personstemmegivning, partienes nominasjoner, og representasjon i kommunestyrene. Samlet sett er antologien en statusrapport for lokaldemokratiet i det første valget etter kommunereformen. Boken henvender seg til alle som er interessert i utviklingen av det norske lokaldemokratiet, men særlig til studenter, forskere, journalister og politisk aktive.
Scholars have described how neutral routines and ‘objective’ criteria in recruitment may result in an institutional preference for certain types of candidates. This article advances the literature on recruitment by conducting an in-depth study of how the criteria for assessing quality are applied in practice in the recruitment process. Through an in-depth study of 48 recruitment cases for permanent academic positions in Norway and 52 qualitative interviews with the recruiters involved, we stress the need to grasp how evaluation is embedded in the organisational process of recruitment. By constructing an ideal type of recruitment process comprising five different steps, we show that despite evaluators including diversity concerns in their search for talent during the first stages of the recruitment process, they end up deploying narrow criteria that tend to favour men in the crucial steps of the recruitment process, in which hiring outcomes are determined.
Research into the possible consequences of lowering the voting age to 16 used to be rather speculative in nature, as there were few countries that had implemented earlier enfranchisement. This has changed over the past decade. We now have a range of countries in different locations, mostly in Europe and South America, where 16- and 17-year-olds can vote in some or all elections. In many of those places empirical research has given us insights into the experiences of young people and the impact of those changes on political discussions. However, so far these studies have largely been conducted individually in each country, which makes comparisons difficult. This article summarises the key insights from empirical research across countries with lower voting ages. It identifies common patterns, but also highlights differences. Overall, the impact appears to not be negative and often positive in terms of political engagement and civic attitudes. However, the comprehensiveness of effects varies. The article offers some possible frameworks to understand differences, in particular by reflecting on the processes that led to voting franchise changes, but also indicates where gaps in knowledge remain, and what sort of research would be required to produce systematically comparable results.
Despite dramatic workforce gains by women in recent decades, a substantial gender earnings gap persists and widens over the course of men’s and women’s careers. Since there are earnings differences across establishments, a key question is the extent to which the widening of the gender pay gap over time arises from differences in career advances within the same establishment versus differential gains from job-to-job moves across establishments. Using a unique match between the 2000 Decennial Census of the United States and the Longitudinal Employer Household Dynamics (LEHD) data, we find that both channels are important and affect workers differently by education. For the college-educated the increasing gap is for the most part due to differential earnings growth within establishment. The between-establishment component explains only 27 percent of the widening of the total gender pay gap for this group. For workers without college degree, the establishment component is the main driver of the, relatively small, widening of the gender earnings gap. For both education groups, marriage plays a crucial role in the establishment component of the increasing earnings gap.
The Norwegian pension system has provided unprecedented flexibility to combine work and pension drawing from the age of 62, and this has become a popular option. Using qualitative interviews with 28 older workers, we explore their information strategies and motivations. We find that many informants struggle to understand the various options and their consequences and use different strategies to shield themselves from insecurity: they downplay the issue or point to factors beyond their control. Two key motives for early pension take-up are the desire to secure the money for one’s family in the event of early death and to get the money while still vigorous. Informants typically imagine life after 80 as quiet and with fewer material demands. In conclusion, the analysis shows how adaptations to the flexible pension system are embedded in notions of ageing, institutional trust, and a newfound sense of ownership regarding one’s retirement savings.
Does the share of immigrants in a community influence whether people vote for anti-immigration parties? We conduct a systematic review of the causal inference literature studying this question. We collect estimates from 20 studies and develop a new Bayesian meta-analysis framework to account for both between-study heterogeneity in effect sizes and the possibility of reporting bias. Although meta-analysis methods that do not adjust for reporting bias suggest a moderate effect of local immigration, our Bayesian model finds that the effect of local immigration on far-right voting is on average negligible once we account for reporting bias. However, the analysis also reveals a large heterogeneity in effects across contexts, suggesting that local immigration may be important for anti-immigration vote shares in certain settings.
Artikkelen diskuterer narrativers betydning for befolkningens tillit til politikere etter terror, med utgangspunkt i angrepene i Oslo og på Utøya, i Barcelona og i Nice. I Norge så man etter 22.juli 2011 en sterk økning i politisk tillit, mens bildet for de to andre casene er mer sammensatt. Også etter angrepet i Barcelona i 2017 steg den politiske tilliten, mens den svekket seg fra et allerede lavt nivå etter angrepet i Nice i 2016. Mens myndighetene i Norge ser ut til å ha lyktes med å skape tillitvekkende og inkluderende narrativer i møtet med terroren, var det et tydelig fravær av samlende narrativer i Frankrike. Spania er en komplisert case, der katalansk selvstendighetskamp og mobilisering la viktige forutsetninger for hvilke narrativer som kunne formes, og befolkningen i Katalonia og i resten av Spania reagerte til dels på forskjellige måter. Vi argumenterer for at vellykkede narrativer styrker tiltroen til politikeres ærlighet og gode vilje, samt til den moralske og sosiale orden. Den politiske konteksten setter rammer for hvilke narrativer som kan formes og for hvilken gjenklang de finner.
Denne antologien handler om de mange lokalvalgene som ble holdt rundt om i Norge 9. september 2019. Med utgangspunkt i velgerundersøkelsene som er gjennomført ved hvert lokalvalg siden 1995, tar boken gjennom ti kapitler for seg dels valg, velgeratferd, valgkamp og valgutfall, og dels politisk deltakelse og politisk tillit mellom valgene. Det er i kommunene flest innbyggere har anledning til å delta i politikkutformingen, og lokalnivået spiller ofte en viktig rolle i den enkeltes hverdagsliv. Hensikten med boken er derfor også å forstå hvordan lokaldemokratiet fungerer mellom valgene. Lokalvalget i 2019 var preget av høy valgdeltakelse, mobilisering og protest gjennom fokus på politiske saker som bompenger, klima og kommunereform. Kommunereformen var ikke bare valgkamptema, men en sentral rammebetingelse for lokalvalget i 2019. Kommunesammenslåing er derfor et gjennomgående tema i boken. Ett emne er hva innbyggerne mener om kommunereformen og dens mulige konsekvenser. Flere kapitler utforsker sammenslåingenes betydning for ulike sider ved lokaldemokratiet: lokale partisystemer, valgdeltakelse, personstemmegivning, partienes nominasjoner, og representasjon i kommunestyrene. Samlet sett er antologien en statusrapport for lokaldemokratiet i det første valget etter kommunereformen. Boken henvender seg til alle som er interessert i utviklingen av det norske lokaldemokratiet, men særlig til studenter, forskere, journalister og politisk aktive.
Denne antologien handler om de mange lokalvalgene som ble holdt rundt om i Norge 9. september 2019. Med utgangspunkt i velgerundersøkelsene som er gjennomført ved hvert lokalvalg siden 1995, tar boken gjennom ti kapitler for seg dels valg, velgeratferd, valgkamp og valgutfall, og dels politisk deltakelse og politisk tillit mellom valgene. Det er i kommunene flest innbyggere har anledning til å delta i politikkutformingen, og lokalnivået spiller ofte en viktig rolle i den enkeltes hverdagsliv. Hensikten med boken er derfor også å forstå hvordan lokaldemokratiet fungerer mellom valgene. Lokalvalget i 2019 var preget av høy valgdeltakelse, mobilisering og protest gjennom fokus på politiske saker som bompenger, klima og kommunereform. Kommunereformen var ikke bare valgkamptema, men en sentral rammebetingelse for lokalvalget i 2019. Kommunesammenslåing er derfor et gjennomgående tema i boken. Ett emne er hva innbyggerne mener om kommunereformen og dens mulige konsekvenser. Flere kapitler utforsker sammenslåingenes betydning for ulike sider ved lokaldemokratiet: lokale partisystemer, valgdeltakelse, personstemmegivning, partienes nominasjoner, og representasjon i kommunestyrene. Samlet sett er antologien en statusrapport for lokaldemokratiet i det første valget etter kommunereformen. Boken henvender seg til alle som er interessert i utviklingen av det norske lokaldemokratiet, men særlig til studenter, forskere, journalister og politisk aktive.
Denne antologien handler om de mange lokalvalgene som ble holdt rundt om i Norge 9. september 2019. Med utgangspunkt i velgerundersøkelsene som er gjennomført ved hvert lokalvalg siden 1995, tar boken gjennom ti kapitler for seg dels valg, velgeratferd, valgkamp og valgutfall, og dels politisk deltakelse og politisk tillit mellom valgene. Det er i kommunene flest innbyggere har anledning til å delta i politikkutformingen, og lokalnivået spiller ofte en viktig rolle i den enkeltes hverdagsliv. Hensikten med boken er derfor også å forstå hvordan lokaldemokratiet fungerer mellom valgene. Lokalvalget i 2019 var preget av høy valgdeltakelse, mobilisering og protest gjennom fokus på politiske saker som bompenger, klima og kommunereform. Kommunereformen var ikke bare valgkamptema, men en sentral rammebetingelse for lokalvalget i 2019. Kommunesammenslåing er derfor et gjennomgående tema i boken. Ett emne er hva innbyggerne mener om kommunereformen og dens mulige konsekvenser. Flere kapitler utforsker sammenslåingenes betydning for ulike sider ved lokaldemokratiet: lokale partisystemer, valgdeltakelse, personstemmegivning, partienes nominasjoner, og representasjon i kommunestyrene. Samlet sett er antologien en statusrapport for lokaldemokratiet i det første valget etter kommunereformen. Boken henvender seg til alle som er interessert i utviklingen av det norske lokaldemokratiet, men særlig til studenter, forskere, journalister og politisk aktive.
Denne antologien handler om de mange lokalvalgene som ble holdt rundt om i Norge 9. september 2019. Med utgangspunkt i velgerundersøkelsene som er gjennomført ved hvert lokalvalg siden 1995, tar boken gjennom ti kapitler for seg dels valg, velgeratferd, valgkamp og valgutfall, og dels politisk deltakelse og politisk tillit mellom valgene. Det er i kommunene flest innbyggere har anledning til å delta i politikkutformingen, og lokalnivået spiller ofte en viktig rolle i den enkeltes hverdagsliv. Hensikten med boken er derfor også å forstå hvordan lokaldemokratiet fungerer mellom valgene. Lokalvalget i 2019 var preget av høy valgdeltakelse, mobilisering og protest gjennom fokus på politiske saker som bompenger, klima og kommunereform. Kommunereformen var ikke bare valgkamptema, men en sentral rammebetingelse for lokalvalget i 2019. Kommunesammenslåing er derfor et gjennomgående tema i boken. Ett emne er hva innbyggerne mener om kommunereformen og dens mulige konsekvenser. Flere kapitler utforsker sammenslåingenes betydning for ulike sider ved lokaldemokratiet: lokale partisystemer, valgdeltakelse, personstemmegivning, partienes nominasjoner, og representasjon i kommunestyrene. Samlet sett er antologien en statusrapport for lokaldemokratiet i det første valget etter kommunereformen. Boken henvender seg til alle som er interessert i utviklingen av det norske lokaldemokratiet, men særlig til studenter, forskere, journalister og politisk aktive.
A large body of work has demonstrated the substantial intergenerational mobility experienced by children of immigrants, yet the institutional determinants of incorporation are poorly understood. Building on insights from neo-classical assimilation theory, this article analyzes in-depth interviews with 62 high-achieving children of labor immigrants from Pakistan, Turkey, India, and Morocco and investigates how they maneuvered through Norway’s educational system and reached their current positions as medical doctors, lawyers, and business professionals. We show that these children of immigrants from low-income households capitalized on a series of institutional opportunity structures provided by Norway’s egalitarian welfare state, such as a school system with high standardization and low stratification, free higher education, and a cultural and institutional context that supports women’s employment. In line with neo-classical assimilation theory, we argue that the specific institutional structures and cultural beliefs in the Norwegian context shape the strategies and forms of adaptation chosen by ethnic minority groups. However, our analyses suggest the need for careful consideration of how such strategies and adaptations vary across national contexts.
Det finnes mye forskning om «kjønnsgapet» i politiske holdninger som innebærer at kvinner slutter sterkere opp om en generøs og omfordelende velferdsstat enn menn. Derimot er det lite kunnskap om et eventuelt kjønnsgap i holdningene til utformingen av pensjonssystemet, et tema som har stor betydning for kvinners økonomiske velferd i pensjonsalderen. Basert på en survey fra 2019 finner vi stor støtte i befolkningen til sentrale omfordelingsmekanismer i pensjonssystemet og at kvinner er enda mer positive enn menn. Kvinner mener oftere at minstepensjonen er for lav, og at taket for opptjening er for høyt, og de er mer positive til omsorgsopptjening og nøytrale delingstall. Kjønnsforskjellene modereres imidlertid betydelig når vi justerer for sosioøkonomiske og demografiske forhold i multiple regresjonsanalyser. Resultatene gir grunn til å problematisere forskningslitteraturens funn om et moderne «kjønnsgap» i velferdspolitiske holdninger. Når spørsmålene knyttes til en konkret ordning, ser vi at både kvinner og menn i hovedsak støtter ordninger de har fordeler av selv.
Individuals' attitudes about gender roles have been shown to be associated with a wide range of political outcomes. It is therefore crucial to better understand what shapes these attitudes. This note takes advantage of a randomized survey experiment embedded in the 2018 wave of the European Social Survey (ESS) to investigate how differences in education levels between partners influence the “gender childcare bias”—the extent to which individuals disapprove more of women working full time with children under three than men. Although male and female respondents exhibit an equally strong gender childcare bias on average, we find clear-cut evidence that the bias varies asymmetrically across the household education gap for women and men. In particular, positive household education gaps lead to a smaller gender childcare bias for female respondents, whereas the opposite holds for male respondents. Our findings are more in line with a resource-bargaining approach than a gender identity approach to the formation of gender role attitudes.
When naturalised citizens receive their passport, it is material and symbolic proof of membership in the nation-state, tying the individual to the nation and providing mobility resources. For naturalised Norwegian citizens, their birthplace appears in the passport. What might be the implications of removing this information? In 2016, the Norwegian government replaced birthplace details with ‘birthplace unknown’ in the passports of naturalised citizens from 31 Asian and African countries. Drawing on this case and 41 in-depth interviews with people of different citizenship-statuses, we analyse the role of the passport and birthplace information in it for naturalised citizens’ identity-construction. The procedural change led to an experience of devalued citizenship in practical, emotional, and symbolic ways, by those directly affected and others, showing the precariousness of identity for naturalised citizens. We find that the passport matters for identity-construction, as a symbol of national belonging, and suggests more-than-instrumental approaches to citizenship among immigrant populations.
Denne artikkelen analyserer lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i privat sektor i Norge med et spesielt fokus på forskjeller mellom bedrifter av ulik størrelse. Våre analyser viser at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i virksomheter i privat sektor har falt fra 13,5 prosent i 2015 til 11 prosent i 2017, og at den nedadgående trenden som er vist i tidligere undersøkelser har vedvart. Med utgangspunkt i tidligere forskning er det grunn til å tro at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er størst i store bedrifter. I denne artikkelen finner vi at kjønnsforskjellen i lønn er større i de minste bedriftene enn den er i de mellomstore, og den er aller størst i de største bedriftene. Når vi studerer lønnsforskjeller mellom kvinner og menn innad i bedrifter, er timelønnsforskjellen på 9 prosent, og forskjellene er størst i de store bedriftene. Våre funn antyder at det vil være viktig å rette søkelyset mot de prosessene som er ulikhetsskapende innad i både de store og de små bedriftene i arbeidet med å redusere kjønnsforskjeller i lønn framover.
In this paper we leverage a sudden shift in refugee settlement policy to study the electoral consequences of refugee settlements. After the 2013 Norwegian parliamentary election, the newly elected right-wing government made a concerted effort to spread newly arrived immigrants across the country, with the consequence that some municipalities with limited experience in settling refugees accepted to do so. We propose that such policy changes have political consequences, increasing the salience of immigration issues and shifting voters’ preferences to the right. We further propose that successful refugee integration can move (parts of) the electorate to the left,with stronger political polarization as a possible effect of the policy change. Applying difference-in-differences techniques, we find no evidence of unidirectional shifts in voter sentiments, but support for the hypothesis of stronger political polarization.
Arbeidsmarkedene i vestlige land har blitt polarisert over tid ved at middelklasseyrker har blitt automatisert bort. Denne prosessen er tidligere også dokumentert i Norge. Ettersom automatiseringen og digitaliseringen har fortsatt å øke, undersøker vi i denne artikkelen om de polariserende tendensene fortsatt pågår. Ved å analysere norske registerdata for perioden 2004-2018 finner vi stadig økende etterspørsel i toppen av yrkesfordelingen, men ikke økt etterspørsel lengre ned i fordelingen. Oppgraderingen og økt etterspørsel i toppen av arbeidsmarkedet, fortsatt fall i etterspørselen på midten, dempes av at relative lønninger har økt på toppen og falt på bunnen.
Volunteer rates vary greatly across Europe despite the voluntary sector’s common history and tradition. This contribution advances a theoretical explanation for the variation in volunteering across Europe—the capability approach—and tests this approach by adopting a two-step strategy for modeling contextual effects. This approach, referring to the concept of capability introduced by Sen (Choice, welfare and measurement, Oxford University Press, 1980/1982), is based on the claim that the demand and supply sides of the voluntary sector can be expected to vary according to collective and individual capabilities to engage in volunteering. To empirically test the approach, the study relied on two data sources—the 2015 European Union (EU) Survey on Income and Living Conditions (EU-SILC), including an ad hoc module on volunteering at the individual level, and the Quality of Government Institute and PEW Research Center macrolevel data sets—to operationalize economic, human, political, social, and religious contextual factors and assess their effects on individuals’ capability to volunteer. The results support the capability hypothesis at both levels. At the individual level, indicators of human, economic, and social resources have a positive effect on the likelihood of volunteering. At the contextual level, macro-structural indicators of economic, political, social, and religious contexts affect individuals’ ability to transform resources into functioning—that is, volunteering.
Presenting the political and cultural processes that occur within the indigenous Sámi people of North Europe as they undergo urbanization, this book examines how they have retained their sense of history and culture in this new setting. The book presents data and analysis on subjects such as indigenous urbanization history, urban indigenous identity issues, urban indigenous youth, and the governance of urban “spaces” for indigenous culture and community. The book is written by a team of researchers, mostly Sámi, from all the countries covered in the book.
Denne boka er den tredje i en rekke av studier av sametingsvalg i Norge. Med utgangspunkt i velgerundersøkelser og kvalitative studier behandler boka ulike sider ved sametingsvalg generelt og valget i 2017 spesielt. Gjennom ni kapitler ser boka både på velgeradferd og valgresultat og på mer grunnleggende spørsmål om samepolitikkens oppbygging. Boka har fem hovedtemaer. For det første, samisk identitet og forholdet til valgmanntallet. Hva skal til for å oppfatte seg selv eller andre som same? Når er man «samisk nok» til å melde seg inn i valgmanntallet? Disse spørsmålene angår selve grunnlaget for samepolitikken: hvem som skal tillates å velge representanter på vegne av det samiske folket. For det andre, det samiske sivilsamfunnet. Hvordan forholder organisasjoner som representerer samer og samiske interesser seg til Sametinget? For det tredje, valgdeltakelse. Hvordan kan man forklare hjemmesitting i et system der man – i motsetning til andre valg i Norge – aktivt må registrere seg på forhånd som velger? Og hva med det faktum at velgere i kommuner med færre enn 30 manntallsførte må forhåndsstemme – bidrar dette til å trekke ned valgdeltakelsen? For det fjerde, det partipolitiske landskapet. Hva skiller velgerne til de ulike partiene? Er det tydelige forskjeller som gjør det lett for velgerne å se forskjell på partiene? For det femte, valgkampen og velgernes informasjon. Hvor henter velgerne sin informasjon om valget fra? Vi ser særlig på hvordan partier og velgere finner hverandre i Sør-Norge, en valgkrets der sametingsvalget nesten ikke dekkes i mediene. Sametingsvalg: Tilhørighet, deltakelse, partipolitikk henvender seg til alle som er opptatt av ulike sider ved det å ha et samisk demokratisk system i Norge, men særlig til studenter, forskere, journalister og samepolitisk aktive.
Denne antologien handler om de mange lokalvalgene som ble holdt rundt om i Norge 9. september 2019. Med utgangspunkt i velgerundersøkelsene som er gjennomført ved hvert lokalvalg siden 1995, tar boken gjennom ti kapitler for seg dels valg, velgeratferd, valgkamp og valgutfall, og dels politisk deltakelse og politisk tillit mellom valgene. Det er i kommunene flest innbyggere har anledning til å delta i politikkutformingen, og lokalnivået spiller ofte en viktig rolle i den enkeltes hverdagsliv. Hensikten med boken er derfor også å forstå hvordan lokaldemokratiet fungerer mellom valgene. Lokalvalget i 2019 var preget av høy valgdeltakelse, mobilisering og protest gjennom fokus på politiske saker som bompenger, klima og kommunereform. Kommunereformen var ikke bare valgkamptema, men en sentral rammebetingelse for lokalvalget i 2019. Kommunesammenslåing er derfor et gjennomgående tema i boken. Ett emne er hva innbyggerne mener om kommunereformen og dens mulige konsekvenser. Flere kapitler utforsker sammenslåingenes betydning for ulike sider ved lokaldemokratiet: lokale partisystemer, valgdeltakelse, personstemmegivning, partienes nominasjoner, og representasjon i kommunestyrene. Samlet sett er antologien en statusrapport for lokaldemokratiet i det første valget etter kommunereformen. Boken henvender seg til alle som er interessert i utviklingen av det norske lokaldemokratiet, men særlig til studenter, forskere, journalister og politisk aktive.
This open access short reader provides a state of the art overview of the discrimination research field, with particular focus on discrimination against immigrants and their descendants. It covers the ways in which discrimination is defined and conceptualized, how it is measured, how it may be theorized and explained, and how it might be combated by legal and policy means. The book also presents empirical results from studies of discrimination across the world to show the magnitude of the problem and the difficulties of comparison across national borders. The concluding chapter engages in a critical discussion of the relationship between discrimination and integration as well as pointing out promising directions for future studies. As such this short reader is a valuable read to undergraduate students, as well as graduate students, scholars, policy makers and the general public.
Denne rapporten inngår som sluttrapport i følgeforskning og evaluering av forsøk med fritidskortordninger. Evalueringen ble gjennomført i perioden fra 2020 til 2022, og omfatter også to tidligere delrapporter. Formålet med denne rapporten har vært å se nærmere både på implementeringen av Fritidskortet i kommunene i forsøket, med vekt på hvordan de legger til rette for inkludering av barn og unge i organiserte fritidsaktiviteter.
Denne rapporten undersøker hvilke konsekvenser koronapandemien hadde på kort sikt for frivillig innsats og for organisasjoners rekruttering, aktivitet og økonomi. Analysene viser at det fra før pandemien til sent i pandemien var større nedgang i frivillig innsats enn i medlemskap i organisasjonene. Det var også en markant nedgang i andelen som hadde utført korttidsfrivillighet, for eksempel i forbindelse med en festival eller et sportsarrangement. Grunnfjellet av frivillige ser imidlertid ut til å ha holdt seg: Andelen i befolkningen som bruker mye tid på frivillig innsats, er stabil over tid, mens det er en nedgang i andelen som utfører litt frivillig innsats. Selv om aktiviteten i mange lag og foreninger ble berørt av pandemien, er hovedbildet at flertallet fortsatte driften som normalt. For de foreningene som hadde reduksjon i aktivitetsnivået fra før til under pandemien, finner vi nedgang i antall medlemmer og frivillige. Mange foreninger opplevde bortfall av inntekter, men også av kostnader. Små foreninger med frivilligbasert drift ble i størst grad påvirket under pandemien, mens større foreninger med betalte ansatte klarte seg bedre.
Dette notatet undersøker befolkningens bidrag overfor flyktninger fra Ukraina våren 2022 og sammenligner tallene med en tilsvarende un-dersøkelse gjennomført i kjølvannet av den såkalte «flyktningkrisen» høsten 2015. Spørsmålene som stilles, er: Hvem bidro, og hvordan ble folk rekruttert? Hva bidro de med, og i regi av hvem? Førte flyktningsituasjonene til en bredere frivillig mobilisering enn vanlig? Resultatene viser at om lag én av tre nordmenn bidro, både i 2015 og i 2022. Det var vanligst å bidra med donasjoner, spesielt i form av penger, mens i underkant av 10 prosent bidro med frivillig innsats. Siden undersøkelsen fra 2022 fanger opp en betydelig kortere tidspe-riode, er det nærliggende å anta at andelen som bidro i 2022, reelt sett er større. Blant dem som bidro i 2015 og i 2022, var det en overvekt av «gamle» frivillige, det vil si personer som hadde erfaring med ordinær frivillig innsats året før de økte ankomstene av flyktninger. I 2022 bidro en høyere andel kvinner og godt voksne og eldre enn i 2015. Både i 2015 og i 2022 kom bidragene oftest fra personer som stemmer på partier i sentrum og til venstre, men disse forskjellene var mindre i 2022 enn i 2015. Mer enn halvparten bidro i regi av en tradisjonell frivillig organisasjon, og disse organisasjonene var dermed den klart viktigste kanalen for bidragene. I 2015 ble mange bidrag også kanalisert gjennom mer uformelle kanaler, slik som nye frivillige initiativ og egenorganisering. Vå-ren 2022 var dette mindre vanlig, men det var flere som bidro i regi av private eller offentlige virksomheter. Samlet sett viser studien at sivilsamfunnet både i 2015 og i 2022 spilte en betydelig rolle med hensyn til å hjelpe flyktninger som kom til Norge. Sivilsamfunnsorganisasjoner og nettverk fremstår som en viktig sosial beredskapsinfrastruktur som evner å mobilisere brede lag av befolk-ningen når situasjonen krever det.
Delrapport 1 så først og fremst på trender som antas å påvirke fremtidig behov for beredskap (for eksempel flere aksjoner og hendelser, befolkningsvekst og klimaendringer). I delrapport 2 ser vi disse trendene i sammenheng med trendene som påvirker samfunnets, Røde Kors’ og andre frivillige organisasjoners kapasitet til å møte beredskapsbehov i fremtiden. Rapporten forsøker å svare på disse hovedspørsmålene: • Hva er det som fungerer godt i dagens Beredskaps-Norge? Og hva bør bli bedre for at man skal kunne oppfylle fremtidens beredskapsbehov? • Hvordan påvirker samfunnstrender lokale og nasjonale beredskapsbehov? • Hvordan vurderes beredskapskapasiteten i dag, og tåler man med dagens kapasitet en økning i antall hendelser i fremtiden? Hvilke krav til kompetanse og ressurser vil de skisserte endringene og trendene kunne føre med seg for beredskapen i fremtiden? • Hvem vil være de viktigste beredskapsaktørene lokalt? Og hva kan vi gjøre for å sikre den lokale beredskapen i møte med en sannsynlig økning (se delrapport 1) i uønskede hendelser? For å besvare disse spørsmålene bruker vi data samlet inn gjennom intervjuer med offentlige og frivillige beredskapsaktører i Norge og spørreundersøkelser til frivillige og ledere i Røde Kors. Ved hjelp av vårt eget innsamlede datamateriale, sekundærlitteratur på feltet og strategisk fremtidstenkning løfter og drøfter vi en rekke aktuelle problemstillinger som Beredskaps-Norge generelt og frivilligheten spesielt vil stå overfor i tiden frem mot 2050.
Hva er årsakene til at noen innvandrergrupper i Norge ble rammet hardere enn andre av koronapandemien i 2020–2022? I denne rapporten søker vi etter svaret på dette spørsmålet ved å undersøke smittespredningen i syv innvandrerbefolkninger fordelt på Bergen kommune, Drammen kommune og Stovner bydel i Oslo. Prosjektet er utført på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, IMDi. Rapporten bygger på 65 intervjuer med representanter for de utvalgte landgruppene, med representanter i bydelen og kommunene, samt med representanter fra frivillige organisasjoner. Datainnsamlingen ble gjennomført våren og høsten 2021. Studien tar utgangspunkt i det informantene selv så som årsaker til forskjellene i smittetrykk mellom gruppene. Blant årsakene som ble diskutert, er kommunikasjon, tillit, tradisjoner, familieliv, sosiale relasjoner, helse og helseforståelse, etterlevelse av smittevernråd, ulikheter i organiseringsgrad, reisevirksomhet, stigma og matchingen mellom lokale tiltak og gruppenes behov. Til sammen tar vi utgangspunkt i 13 ulike typer årsaker. Disse diskuteres og suppleres utover i rapporten og illustreres med sitater fra de ulike gruppene informanter.
Lokale partilag og lokale lister har fått lite oppmerksomhet i forskningen til tross for deres viktige rolle i demokratiet. Denne rapporten gir et oversiktsbilde av kommunepartier og lokale lister i Norge og beskriver så vel deres interne arbeid og organisering som deres forhold til kommunestyret, lokalsamfunnet, partienes fylkesledd og nasjonale ledd samt de økonomiske rammebetingelsene for driften. Rapporten bygger på tre datakilder: en spørreundersøkelse til alle kommunepartier og lokale lister som ble representert i norske kommunestyrer etter valget i 2019, en spørreundersøkelse til alle norske kommuner og kvalitative intervjuer med 19 ledere av kommunepartier og lokale lister. Den overordnede konklusjonen er at det står nokså bra til med lokalpartiene og listene: De fungerer fortsatt som rekrutteringskanaler til lokalpolitikken, som medlemsorganisasjoner, som medspillere for kommunestyregruppene og som bindeledd til samfunnet for øvrig. De opplever også at rammevilkårene generelt er gode nok til at de kan utføre sine demokratiske kjernefunksjoner.
Menneskehandel med barn er en alvorlig form for kriminalitet. Sakene i rettsvesenet som gjelder barn og menneskehandel, omfatter nesten utelukkende utenlandske barn. Tvang, vold og utnytting er også del av barns erfaringer med vinningskriminalitet, tvangsekteskap og nettovergrep. Disse behandles vanligvis som egne innsatsfelt, omfatter hovedsakelig bosatte barn og har egne etablerte kanaler for oppfølging og egne straffebestemmelser. Rapporten undersøker disse overlappende problemområdene og spør om man trenger alternative tilnærminger for å sikre barnets rettsvern og barnets beste. Rapporten består av to delstudier: en litteraturgjennomgang av nyere internasjonale studier om barn som er utnyttet gjennom menneskehandel, og en sosiologisk studie av menneskehandel og nærliggende utnyttingsformer.
I denne studien utforsker vi hvilke barrierer som hindrer kjønnslikestilling i frontfinans. Studien bygger på hovedfunn fra «Kvinner i finans – får ikke, kan ikke eller vil ikke?» (Halrynjo mfl., 2019), som viste at selv om finansbransjen i Norge som helhet er kjønnsbalansert, representerer bransjen ulike «arbeidsliv», der frontfinans skiller seg ut som særlig mannsdominert, med store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Dette forskningsprosjektet konsentrer seg derfor om frontfinans og bygger på 33 dybdeintervjuer med kvinner og menn både i frittstående meglerhus/investeringsbanker og i store forretningsbanker. Studien er gjennomført av CORE, Senter for likestillingsforskning, ved Institutt for samfunnsforskning og finansiert av Finansforbundet og stiftelsen ABG Sundal Collier Stiftelsen – Women in Finance.
Arbeidsgivere er en viktig aktør hvis man ønsker å forstå utviklingen i bruken av ulike tilknytningsformer i arbeidsmarkedet. Arbeidsgivere er arbeidslivets portvoktere og bestemmer hvem som får arbeid, og hvordan. En ambisjon med studien er å identifisere hvilke begrunnelser, motivasjoner og konsekvensvurderinger som ligger til grunn for arbeidsgivernes bruk av ulike tilknytningsformer, og særlig hvordan de vurderer hvorvidt de skal ansette eller bruke ekstern arbeidskraft. Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer med arbeidsgivere undersøker vi arbeidsgiveres arbeidskraftstrategier. Gjennom å studere arbeidskraftstrategier ønsker vi å identifisere noen av mekanismene som kan forklare hvorfor arbeidsgivere velger å ansette eller bruke ekstern arbeidskraft.
I Integreringsbarometeret 2022 spør vi: Hva mener folk i Norge om innvandring, integrering og mangfold, hva forklarer disse holdningene, og hvordan har holdningene endret seg over tid? Årets barometer er basert på en spørreundersøkelse med et representativt befolkningsutvalg på 3000 respondenter. Undersøkelsen har blitt gjennomført ti ganger de siste femten årene, noe som gjør at vi kan følge utviklingen i holdninger over tid. Studien er gjennomført av Institutt for samfunnsforskning på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).
I denne rapporten har vi evaluert endringene i arbeidsmiljøloven fra 1. januar 2019 om fast og midlertidig ansettelse og innleie fra bemanningsforetak. De viktigste endringene var at de presiserte at fast arbeid er løpende og tidsubegrenset og har et reelt stillingsomfang, og at arbeidsavtalen skal fastsette eller gi grunnlag for å beregne når arbeidet skal utføres. I tillegg ble muligheten til å avtale innleie med lokal fagforening utover maksgrensa innskrenket til å gjelde fagforeninger med innstillingsrett. Endringene skulle begrense bruken av innleie og gi ansatte i bemanningsbyråer mer forutsigbarhet.
I denne rapporten undersøker vi sammenhengen mellom etnisk mangfold og lønnsomhet. Rapporten bygger på en kunnskapsoppsummering av eksisterende forskning, kvantitative analyser av registerdata og en kvalitativ studie av et utvalg norske virksomheter. Rapporten består av tre selvstendige deler. Først presenterer vi en kunnskapsstatus der vi systematisk gjennomgår eksisterende nasjonal og internasjonal forskning. I rapportens andre del benytter vi registerdata. Her gir vi først en deskriptiv analyse av statusen for etnisk mangfold i norsk arbeids- og næringsliv. Deretter undersøker vi sammenhenger mellom etnisk mangfold og lønnsomhet i det norske arbeidsmarkedet. Rapportens tredje og siste del er en kvalitativ studie av norske virksomheter som profilerer seg utad som virksomheter som satser på mangfold.
Formålet med denne rapporten er å bidra med kunnskap om hvordan kulturorganisasjoner inkluderer barn og unge i frivillige kulturaktiviteter, hva som kjennetegner lokale kulturorganisasjoner som har aktiviteter for denne gruppen, og hvordan organisasjoner arbeider på dette området. Det gjør vi ved å undersøke forskjeller i unges deltakelse i kulturaktiviteter, kjennetegn ved lokale kulturorganisasjoner for barn og ungdom, hvilke erfaringer ledere og frivillige i organisasjonene har med inkluderingsarbeid, og hvordan de opplever de lokale rammebetingelsene. Analysene i rapporten er basert på et sammensatt datagrunnlag, herunder ungdataundersøkelser fra 2018/19, kultur- og mediebruksundersøkelser fra 2000, 2008 og 2016, lokallagsundersøker fra 2019 og kvalitative intervjuer med representanter for fem kulturorganisasjoner fra 2021.
Den politiske dagsorden og partienes troverdighet på de saksområdene som er på dagsorden er viktig for å forstå utfallet av et valg. Velgernes dagsorden referer til de sakene velgerne er opptatt av og som de mener er viktige for deres stemmegivning. Hvilke saker som dominerer velgernes dagsorden er sentralt fordi politiske partier har varierende troverdighet hos velgere på ulike saker. Dette refereres til, både i faglitteraturen og offentligheten, som partienes sakseierskap. Formålet med dette notatet er å presentere nye tall for dagsorden og sakseierskap ved stortingsvalget 2021.
Med et avgrenset nedslagsfelt som omfatter offentlige og offentlig finansierte kulturinstitusjoner innenfor seks kulturfelter – bibliotek, museum, scenekunst, musikk, visuell kunst og arkiv – belyser denne rapporten tre hovedtemaer: 1) betalt versus ubetalt frivillig innsats, 2) organisering for å sikre kulturfaglig kvalitet i frivilligheten gjennom erfaringsutveksling og nettverk og 3) hvordan kulturinstitusjonene forholder seg til formelle og lovpålagte regler for personvern og håndtering av personopplysninger i møte med frivilligheten. De tre temaene er ikke tilfeldig valgt. De er identifisert og konkretisert på bakgrunn av samtaler med ledere og ansatte ved kulturinstitusjoner og kulturfrivillige. Hensikten med rapporten har vært å samle inn og analysere mer systematisk informasjon som kan danne et bedre kunnskapsgrunnlag for videre politikk for disse tre temaene. Mer konkret baserer analysene seg på data som er samlet inn ved hjelp av en elektronisk spørreundersøkelse som ble sendt til hele populasjonen av offentlige og offentlig finansierte kulturinstitusjoner innenfor de seks kulturfeltene. I tillegg til at rapporten er en selvstendig studie av de tre temaene – der hensikten er å fremskaffe ny kunnskap om forhold som er relevante for kulturfrivilligheten – er formålet med rapporten at den skal berede grunnen for videre forskning og kunnskapsutvikling ved å peke på noen temaområder som kan være spesielt aktuelle for videre undersøkelser.
CORE næringslivsstudie undersøker likestillingsstatus, holdninger, ambisjoner og opplevde betingelser blant kvinnelige og mannlige medarbeidere i ti selskap i ulike bransjer. Studien er finansiert av Kulturdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet og bygger på spørreskjemadata fra 2830 medarbeidere og dybdeintervjuer med 30 medarbeidere og 9 HR-eksperter. Studien er knyttet til et pågående forskningssamarbeid med Equality Check og inkluderer selskapenes rapportering på likestillingsstatus og strategier/tiltak. Bedriftene i studien har hatt kjønnslikestilling på agendaen de siste årene. De kan dermed være representative for hva bedrifter kan oppnå ved å jobbe aktivt med likestilling og mangfold, slik det blant annet legges opp til med den utvidete aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP). Til tross for høy bevissthet og oppslutning om likestilling i selskapene og forankring av mål og tiltak i strategiplaner, finner studien tydelige kjønnsforskjeller i inntekt og karrieremønstre. Det er en overvekt av menn på de øverste stillingsnivåene, i stillinger med resultatansvar og i høytlønte stillinger. Kjønnsforskjellene gjelder først og fremst blant kvinner og menn med barn. Kjønnsforskjeller i karriere og inntekt kan ikke forklares av ulik alder og utdanningsnivå. Studien undersøker først betydningen av preferanser og ambisjoner, (u)bevisste fordommer, opplevd inkludering og seksuell trakassering. Deretter undersøkes betydningen av arbeidstid, arbeidspress og opplevde krav og forventninger på ulike stillingsnivå og kjønnsforskjeller i betingelser på hjemmebane. Rapporten sammenfatter status og tiltak for kjønnslikestilling på to nivå. Status og tiltak på nivå 1 omfatter forankring, bevissthet, rapportering, arbeidskultur og varslingssystemer. Status og tiltak for kjønnslikestilling på nivå 2 handler om betingelser, ansvar og ressurser i arbeidsliv og familieliv.
Frivillige organisasjoner er viktige for demokratiet som kanaler for medborgernes påvirkning av politiske beslutninger, men de spiller i ulik grad en slik sivilsamfunnsrolle. Tidligere foregikk viktige deler av kontakten med offentlig myndigheter gjennom korporative kanaler, råd og utvalg, men uformelle kontaktformer og lobbyisme har blitt mer utbredt. I tillegg drives det rettighets- og støttearbeid gjennom sosiale medier. Har den demokratiske rollen til frivillige organisasjoner dermed blitt svekket? Rapporten analyserer sivilsamfunnsrollen basert på data fra organisasjonene selv og fra politikere, byråkrater og journalister, og den trekker inn teori om interessegrupper og tidligere forskning. En hovedkonklusjon er at kontakten med det offentlige varierer mellom policyfelter. Næringslivsorganisasjoner og yrkes- og fagorganisasjoner har som før god tilgang, men i tillegg kommer det flere organisasjoner og paraplyer innenfor helse, sosiale tjenester og samfunnspolitisk arbeid. Det offentlige kan påvirke hvilke organisasjoner som får ressurser og tilgang til beslutningsprosesser. Insiderne får påvirkningsmuligheter, men kan også bindes av omforente løsninger. Flere organisasjoner har dermed kontakt med regjeringen, Stortinget og direktorater. Organisasjoner med løsere tilknytningsformer bruker heller nettbaserte medier og nyhetskanaler for å nå ut med sine syn. Det er fortsatt stor gjensidig avhengighet mellom organisasjoner og myndigheter på viktige felter, og det opprettholder sivilsamfunnsrollens betydning.
Industrisamfunnets mannlige forsørgermodell, der menn forsørget familien gjennom lønnsarbeid mens kvinner tok seg av hus og barn, har siden 1970-tallet vært under avvikling både som ideal og som praksis. I det norske samfunnet deltar nesten alle kvinner i arbeidslivet, også mens de har små barn, og menn bidrar mer i det ulønnede familiearbeidet, både husarbeidet og omsorgsarbeidet (Ellingsæter & Kitterød, 2021). Men vi blir stadig minnet om at likestillingen er mangelfull, i arbeidslivet så vel som i familien. Det er fremdeles betydelige kjønnsforskjeller på en rekke arbeidslivsindikatorer og i omfanget av familiearbeidet. Det er bred enighet om at en nødvendig betingelse for økt likestilling er at menn øker sitt bidrag til det ulønnede arbeidet. Men det som i mindre grad har vært tematisert i norsk likestillingsforskning og -debatt, er endringer i den mannlige forsørgerrollen. Ulike forsørgerroller vil kunne påvirke menns og kvinners mulighetsrom, og bidra til å opprettholde kjønnsforskjeller i arbeidsliv og familie. Med dette notatet ønsker vi å løfte fram noen problemstillinger, analytiske perspektiver og empiriske utviklingstrekk knyttet til dette temaet. For dette formålet trekker notatet veksler på utvalgte forskningsbidrag. Det er altså ikke snakk om en fullstendig litteraturgjennomgang.
Et formål med valgloven er at alle personer med stemmerett skal kunne stemme uavhengig av funksjonsevne. Selv om tilgjengeligheten og tilretteleggingen er god for velgerne i norske valg, kan enkelte oppleve at praktiske forhold gjør det vanskelig å bruke stemmeretten. Med det som utgangspunkt undersøker denne rapporten tilgjengeligheten for velgere med funksjonsnedsettelser i stortingsvalget 2021. Kommunene har ansvaret for at formålet i valgloven blir realisert i landets i overkant av 2800 valglokaler. Måten kommunene løser denne oppgaven på, er dermed avgjørende for tilretteleggingen i og utenfor valglokalene. Rapporten konsentreres om kommunenes arbeid med tilrettelegging for velgerne under forberedelsene til valget, og i hvilken grad de oppfyller kravene til tilgjengelighet og tilrettelegging i og rundt valglokalene. Datamaterialet består av tre kilder: en elektronisk spørreundersøkelse til alle landets kommuner, kvalitative intervjuer med valgansvarlige i ni kommuner, og faktiske observasjoner i 27 valglokaler fordelt på de sistnevnte ni kommunene. Med hensyn til valgforberedelsene viser analysen at kun et mindretall av kommunene involverer representanter for velgere med funksjonsnedsettelser når valget planlegges. Det gjelder med hensyn til valg av valglokaler og i utformingen av informasjonsmateriell. Med hensyn til selve stemmegivningen mener hele 90 prosent av kommunene at den aktuelle velgergruppen vil kunne avgi stemme i samtlige valglokaler i kommunen. Likevel viser observasjonene i valglokalene at det er rom for forbedring når det gjelder blant annet framkommelighet og merking/skilting. Avslutningsvis diskuterer rapporten enkelte konkrete forslag til hvordan tilretteleggingen kan forbedres ytterligere for velgere med funksjonsnedsettelser.
Denne rapporten presenterer resultatene fra følgeforskning på og evaluering av forsøk med fritidskortordninger. Arbeidet er gjennomført på oppdrag for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Bakgrunnen for evalueringen er at Bufdir på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet har iverksatt et forsøk med fritidskortordninger i utvalgte kommuner. Fritidskortet skal være en ordning for alle barn og unge fra 6 til fylte 18 år, og ordningen gir en halvårlig støtte til å dekke deltakeravgift i faste, jevnlig organiserte fritidsaktiviteter. Evalueringen har tatt for seg innføringen og gjennomføringen av forsøket med fritidskortordninger i tolv kommuner som har hatt ordningen fram til høsten 2021.
Denne rapporten gir kunnskap om den nordnorske frivillighetens rolle i møte med koronapandemien og hvordan det står til med lag og foreninger etter ett år i krise. Dette er viktig for å få en bedre forståelse av frivillighetens situasjon når man nå går i retning av en gjenåpning av samfunnet. Rapporten bygger for dette formålet på resultater fra en spørreundersøkelse gjennomført blant nordnorske lag og foreninger som ble gjennomført før sommeren 2021 på oppdrag for SpareBank 1 Nord-Norge. Hovedfunnene i rapporten viser at mange nordnorske lag og foreninger har opplevd en reduksjon i aktivitetsnivå og medlemmer, frivillige og deltakere under koronapandemien. Det har i tur også hatt betydning for foreningenes økonomi, med reduksjon av både inntekter og kostnader. Samtidig viser rapporten at den nordnorske frivilligheten har vært omstillingsdyktig og innovativ i møte med krisen. En stor del av foreningene har tatt i bruk digitale verktøy for å gjennomføre aktivitet, bidratt med hjelp og bistand under krisen og satt i gang nye aktiviteter de ikke har hatt tidligere.
The corona pandemic has thrown the world into a health crisis that has had devastating effects on the global economy and public life in many countries. Little is known about how people have responded to two competing pressures caused by the crisis in many countries: increased community need coupled with decreased financial capacity to help others. We surveyed 4,003 Norwegians between May and June 2020 to understand how their generosity behaviors manifested and changed during the corona pandemic. By generosity we mean all forms of behavior that people engage in with the intention of benefiting others (including people, animals, and environments). Two key findings emerged: 1. 28% of Norwegian adults contributed by engaging in one or more corona-related helping activities during four weeks of the first and second waves of the pandemic. 2. The key contributions that voluntary organisations made during the corona-crisis were provision of advice and information, as well as social and cultural activities. Managerial Implications. Voluntary organizations and nonprofit welfare providers may wish to: • Reach out with information about protective measures, testing, vaccines and how to get assistance to people in general and in particular to groups with special needs, including people with low skills in Norwegian language or that have little trust in government. • Organize social and cultural activities for people who are isolated or who have limited social networks, such as elderly, students or people with disabilities. Unmet mental and social needs can have long-term consequences. • Assist vulnerable groups, such as people without work or immigration documents, homeless and substance abusers, that the public sector may be less able to reach. Policy Implications. Governments may wish to: • Collaborate with voluntary organizations that can coordinate volunteers to distribute information, food and medicine. • Build up networks with organizations that can contribute to cover mental and social needs by organizing cultural or social activities and human contact. • Involve organizations to assist people that have low levels of trust in government or lack language skills, or who are excluded from social security benefits. This will help to avoid gaps in distribution of information and humanitarian aid
Key messages Persons with low education and persons with low household income have been hit harder by the COVID-19 pandemic than the rest of the population. Groups with low education and income have in general been overrepresented in confirmed cases, hospitalizations, invasive ventilation, and deaths related to COVID-19, compared to groups with higher education and higher household income. Persons with higher education and persons with higher household income were overrepresented in confirmed cases and related hospitalizations in the beginning of the first wave of the pandemic, while persons with low education and low household income have had the highest relative numbers of confirmed cases and related hospitalizations during the rest of the study period (until May 2021). There was a positive correlation between increasing education from below upper secondary education to university/college education and test rate. For income, the relationship after 15th June 2020 was slightly S-shaped, with generally higher test rate in the higher income deciles compared to the lower income deciles. When we adjust for age, sex, municipality of residence and country of birth, the differences in confirmed cases and related hospitalizations decrease, however are rarely eliminated. People with lower education remain slightly overrepresented in confirmed cases and related hospitalizations also after adjustment. However, the overrepresentation of confirmed cases among people with lower household income was fully attenuated after adjustments. The highest income groups still had a somewhat lower hospitalisation rate. The positive relationship between test rate and education (from below upper secondary education to university/college education), and between testing rate and household income remained after adjustments. Overall, adjustment for country of birth made the most difference to the results, especially for the category undisclosed/no education, which was predominantly made up of immigrants. This report demonstrates that the COVID-19 pandemic has hit people with low education and household income disproportionately, although adjustment for age, sex, municipality of residence and country of birth decreases the differences. We have not fully examined possible reasons why some groups are overrepresented, but family and household structure, employment, health literacy, delayed access to health services or underlying diseases are discussed as underlying reasons. It will be important to obtain more knowledge about these or other mechanisms behind the overrepresentation in future studies.
I delrapport 1 av Røde Kors-prosjektet Fremtidens frivillige beredskap stiller vi følgende to spørsmål: 1) Hvilke typer uønskede hendelser vil vi stå overfor i fremtiden? 2) Hvilket omfang kan vi anta at ulike typer uønskede hendelser vil få? Uønskede hendelser er definert som hendelser som vil utløse behov for koordinert respons og gjenopprettingsarbeid, og som spenner fra søk etter savnede enkeltpersoner til naturkatastrofer, større ulykker og tilsiktede voldshandlinger. For å besvare de to spørsmålene ovenfor sammenstiller vi det vi vet i dag, med framskrivinger av fremtiden. Vi analyserer registerdata over søk- og redningsaksjoner i Norge fra hovedredningssentralene i perioden 2010–2021 og kombinerer disse dataene med blant annet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps analyser av krisescenarioer, Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger og Norsk klimaservicesenters klimaframskrivinger. Vi drøfter også hvordan framskrivingene og ulike drivkrefter som påvirker disse, for eksempel teknologisk endringstakt og utenforskap, kan tenkes å påvirke behovet for frivillig beredskap og respons i fremtiden.
This report examines the role of private providers of ECEC services in the five Nordic countries: Norway, Denmark, Sweden, Finland, and Iceland. For each country, we map the ECEC journey from a selective service at the fringes of the welfare state to a universal service at the core of the welfare state. We subsequently analyze the role that non-profit and for-profit providers have played in this development and their position today. We pay special attention to the governing tools used by the Nordic governments to regulate the welfare mix, that is, the division of public, for-profit, and nonprofit providers.
With a focus on jobs for youth, this paper analyses the development of job postings in Norway during the first and second wave of the COVID-19 pandemic in 2020. Jobs for youth are defined by the top 20 3-digit occupations for young workers. Job postings in these occupations took a larger hit than other jobs. We also identify the top 20 occupations for entrants right after completed highest education. Separate analyses by education reveal that entry jobs for young people with lower education declined the most during the pandemic. Using a difference in difference framework with 2018 and 2019 as reference years, we show that the decline started before “lock-down” policies were in place, but that the decline was even larger during the lock-down. Concurrent with re-opening phases in the economy, job posting rates improved, but did not reach the levels comparable to those in 2018 and 2019.
I dette notatet undersøker vi om den økende likestillingsskepsis og antifeministiske mobiliseringen som finner sted i en rekke land verden over, gjenfinnes i en økende motstand mot feminisme og likestilling i Norge. Vi undersøker om og eventuelt hvordan økende polarisering omkring feminisme og likestilling kommer til uttrykk innenfor en overordnet likestillingsvennlig norsk offentlighet ved analyse av en rekke spørsmål om holdninger til likestilling som er stilt i ulike surveyundersøkelser. Vi har gått igjennom flere store surveyundersøkelser og kartlagt hvilke spørsmål om holdninger til kjønn og likestilling som er stilt over tid. Videre har vi analysert utviklingen i oppslutning om likestilling basert på en del av disse spørsmålene. Vi har vært opptatt av å undersøke om vi ser ulike oppslutningsmønstre for spørsmål om holdninger til kvinners yrkesarbeid, spørsmål om holdninger til menns deltakelse hjemme, spørsmål om arbeidsdelingen blant par med barn og spørsmål om den videre likestillingsutviklingen, og også om endringsmønstrene varierer mellom grupper i befolkningen. Vi har også tatt med spørsmål om syn på selvbestemt abort, fordi det er et sentralt tema i antifeministisk debatt i andre land, og som også har vist seg å ha mobiliserende kraft i den norske debatten. Selv om vi primært ser på spørsmål som har vært gjentatt over tid, viser vi også resultater fra noen spørsmål som har vært stilt kun én eller to ganger. Analysene vi har presentert er hentet fra internasjonale undersøkelser, så som International Social Survey Programme (ISSP), Verdiundersøkelsen og European Social Survey (ESS), samt norske undersøkelser som Valgundersøkelsen og Norsk Monitor. Mange av spørsmålene kan fortone seg som litt utdaterte og preget av å være utformet i en tid da likestillingsdebatten var annerledes enn i dag. Det primære for oss har imidlertid vært å undersøke variasjon i oppslutning mellom grupper og endring over tid. Vi har også vært opptatt av å få fram at måten spørsmålene utformes på, og den konteksten de stilles i, kan ha betydning for det bildet vi får av folks holdninger til likestilling. Vi håper at denne kartleggingen og disse enkle analysene kan bidra med kunnskap om hvorvidt og i hvilken grad normer om likestilling i økende grad er under press som følge av tendenser til polarisering i den offentlige debatten og i opinionen i Norge. I tillegg understreker vi behovet for å analysere og vurdere hva som menes med antifeminisme og hva slags innhold det skal fylles med. Ethvert uttrykk for motstand eller skepsis til likestillingsnormer og feminisme bør ikke tolkes som antifeminisme. Men analysene av variasjon i oppslutning om ulike likestillingsspørsmål som presenteres i dette notatet, kan danne et utgangspunkt for å vurdere om det er tegn på at motstand mot likestilling inngår i eventuelt pågående tendenser til økende polarisering omkring sentrale likestillingsspørsmål i Norge. Hovedfunnet i dette notatet er at vi ikke finner tegn til en økende motstand mot likestilling i form av større skepsis til likestillingsidealer, forstått som likestilte familieroller for kvinner og menn, eller mindre oppslutning om likestillingspolitikk. La oss derfor gå igjennom noen av de likestillingstematikkene vi har sett nærmere på og hva våre analyser har vist.
The main political event in Norway in 2021 was the Storting (parliamentary) election in September. After eight years of rule by a Conservative Party/Høyre Prime Minister, the 2021 election was a decisive win for the centre-left. However, it was a win by a fragmented group of five parties, only two of which ended up forming the new government. Despite the new large centre-left majority in Parliament, the new government, like the previous one, is a minority government. The Covid-19 pandemic dominated Norwegian life through much of 2021, with two large-scale lockdowns early in the year and in December. While the last (December) lockdown was a bit controversial, the government's handling of the pandemic was largely depoliticized. The main issues for voters in the election were environmental issues (including climate change). The pandemic did not register as an important issue among voters.
The paper examines emotional reactions to observing far-right online rhetoric, and further, whether these reactions are different among people who themselves have been targets of online harassment from far-right actors. Far-right rhetoric is conceptualized as transgressive rhetoric containing anti-democratic rhetoric and expressions of hostility towards minorities. Relying on a cross-national survey carried out in Denmark, Norway and Sweden in the fall of 2020, the results suggest that (a) messages hostile towards minorities are more common than anti-democratic messages. (b) Respondents react more negatively in terms of anger to messages that contain hostility towards minorities than messages that are only anti-democratic. (d) Negative emotional reactions, especially anger, are more prevalent stronger among respondents who themselves have been targets of online harassment from far-right actors. This holds especially if respondents have observed both types of transgressive online rhetoric. An implication of the study is that previous experience with far-right online harassment may sensitise subjects, eliciting stronger emotional reactions to subsequent far-right rhetoric.
Lokale lister utgjør en viktig del av partisystemet i en del kommuner, men framstår likevel som en «underdog» sammenlignet med partiene. En årsak er at de har dårligere rammebetingelser, ved at de i praksis ikke kan registrere seg som partier. Lokale partilag og lokale lister gjør mye av det samme arbeidet i lokaldemokratiet, men har også hver sine unike fortrinn. I denne artikkelen kartlegger vi hva partilag og lister gjør, og stiller spørsmål ved grunnlaget for forskjellsbehandlingen.
Around 1990, many considered antisemitism to be a “spent force” in Western countries such as the UK and the US. At the same time, Russian antisemitism was surging, leading to fears of pogroms and massive Jewish emigration. Yet there were no pogroms in Russia, and thirty years later, as this paper will argue, the situation had been turned on its head: a new divergence could be observed in terms of where Jews felt safe living and practicing as Jews. By 2020, Jews were anxiously concealing their identity not in Moscow or Vilnius, but in Western cities such as Paris, Berlin, and Copenhagen. Antisemitism seemed to be affecting Jews more severely in the West than in the East. How did this situation come about? This paper will outline the empirical evidence that allows us to speak of such a divergence at all, before moving on to discuss possible explanations.
I dag er det parlamentsvalg i Danmark, fordi statsminister Mette Fredriksen har skrevet ut nyvalg. Her i Norge er vi vant til at stortingsvalgene kommer på faste tidspunkt med fire års mellom, men i Danmark er det altså annerledes - og det fører til overraskende store forskjeller mellom norsk og dansk politikk.
With Signe Bock Segaard, senior research fellow at the Institute for Social Research (Oslo, Norway), about the state of gender equality in Norwegian politics. We discuss the regulation in place to deal with inequalities and systemic shortcomings, representation of female politicians in Norwegian national as well as local politics and political activation among young voters.
Om det danske folketingsvalg 1. november 2022
Local amalgamation decisions are often highly salient and contentious issues, which means that local opinion often is more decisive for the eventual decision than what is the case with many other issues on the local political agenda. Therefore, understanding what shapes citizen’s attitudes to local government mergers is key to understanding the outcomes of many merger reforms. In order to improve current understanding about popular opinion formation on jurisdictional mergers, the paper analyses data from a survey to citizens of 119 Norwegian local governments in the fall of 2019, just a few months before merger of their own unit with one or more neighboring units was implemented, as the result of a national local government reform decided more than two years in advance. The overarching research question is: To what extent can citizens’ attitudes to municipal mergers be explained by costs and benefits incurred by merging with a specific consortium of neighboring units? In line with previous studies, we find that citizens tend to prefer merging with similar local governments, and that they prefer to merge with wealthier neighbors rather than poorer. These results lend support to theories about jurisdictional heterogeneity and about redistributive effects of merger. But citizens seem to emphasize societal characteristics of their neighboring units than traits of the municipalities as politico-administrative system. Opinions seem also contingent on whether their existing municipality is set to become the a junior or the senior partner in the new, merged unit.
Studies of the municipal amalgamation reform in Denmark has demonstrated that political trust is vulnerable to changes in jurisdictional borders. In this paper, we explore the extent to which the large-scale municipal amalgamation reform in Norway of the 2010s affected citizens’ trust in local and national elected assemblies. Using data from before the merger and at the time of the merger, we compare the development of trust in local and national political assemblies in unmerged municipalities, ‘senior partners’ in merged municipalities, and ‘junior partners’ in merged municipalities. We regard the reform as a quasi-experiment and compare trends in merged and non-merged municipalities in order to examine the effect of size on political trust. Because trust in both the national government and local government could be affected by the reform, but only the local government changes in size, we compare trust in the two levels in order to separate the effects of size from the effects of reform in itself. Unlike results from studies of a similar reform in Denmark, we do not find evidence that the Local Government Reform has had significant negative effects on political trust. We argue that the likely reason for the difference between the Danish and Norwegian findings may be differences in the procedural aspects of the two reforms, but also that previous studies may not have been able to separate the effect of the reform process from the effect of size as such.
In this paper, we explore to what extent the Norwegian Local Government Reform of the 2010s affected local political trust. We regard a large-scale municipal amalgamation reform as a quasi-experiment, which makes it possible to compare trends in merged and non-merged municipalities, and thereby separate the effects of changes in size from other trends. We use data from the Norwegian Local Election Studies of 2011 and 2019 (before and at the time of the merger), and compare the development of trust in both local and national politicians in 1) unmerged municipalities, 2) ‘senior partners’ in merged municipalities, and 3) ‘junior partners’ in merged municipalities. Unlike earlier studies from Denmark, we do not find strong evidence that the Local Government Reform has had significant negative effects on political trust. We argue that a possible reason for the difference between the Danish and Norwegian findings is that previous studies have not been able to separate the effect of the reform process from the effect of size as such. The reforms were implemented differently in the two countries, with potentially different consequences for political trust.
Is there a Nordic model in governance of early childhood education and care (ECEC)? In this paper, we argue that such a model existed for a long time. Nordic ECEC has its roots in the non-profit, voluntary sector and was gradually incorporated in the welfare state. The area thus became the subject of governance through legislation and the directives of elected and appointed officials (Maroy, 2012). This was achieved through public provision supplemented by non-profit actors (Trætteberg, Sivesind, Paananen, & Hrafnsdóttir, 2021). Over the last 25 years, the Nordic countries have chosen different governance strategies. Today each country has a unique combination of (1) quasi-market instruments to encourage private entrepreneurs (Westberg & Larsson, 2020), (2) inspection as a government tool to retain balancing elements of “the evaluative state” (Ball, 2003; Maroy, 2012), and (3) coordination of ECEC establishment within a public bureaucratic system. Through policy documents, public statistics, previous research etc. we document how Sweden, Denmark, Norway, Finland and Iceland have introduced different governance tools. Furthermore, we demonstrate the consequences of the policy choices: Norway has seen major growth in for-profit providers, Denmark is in the process of banning for-profit providers, and Sweden, Finland and Iceland see developments between these two extremes. The different paths in governance and development of the non-public parts of the sector challenge the notion of a unified Nordic model of ECEC governance. The Nordic countries have similar histories, and goals for high quality welfare services for all, and reduction of social inequality through education and public subsidies. We ask if the change of tools of government, perhaps inadvertently, lead to a change of welfare goals (Sivesind, Trætteberg, & Saglie, 2017)? The Nordic countries represent cases in a “natural experiment” that facilitates the analysing the consequences of different quasi-market tools for the ECEC-sector. Ball, S. J. (2003). The teacher's soul and the terrors of performativity. Journal of Education Policy, 18(2), 215-228. doi:10.1080/0268093022000043065 Maroy, C. (2012). Towards Post-Bureaucratic Modes of Governance : A European Perspective. In G. Steiner-Khamsi & W. Florian (Eds.), World Yearbook of Education 2012. Policy Borrowing and Lending in Education (pp. 62-97): RoutledgeEditors. Sivesind, K. H., Trætteberg, H., & Saglie, J. (2017). The Future of the Scandinavian Welfare Model: User Choice, Parallel Governance Systems, and Active Citizenship. In K. H. Sivesind & J. Saglie (Eds.), Promoting active citizenship? Markets and choice in Scandinavian welfare (pp. 285-310). London: Palgrave. Trætteberg, H. S., Sivesind, K. H., Paananen, M., & Hrafnsdóttir, S. (2021). Private Early Childhood Education and Care (ECEC) in the Nordic Countries: Development and governance of the welfare mix (8277637128). Retrieved from Westberg, J., & Larsson, E. (2020). Winning the war by losing the battle? The marketization of the expanding preschool sector in Sweden. Journal of Education Policy, 1-18. doi:10.1080/02680939.2020.1861338
Research on political trust typically uses closed-ended survey questions that ask citizens how much they trust political actors, without defining the concept of trust. However, to say something about the consequences of political (dis)trust, we need to know what trust and distrust actually mean to people. Inspired by Van der Meer’s classification of judgement bases for political trust—competence, intrinsic and extrinsic commitment, and predictability—we analysed the responses to two open-ended survey questions about political trust and distrust. We found that Van der Meer’s trust criteria are relevant, but not exhaustive. We suggest a new category—responsiveness—to be added to the typology. Moreover, we found that citizens use different judgement bases to describe trust and distrust, suggesting that the two concepts are not pure negations of each other. While predictability is the basis most frequently reported for trusting politicians, lack of intrinsic commitment is the most frequently reported basis for distrusting politicians.
Professorene Sven G. Holtsmark og Torunn Laugen Haaland ved Forsvarets høgskole retter i en kronikk i Aftenposten 18. april kritikk mot Kierulf-utvalgets utredning om akademisk ytringsfrihet. De kritiserer også grunnlaget for vår rapport «Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia» som bygger på en spørreundersøkelse blant norske forskere. Rapporten gir ny empirisk kunnskap og har begrensninger det er viktig å få frem. At vi ikke tar høyde for «systematiske skjevheter» stemmer imidlertid ikke.
Debatter om ytringsfriheten i akademia har preget universitets- og høgskolesektoren de siste årene. Fram til nå har vi imidlertid hatt svært begrenset kunnskap om hvordan norske forskere, og særlig de som forsker på betente politiske temaer, opplever ytringsrommet både i og utenfor akademia. I et nylig avsluttet forskningsprosjekt har vi undersøkt spørsmål om ytringsfrihet, rom for perspektivmangfold og vilje til formidling blant norske forskere. Her er våre hovedkonklusjoner.
Countries increasingly out-contract public education to private providers to inspire competition and development, but there is limited research on the consequences. This article compares the parents’ room for active citizenship in public and nonprofit compulsory schools in Norway. First, it reviews previous research, theoretical perspectives, and legal and institutional context. Second, it analyses a large-scale parental survey by multi-level regressions (OLS) of school-choice, internal empowerment, external participation in governance, and satisfaction with dialogue and collaboration, while controlling for school- and municipality-level factors. Although parents are in general satisfied, there is a small but significantly higher level in free schoo related to internal empowerment. This indicates that stakeholder influence makes a difference, even in a society promoting active citizenship more broadly in welfare services. Parents’ reasons for choosing free schoo are mainly perceived quality, profile, or previous dissatisfaction, and not location as in public schools. Although just 4.2 percent go to free schoo, the reported motives indicate that the opportunity to choose has strong implications for active citizenship. The Norwegian Directorate for Education and Training conducted the survey in 2018–2019, targeting more than 20 000 parents or guardians of pupils in 160 public and 25 free schools in 45 municipalities.
The paper offers an assessment of the political process and content of the Norwegian pension reform which was enacted in 2009 and taking effect from 2011. It is argued that the reform was carried through the political system in a relatively open and consensual process, without impetus from a severe economic crisis and strong immediate reform pressures. Nevertheless, the process did contain elements of the Machiavellian tactics that Paul Pierson (1996) has claimed to be indispensable features of contemporary pension reforms: diffusion of political responsibility, paying compensation to powerful stakeholders, and obfuscation of the issues involved. In terms of content, the Norwegian reform represents a special version of the Notional Defined Contribution (NDC) framework invented and pioneered by Sweden and Italy in the 1990s. Like other NDC systems it secures a strong and direct link between preretirement earnings and the accumulation of pension wealth, but somewhat paradoxically, contributions are undefined as the system is fully integrated in the state budget and financed through general taxation. Another distinctive feature is the high level of minimum protection offered by a targeted Guarantee Pension flanking the NDC-system. While this for the moment provides effective protection against financial poverty in old age, it comes at the cost of seriously weakening the link between lifetime earnings and pension benefits for a large share of the population. The paper concludes with a more general discussion of what is referred to as a trilemma of minimum protection in old age.
In May this year, the latest round of hostilities in the Israeli-Palestinian conflict set in motion a wave of antisemitic attacks targeting Jews in Europe and the US. A closer look at these incidents demonstrates the ideological and cultural diversity of current Jew-hatred. In order to understand this diversity, a broader historical perspective is helpful.
The paper analyses the gender balance in municipal councils in Norway and Denmark, starting from the observation that women are better represented in Norway than in Denmark (40.5 % vs. 32.9 %). The comparative case study of Norway and Denmark offers a most-similar-system-design, as these two countries are similar on most relevant parameters, such as local government systems, electoral systems, party systems, and societal gender equality, but deviate on the dependent variable of women’s representation. To explore the reasons, we analyse two unique comparative data sets 1) Complete data of all local candidates of the Norwegian 2019 municipal elections and the Danish 2017 municipal elections. 2) Data from representative voter surveys in both countries. We conclude that structural explanations related to municipal structure, the electoral system and party system do not appear relevant. On the other hand, the parties’ candidate selection matters. Why, then, are Norwegian parties more concerned with gender balance than their Danish counterparts? From an international perspective, both Norway and Denmark are regarded as part of a ‘Nordic gender equality model’. However, the two countries seem to differ regarding the role of gender equality on the political agenda and in the public debate. While gender equality continues to be on the societal agenda in Norway, this is not to the same extent the case in Denmark. This is also reflected in the practice of the political parties.
The paper analyses the gender balance in municipal councils in Norway and Denmark, starting from the observation that women are better represented in Norway than in Denmark (40.5 % vs. 32.9 %). The comparative case study of Norway and Denmark offers a most-similar-system-design, as these two countries are similar on most relevant parameters, such as local government systems, electoral systems, party systems, and societal gender equality, but deviate on the dependent variable of women’s representation. To explore the reasons, we analyse two unique comparative data sets 1) Complete data of all local candidates of the Norwegian 2019 municipal elections and the Danish 2017 municipal elections. 2) Data from representative voter surveys in both countries. We conclude that structural explanations related to municipal structure, the electoral system and party system do not appear relevant. On the other hand, the parties’ candidate selection matters. Why, then, are Norwegian parties more concerned with gender balance than their Danish counterparts? From an international perspective, both Norway and Denmark are regarded as part of a ‘Nordic gender equality model’. However, the two countries seem to differ regarding the role of gender equality on the political agenda and in the public debate. While gender equality continues to be on the societal agenda in Norway, this is not to the same extent the case in Denmark. This is also reflected in the practice of the political parties.
Abstract This paper reports on a randomized field experiment testing four different direct mail mobilization appeals among naturalized citizens in the 2017 Norwegian Parliamentary Elections. It replicates a set of field experiments done in the 2015 local elections in a more salient context and with a more motivated public. All four letters include a general encouragement to vote and practical information about voting. Three of the letters include an extra paragraph presenting different mobilization messages. They were: 1) a message guaranteeing ballot secrecy. 2) a message with consistent prescriptive and descriptive norms emphasizing the importance of immigrant participation and that participation has been increasing. 3) a message with inconsistent prescriptive and descriptive norms emphasizing the importance of immigrant participation but noting immigrant participation has been low. The fourth letter (the placebo letter) included only the general encouragement and practical information about voting. As in the 2015 experiments, all letters increased turnout both among citizens who were eligible for the first time to vote and among previously eligible naturalized citizens. The strongest effects is among new citizens eligible to vote for the first time where the norm consistent letter show an treatment effect of 3.78% points, while the guarantee of privacy message show an treatment effect of 3.38% points. Among previously eligible immigrant voters, there is an average treatment effect of 2.3% points from a baseline of 55.2% turnout. We also find a small spillover effect of 1.6% points increase in turnout within two-person households.
Denne antologien handler om de mange lokalvalgene som ble holdt rundt om i Norge 9. september 2019. Med utgangspunkt i velgerundersøkelsene som er gjennomført ved hvert lokalvalg siden 1995, tar boken gjennom ti kapitler for seg dels valg, velgeratferd, valgkamp og valgutfall, og dels politisk deltakelse og politisk tillit mellom valgene. Det er i kommunene flest innbyggere har anledning til å delta i politikkutformingen, og lokalnivået spiller ofte en viktig rolle i den enkeltes hverdagsliv. Hensikten med boken er derfor også å forstå hvordan lokaldemokratiet fungerer mellom valgene. Lokalvalget i 2019 var preget av høy valgdeltakelse, mobilisering og protest gjennom fokus på politiske saker som bompenger, klima og kommunereform. Kommunereformen var ikke bare valgkamptema, men en sentral rammebetingelse for lokalvalget i 2019. Kommunesammenslåing er derfor et gjennomgående tema i boken. Ett emne er hva innbyggerne mener om kommunereformen og dens mulige konsekvenser. Flere kapitler utforsker sammenslåingenes betydning for ulike sider ved lokaldemokratiet: lokale partisystemer, valgdeltakelse, personstemmegivning, partienes nominasjoner, og representasjon i kommunestyrene. Samlet sett er antologien en statusrapport for lokaldemokratiet i det første valget etter kommunereformen. Boken henvender seg til alle som er interessert i utviklingen av det norske lokaldemokratiet, men særlig til studenter, forskere, journalister og politisk aktive.
Postboks 3233 Elisenberg
0208
Oslo
Munthes gate 31
Telefon: 23 08 61 00
Sentralbordet er åpent kl. 9.00–15.00
Kontakt oss
Intranett
Nina Urholt Nielsen
Telefon: +47 402 42 505
E-post: nina.urholt@samfunnsforskning.no
974 760 991
