Below you will find the latest publications from our researchers. You can also find lists of publications on the people pages for each individual researcher. The lists are based on publications registered in the CRIStin database.
To what extent can citizens’ attitudes to municipal mergers be explained by costs and benefits incurred by merging with a specific consortium of neighbouring units? To answer this question, we analyse data taken from a survey to citizens of 119 Norwegian local governments in the fall of 2019, merely a few months before the merger of their own unit with one or more neighbouring units was to be implemented as the result of a national local government reform decided over two years in advance. In line with previous studies, we find that citizens tend to prefer merging with wealthier neighbours rather than poorer ones. Moreover, we find that this preference is only observable among respondents in smaller units merging with one or more larger units. Furthermore, differentials in private wealth among the merging units appear to affect preferences more than public wealth. However, we did not find support for the theoretical assumption that citizens prefer mergers with units that are similar in terms of political and societal characteristics. Overall, our study suggests that concerns over local redistributive losses may impede support for mergers and, hence, increase the political costs of implementing comprehensive structural reforms
The Sámediggi (Sámi Parliament) in Norway was established in 1989 after the critical juncture of the Alta conflict. As the Indigenous Sámi people are dispersed, a self-determination body with political autonomy was chosen, neither fitting into a territorial nor a non-territorial model of autonomy. We examine how the Sámediggi has developed as an institution for Sámi self-determination, the kind of self-determination being developed and the features it has, and why the model of self-determination is not founded on territorial autonomy and self-rule but still has a territorial basis. Having neither an exclusive Sámi territory nor lawmaking or fiscal powers, the Sámediggi depends on cooperation with Norwegian institutions. Rather than breaking out from the state, the Sámediggi’s strategy is breaking in – indigenising national, regional and local governments from the inside through consultations and formal agreements, thereby extending Indigenous perspectives and participation into non-Indigenous affairs. Sámi self-determination can thus be described as relational, resulting in a process marked by both setbacks and advances.
This article explores the conditions that underpin networks as enduring collaborative relationships. To identify key features that sustain long-term collaboration, we use the Norwegian system of emergency management as our empirical case. Norway is characterized by the important role played by volunteers and voluntary organizations as partners to the police in search and rescue operations. In particular, the article focuses on two possible explanations for the endurability of these networks: the broad involvement of volunteers in the different phases and the role of intermediaries. The article concludes that intermediaries can compensate for a lack of broad involvement, which may be particularly relevant for emergency management where many different resources have to be mobilized in a short time span and in a fashion that enables fluid interaction. This finding is a reminder that both phases and levels need to be explored in empirical studies of collaborations.
Abstract Purpose The European Union (EU) has recently adopted gender quotas for corporate boards (CBQ), anticipating ripple effects on women’s careers in the companies concerned, as well as throughout the economy. The purpose of this paper is to investigate whether CBQ has spurred ripple effects and discuss mechanisms hindering or facilitating women’s occupancy of top executive positions. Design/methodology/approach Norway was the first country in the world to introduce CBQ in 2003, with full effect from 2008. The policy requires company boards to be composed of 40% of each gender. Drawing on original data mapping boards and executive committees in Norway’s 200 largest companies, the authors analyze the association between CBQ and the gender composition of executive management almost 15 years after the full implementation. The data include both companies covered by the CBQ and large companies not covered. Findings The investigation does not find a positive association between CBQ and more women in executive positions. Thus, the ripple effect hypothesis of CBQ is not supported. CBQ may have contributed to an increased awareness of gender imbalances, yet these findings indicate that to achieve more gender balance in executive positions, scholars and practitioners may need to focus more on gendered conditions and processes in organizations and society throughout executive careers than on the gender composition of boards. Originality/value This paper provides empirical analyses of original data 15 years after the implementation of CBQ. The authors further contribute to scholarly debate by identifying and discussing possible mechanisms that explain how requiring more women on corporate boards may – or may not – have ripple effects on executive management.
The rising numbers of young people with disability pension concerns many advanced economies. We present results from a comparative analysis of the neighbouring countries Sweden and Norway on the impacts of differing policy mixes aimed at enhancing the employability of the work disabled. Using rich longitudinal data, we follow unemployed young adults (ages 25-29) with work-impairment up to four years after they became unemployed to investigate the effect of different types of labour market policies. Our results indicate that, despite differences in programme composition and strategies, there are surprisingly small country differences in treatment effect patterns and signs of estimated impacts. In line with previous studies, we find strong lock-in effects of both workplace-related programmes and training/educational programmes. After participation, workplace-related programmes about double the likelihood of entering regular employment or education. Participating in training courses also increases this likelihood, but effect sizes are smaller.
Kapitlet giver et kvalitativt indblik i vælgernes politiske tvivl. Gennem en narrativ analyse af åbne valgdagbøger ført i appen “Min Valgdagbog” under valgkampen, ses der på, hvad tvivlen er forankret i, samt hvilke strategier vælgerne følger for at håndtere den og nå frem til en beslutning om, hvor krydset skal sættes. Analysen viser, at politisk tvivl er kompleks og dynamisk. Den politiske tvivl kan på den ene side skabe frustration i form af en følelse af krydspres, politisk hjemløshed, politikerlede, valgtræthed eller tyngden af valgets byrde. På den anden side kan politisk tvivl også anspore til refleksion over politiske emner, aktører og stemmeafgivelsen for netop at imødekomme den politiske frustration. De reflekterende tvivlere anvender således forskellige beslutningsstrategier med afsæt i enighed eller uenighed – eller en hensigt om at bekræfte eller udelukke beslutningsalternativer.
A central insight from the research building on the Stereotype Content Model (SMC) is that different groups elicit different emotional and threat reactions. To advance our knowledge about which groups are likely to share experiences of discrimination and prejudice, we must explore the content of the stereotypes connected to different immigrant groups. Building on population representative survey data, the study applies a split-sample experimental design to test the SCM in Norway, an egalitarian welfare state characterized by low-income inequality. The results confirm the relevance of the SCM model in an egalitarian welfare setting, displaying an ethnic hierarchy expressed through social stereotypes. The results further indicate that ambivalent stereotypes of immigrants are limited in the Norwegian context. Finally, this study extends the SCM model by examining how respondents’ motivation to control prejudice (MCP) moderate stereotype judgement and finds that respondents with a high MCP rated the groups that are stereotyped as cold and incompetent more positively than individuals with a low MCP. Thus, individual propensity to hold back on prejudices influences expressions of stereotype content.
Studies of uncertainty communication have produced mixed results concerning the consequences for trust. In this article, we focus on uncertainty communication as it concerns trust in a message about vaccine effectiveness and safety, seeing source type and political preference as mediators. These factors have become increasingly important as public health issues are becoming politicized in several countries. To test these relationships, we conducted a survey experiment in Norway—a high-trust society. Our results show a consistent tendency that statements expressing certainty were trusted more, especially when the source of the statement was the government or public health authorities. Importantly, however, the differences between statements expressing certainty and uncertainty were small. Also, when asked about their trust in messages from the public health authorities, respondents’ political beliefs played a minor role. The relatively high acceptance of uncertainty communication may be interpreted in the light of generally high levels of trust in authorities, as well as low levels of polarization in the Norwegian context, in general, and in the context of the pandemic.
The article investigates how gender differences in school performance are conceptualized in recent Swedish and Norwegian public commission reports against the backdrop of an increasing public focus on “problem boys” and boys' underachievement in school as a policy challenge. We found substantive country differences, despite regime similarities and the considerable level of gender equality norms and policy diffusion within the Nordic region. Whereas Swedish reports address gender differences in school performance and behavior equipped with radical feminist perspectives and theories of patriarchal oppression, Norwegian reports largely avoid explicit references to feminist theory and include analyses of the unfair burdens of boys in school and society. It is argued that the diverging approaches are connected to features of the commissions and of the wider knowledge regimes of the two gender equality forerunners, but also to historical differences in the ideological underpinnings of Swedish and Norwegian gender equality policy making.
This article adopts an intersectional approach to examine migratory vulnerabilities. It draws from qualitative data gathered by the VULNER research teams in four countries: Belgium, Germany, Italy, and Norway, exploring how age and legal status intersect and how this intersection influences other vulnerability factors. When examining the rationale and consequences of practices that employ young age as a criterion for additional protection and welfare provision in the four countries, a paradox becomes apparent: designating UAMs as minors provide them with safer recipient conditions, yet, it may not guarantee a comprehensive child-sensitive approach in the long run. Treating them as asylum seekers, however, could lead to a more thorough evaluation of their vulnerabilities and long-term protection needs. Managing this paradox creates ambivalence in both systems. Moreover, the timing of these procedures greatly influences outcomes. The analysis is a part of the EU VULNER project, investigating vulnerability within global protection regimes.
Political parties use policy appeals to change their policy images and increase electoral support. Building on the idea that parties’ group images also matter to voters, this article shows that group appeals can benefit parties as well. Combining manifesto data on policy and group appeals covering 50 years, we revisit the shift from class to catch-all politics in Britain and present three findings. First, a vote share analysis shows that the Labour Party benefited from using not just policy but also group appeals to downplay its class image. Second, consistent with a catch-all strategy, survey evidence shows that this boost in Labour support was most prominent outside the traditional base. Third, while group appeals had independent effects, we show how group and policy appeals also interact and reinforce each other. This suggests that non-policy strategies matter to parties’ electoral success on their own but also in combination with policy strategies.
When municipalities merge, they grow and, at the same time, experience a comprehensive reform process, both of which may affect political trust. We explore whether and how the large-scale municipal amalgamation reforms in Norway in the 2010s affected citizens’ trust in local and national elected officials and assemblies. We examine the effects of both changes in size and reform processes using survey data on trust in local and national political officials and assemblies before, and at the time, of the merger. In contrast to studies conducted in Denmark, we do not find evidence that the Norwegian Local Government Reform had significant negative effects on political trust. We argue that this difference between Denmark and Norway can be explained by differences in how the two reform processes were implemented.
Mental disorders threaten the chances of finishing secondary school and can hinder the school-to-work transitions of afflicted youths. Earlier onset depression predicts the chronicity, recurrence, and severity of episodes throughout life. Using rich, objective mental health data and a battery of variables covering personal and family characteristics, we investigate the impact of Norway’s vocational rehabilitation programmes on youths aged 18–23 who are registered as unemployed. Our results indicate that the impact vary with mental health in adolescence, a variable often unavailable in such analyses. Separate analyses for age group 19–21 and 20–23 show that the younger ones with previous diagnosed mental disorders were likely to pursue further education after participating in programmes providing work practice; those with no earlier diagnosed mental disorders were prone to pursue ordinary education after completing a training programme. For the older age cohorts, aged 20–23, vocational rehabilitation programmes seem counterproductive, irrespective of programme type and of whether they were diagnosed with mental health problems in adolescence or not.
Makt- og demokratiutredningen konkluderte pessimistisk når det gjaldt borgernes fremtidige mulighet til å delta i demokratiet utenfor valgkanalen og få gjennomslag overfor det politiske systemet. Problemet besto i en svekkelse av sivilsamfunnet som demokratisk infrastruktur, grunnet forvitringen av folkebevegelsesmodellen og en individualisering av deltagelse. I denne artikkelen diskuterer vi utredningens analyser og konklusjoner i lys av eksisterende forskning. Vi tar et bredere perspektiv enn det utredningen gjorde og inkluderer både det organiserte sivilsamfunnet og offentligheten som kanaler for deltagelse og innflytelse. Omdreiningspunktet for analysen er digitalisering av kommunikasjon, og hvordan det har påvirket denne helheten. De siste 20 årene har det organiserte sivilsamfunnet vært preget av vekst og pluralisering, med styrkede muligheter både til mobilisering og til å påvirke politikken fra ulike posisjoner, delvis understøttet av digitaliseringen. Samtidig ser vi et nytt potensiale for deltagelse og mobilisering for borgerne gjennom den digitale offentligheten. Digitaliseringen reiser likevel et sett dilemmaer knyttet representasjon, muligheten for å forme kollektive synspunkter og til å få varig gjennomslag for politiske løsninger nedenfra, gitt den spontane og episodiske mobiliseringen den legger til rette for.
Denne artikkelen handler om interesseorganisasjoners involvering i og tilgang til politiske beslutningsprosesser i Norge. Vi presenterer kunnskapsstatus på feltet siden siste makt- og demokratiutredning og analyserer originale data om hvilke beslutningsorganer og -takere organisasjoner prioriterer og får tilgang til. Litteraturgjennomgangen viser at den institusjonaliserte kontakten mellom interessegrupper og regjering og forvaltning i den «korporative kanal» er ytterligere svekket siden 2003. Kontakten gjennom lobbyisme rettet mot Storting og regjering i enkeltsaker er på sin side styrket. Samtidig finnes det fortsatt bånd som legger til rette for rutinemessig kontakt mellom partier og interessegrupper. I tillegg viser forskning at ressurssterke interessegrupper i større grad har tilgang til bestemte beslutningsorganer og -takere enn andre. Våre originale analyser ser på forsøk rettet mot og tilgang til Stortinget, regjeringen og forvaltningen, samt politiske partier og politikere. I hvilken grad er det skjevheter i hva slags typer interesser som søker og får tilgang på tvers av institusjoner og aktører? Vi avdekker at interesseorganisasjonene til en viss grad prioriterer å få tilgang til de samme organene og aktørene, men at det også er forskjeller etter type interesse. Gruppenes faktiske tilgang på tvers av beslutningsorganer og -takere har økt over tid, men det finnes visse skjevheter i hvilke typer interesser som får bred tilgang. I sum indikerer analysene et mønster av «priviligert pluralisme».
Artikkelen tar opp spørsmål om makt og demokrati i Norge fra et kjønnsperspektiv tjue år etter den forrige Makt- og demokratiutredningen (NOU 2003: 19). Den er strukturert i en del som undersøker tilgang på makt der vi særlig konsentrerer oss om kjønnsskjevheter i eliteposisjoner, og påstanden i utredningen om at kjønnslikestilling har «vikeplikt» i det norske politiske systemet – og i en del om demokrati, der vi retter søkelyset mot forholdet mellom demokrati og internasjonal rettsliggjøring i et kjønnsperspektiv. Vi konkluderer med at selv om «likestillingslandet» Norge fortsatt er preget av kjønnsbestemte maktskjevheter, så er det et mindre dominerende trekk i dag enn for tjue år siden. Likestillingsdebatten er også blitt vesentlig endret og mer inkluderende og åpen for flerdimensjonale og interseksjonelle perspektiver og menns likestillingsutfordringer. Konsekvenser av internasjonal rettsliggjøring eksemplifiseres med EUs påvirkning på likestillingsfeltet, og vi drøfter de sammensatte konsekvensene. For Norges del, tyder mye på at utviklingen stadig fanges godt i bildet av en likestillingsutvikling som er «på vei», men bremses av at mål om likestilling ofte får vikeplikt og må tilpasses de maktkonstellasjoner som «er».
Recent research has shown that parties’ group appeals, particularly working class appeals, can raise electoral support. But how do such effects come about? This article explores the mechanisms underlying group appeals by content analysing voters’ open-ended responses to working class and upper middle class appeals in a survey experiment in Denmark. The results show that voters generally connect class-based rhetoric from candidates to issues of inequality with some also reacting emotionally. Furthermore, the effect of class appeals on electoral support is conditioned by the considerations activated by the appeals, with stronger effects observed among voters who focus on the groups involved. Finally, while voters recognise traditional class-party alliances, such stereotypes do not undercut the effectiveness of the appeals; thus, also candidates from right-wing parties can use working class appeals to their benefit. These findings advance our understanding of the role of social groups in party electoral strategies.
Norske partier og velgere beskriver og analyserer de toneangivende norske partiene fra starten av i 1880-årene fram til i dag. Bokas mål er å binde sammen historie og valgforskning. Nesten to av tre velgere stemte i 2021 på partier som var hundre år eller eldre. Men om partinavnene er de samme, har partienes budskap endret seg. De tilpasser seg nye tider og nye konflikter, endrer profil og kommer dermed nye partier i forkjøpet. Partiene har etterlatt seg mange spor. Valgresultatene er omhyggelig registrert, og i kombinasjon med hvor partiene stiller lister, kan regionale profiler tegnes. I 1949 kom den første samfunnsvitenskapelige kartlegging av partivalg. I 1957 gikk startskuddet for de regelmessige stortingsvalgundersøkelsene som Henry Valen og Stein Rokkan sto bak, og fra 1995 ble de supplert med regelmessige lokalvalgundersøkelser. Datatilfanget i denne boka inkluderer også Norsk Monitors sosiokulturelle undersøkelser fra 1985 til 2021. De omfattende og gode datagrunnlaget i denne boka åpner for å studere velgerne i detalj etter en mengde ulike egenskaper. Boka er skrevet for studenter og andre som er opptatt av norsk partihistorie og valgforskning, og er en interessant og tilgjengelig framstilling av norske partiers framvekst og utvikling over en lang historisk periode.
Deltakerne i CORE SURVEY 2022 - Likestillingsundersøkelsen fikk spørsmålet «hva tenker du på når du hører ordet likestilling?», og ble bedt om å svare med egne ord. 3448 respondenter valgte å skrive et kort eller lengre svar. I dette notatet analyserer vi hva de svarte. Vi fant at de fleste svarte beskrivende, og i påfallende stor grad brukte de samme ordene. Vi ble overrasket over hvor mange som knyttet likestillingsbegrepet sterkt til arbeid og lønn, blant annet fant vi at formuleringen «lik lønn for likt arbeid» forekom i mer enn hvert tiende svar. Et annet trekk som var verdt å merke seg, var at ordet likestilling ser ut til å ha en litt annen betydning for de eldre enn for de yngre. De eldste kohortene, og særlig de eldste kvinnene, ga svært ofte svar som handlet om arbeid og lønn. De yngre kohortene var mer tilbøyelige til å peke på flere diskrimineringsgrunnlag, og sa at likestilling innebærer likebehandling uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og seksuell orientering. Menn ga oftere enn kvinner negative svar, og særlig de unge mennene var opptatt av at man må skille mellom like muligheter og like resultater når man snakker om hva likestilling betyr.
Denne rapporten handler om lønnskartleggingsplikten i likestillings- og diskrimineringslovens aktivitets- og redegjørelsesplikt (ARP). Etter aktivitetsplikten skal arbeidsgiver i alle offentlige virksomheter, og i private virksomheter med mer enn 50 ansatte, undersøke om det finnes risiko for diskriminering eller andre hindre for likestilling, herunder annethvert år kartlegge lønnsforhold fordelt etter kjønn. Tilstanden for kjønnslikestilling og hva virksomhetene gjør for å oppfylle aktivitetsplikten skal redegjøres for i offentlig tilgjengelig dokument. Denne studien undersøker lønnskartleggingsplikten gjennom tre ulike innfallsvinkler. For det første undersøker vi hvordan norske virksomheter utfører lønnskartleggingsplikten, hvordan de forklarer og forstår lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, og hvilke tiltak de gjennomfører. For det andre belyser vi virksomhetenes erfaringer med lønnskartleggingen, og hvilke utfordringer og nytteverdier de ser. For det tredje utreder vi muligheten for å fremskaffe nasjonal oversikt over lønnsforskjellene mellom kvinner og menn på virksomhetsnivå og hvorvidt digitale løsninger kan lette virksomhetenes arbeid med lønnskartlegging og bidra til å framskaffe oversikt over resultatene. Studien er gjennomført av Institutt for samfunnsforskning på oppdrag fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet.
Vi undersøker utviklingen i arbeidsmarkedsdeltakelsen blant dem som står i fare for sykemelding og frafall fra arbeidslivet, etter yrker og bransjer ved å bruke registerdata om arbeidsforhold, sykefravær og helse samt en utsatt gruppe som har hull i CV-en. Hensikten har vært å belyse en mulig målkonflikt i arbeidslivspolitikken: er det slik at ønsket om å få ned sykefraværet og redusere frafallet fra arbeidslivet står i et motsetningsforhold til at personer med helseutfordringer og personer med hull i CV-en skal oppnå høyere arbeidsdeltakelse? Vi fant at økt predikert risiko for sykefravær reduserer fremtidig arbeidsdeltakelse og gir en høyere sannsynlighet for frafall og uføretrygd, uavhengig av høyt eller lavt sykefravær i bedriften. Videre finner vi at individuelle kjennetegn betyr langt mer for sykefravær enn bedriftsegenskaper, og individets sykefraværstilbøyelighet er en viktig indikator på fremtidig frafall og uførhet. Vi ser også at personer som har høy sykefraværstilbøyelighet som enten bytter jobb og eller kommer i jobb etter å ha vært uten jobb, blir oftere sysselsatt i bedrifter som er mindre sykefraværsfremmende. Det betyr at ny jobb for personer med høy sykefraværstilbøyelighet innebærer en forbedring ved at den nye jobben gir mindre fravær. Over tid ser vi også tegn til at personer med høy sykefraværstilbøyelighet har noe lavere sannsynlighet for frafall fra arbeidslivet. Blant unge som har som har hull i CV-en, ser vi en betydelig redusert sannsynlighet for å være i arbeid ved alder 30 år, og særlig ser vi dette blant dem som i tillegg til hull i CV-en har en psykisk diagnose. Redusert sysselsetting blant de som har hull i CV-en ser videre ut til å være relativt stabilt over tid. Dermed peker resultatene våre samlet sett på at mer inkludering gir høyere sykefravær og større risiko for fravær. Imidlertid ser det ut til at man over tid har bedret inkluderingen av de med høy sykefraværstilbøyelighet, men at sysselsettingen er lav blant unge med hull i CV, og for denne gruppen ser vi få tegn til forbedring i form av økt sysselsetting over tid.
Denne rapporten evaluerer praktiseringen av assistansebestemmelsen i valgloven, etter lovendringen i 2021. Hovedtemaer er valgmedarbeidernes og velgernes kjennskap til og erfaringer med assistansebestemmelsen. Datamaterialet består av en spørreundersøkelse til valgansvarlige for lokalvalget 2023 og kvalitative intervjuer med valgmedarbeidere og velgere, samt kommunale råd og nasjonale organisasjoner som representerer ulike grupper med nedsatt funksjonsevne. Intervjuene våre tyder på at lovendringen ennå ikke er godt kjent blant velgere med behov for assistanse. Hovedinntrykket er at assistansebestemmelsen er godt kjent i kommunene, men våre funn viser at det fremdeles er tilfeller hvor regelendringen ikke er kjent og praktiseres rett. Det er fortsatt behov for å informere velgere og valgmedarbeiderne om retten til selvvalgt hjelper.
Hvordan kan norske myndigheter best legge til rette for integrering av flyktninger? De siste årene har norske kommuner måttet finne løsninger som passer til stadig nye grupper flyktninger. Denne studien viser hvor man lykkes godt og hvor det kan være behov for justeringer.
I Norge, som i mange andre land, er det en politisk målsetting at folk skal jobbe lenger. Omleggingen av pensjonssystemet gir enkeltindivider sterke økonomiske insentiver til å stå lenger i arbeid, men også lederes innsats og holdninger til seniorer i yrkeslivet er viktig for å nå målet om lengre yrkeskarrierer, og det er en utbredt oppfatning at det er viktig å jobbe for å endre lederes holdninger til eldre arbeidstakere. I denne rapporten spør vi om det er en sammenheng mellom lederes alder og hvilke oppfatninger de har om eldre arbeidstakere. Er det slik at eldre ledere uttrykker mer positive holdninger enn yngre ledere, er de yngre lederne mer positive enn de eldre, eller har leders alder ingen betydning? Og varierer mønsteret mellom ulike holdningsspørsmål? Det har vært begrenset med forskning på dette tidligere, og studiene som foreligger, peker i ulike retninger. Også sentrale teorier på feltet, som for eksempel sosial identitetsteori (inngrupper og utgrupper) og kontaktteori, kan gi grunnlag for ulike antakelser om sammenhengen mellom leders alder og synet på eldre arbeidstakere. I denne rapporten undersøker vi hvordan ledere selv reflekterer rundt hvilken betydning deres egen alder har for måten de forholder seg til ansatte i ulike aldersgrupper på. Disse analysene er basert på kvalitative intervjuer med godt voksne ledere i tre store bedrifter i privat sektor. Videre studerer vi sammenhengen mellom leders alder og oppfatninger om seniorer og eldre arbeidstakere. Her tar vi utgangspunkt i lederes svar på spørsmål i Norsk seniorpolitisk barometer i 2021. Vi ser på et bredt sett av oppfatninger, som når man regnes som eldre i arbeidslivet, synet på eldre arbeidstakeres produktivitet og anvendelighet, holdninger til å lede eldre arbeidstakere, hvor godt man liker å ha eldre på arbeidsplassen, og holdninger til å beholde eldre ved nedbemanning og til å ansette eldre arbeidstakere. Dermed får vi et bilde av hvordan mønstrene i svarene varierer med hvilke holdningsdimensjoner som tematiseres. [...]
Denne rapporten handler om frivillig innsats i kommunenes eldretjenester. Slik innsats kan organiseres av frivillige organisasjoner og frivilligsentraler eller av kommunene selv. At kommunene selv påtar seg oppgaven med å organisere frivillig innsats, er imidlertid relativt nytt i den norske sivilsamfunnsmodellen. Vi studerer omfanget av de tre måtene å organisere frivillige på. Videre undersøker vi hvordan frivilligsentraler jobber, hvordan frivillige organisasjoner oppfatter samarbeidet med kommunene, og kommunenes vurderinger knyttet til hvem som ska l rekruttere de frivillige. Vi peker også på mulige implikasjoner av hvem som organiserer frivilligheten. Analysene i rapporten er basert på tidligere gjennomførte spørreundersøkelser til frivilligsentraler og frivillige organisasjoner. I tillegg har vi gjennomført en ny spørreundersøkelse til alle landets kommuner i tillegg til kvalitative studier i tre utvalgte kommuner. I arbeidet med frivillighet på helse og omsorgsfeltet er det i de tre kommunene enten kommunen, frivilligsentraler eller frivillige organisasjoner som først og fremst rekrutterer og koordinerer frivillige i eldreomsorgen. Vi finner at frivillige bidrar i eldreomsorgen i flertallet av kommunene i Norge, og at både frivillige organisasjoner, frivilligsentraler og kommunene selv aktivt rekrutterer frivillige til å gjøre en innsats overfor brukere av kommunale tjenester. Når kommunene selv rekrutterer de frivillige, er det fordi de ønsker å øke den frivillige innsatsen i tjenestene. Det er primært størrelsen på kommunen som kan predikere om kommunen rekrutterer frivillige selv kommuner med flere innbyggere har oftere denne praksisen. Undersøkelsene viser at det jevnt over er et godt samarbeid mellom kommunene og de frivillige organisasjonene. De som jobber med frivillighet på omsorgsfeltet, e r opptatt av å verne om skillet mellom frivillig og profesjonell innsats, uansett om de jobber i kommunen eller har verv i organisasjoner. Vi ser vi få tegn til at frivillighet alene kan være løsningen på utfordringene med ressursmangel som norsk eldreomsorg står overfor.
Dette notatet undersøker hva befolkningen tror om diskriminering på ulike grunnlag i Norge. Analysen er basert på spørsmålet «Hvor utbredt eller sjelden vil du si at hver av de følgende formene for diskriminering er i det norske samfunnet? Diskriminering basert på (1) alder (2) kjønn (3) etnisk bakgrunn (4) seksuell orientering (5) funksjonsnedsettelse.» Resultatene viser at det er høyest andel som sier at diskriminering basert på etnisk bakgrunn er utbredt i Norge, mens lavest andel sier at diskriminering er utbredt på basis av seksuell orientering. Kvinner er mer tilbøyelige til å si at diskriminering på samtlige grunnlag er utbredt enn det menn er. For kvinner er det en generell tendens til at andelen som tror at diskriminering er utbredt synker med alderen, mens det motsatte er tilfelle for menn. Dermed er det er et langt større sprik i oppfatninger om utbredelsen av diskriminering mellom unge kvinner og menn, enn det er mellom eldre kvinner og menn. Tilbøyeligheten til å si at diskriminering på ulike grunnlag er utbredt varierer med politisk tilhørighet. Generelt er velgere på venstresiden mer tilbøyelige til å mene at diskriminering forekommer enn velgere på høyresiden.
Hvordan står det så til med den verdimessige likestillingsorienteringen i Norge? Hvem er pådrivere og hvem er en bremsekloss? Dette notatet belyser hvordan det ser ut når det gjelder mer grunnleggende holdninger til og syn på likestilling mellom menn og kvinner i den norske befolkningen i ulike kontekster: samfunnet generelt, den offentlige debatten, det representative demokratiet og politikkutformingen. Dette er kontekster som kan oppfattes som noe diffuse i den forstand at de ikke er knyttet til folks praktiske hverdag, men heller til det som omgir det praktiske ̶ nemlig samfunnet og politikken. Den norske befolkningen har en overveiende positiv innstilling og holdning til kjønnslikestilling, mendet finnes allikevel markante forskjeller i menn og kvinners syn på kjønnslikestilling og disse forskjellene er gjennomgående størst blant de yngste og minst blant de eldre. Satt på spissen er det først og fremst de unge mennene som bremser og de unge kvinnene som er pådrivere når det gjelder mer grunnleggende verdier og normer for likestilling mellom kjønnene i samfunnet og politikken.
Dette notatet undersøker befolkningens holdninger til kjønnskvotering i bedriftsstyrer basert på data fra CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Resultatene viser at det er betydelig uenighet om dette spørsmålet. Det er 44 prosent som støtter kjønnskvotering og 31 prosent som er imot. Kjønnsforskjellene er markante, hvor 58 prosent av kvinnene er for kvotering, mens kun 31 prosent av mennene er av samme oppfatning. Analysen inkluderer også alder, utdanning, bosted og partipreferanse, og viser at yngre er mindre tilbøyelige til å støtte kvotering enn de som er eldre og at høyt utdannede kvinner er mer tilbøyelige til å støtte kvotering enn kvinner med kortere utdanning. Politiske skillelinjer viser seg tydelig, hvor velgere til Rødt, SV og MDG er mer positive, mens Senterpartiet, KrF, Høyre og FrP-velgere er mer skeptiske. Undersøkelsen bekrefter at det er stor grad av uenighet i holdning til kjønnskvotering i bedriftsstyrer. Tidligere undersøkelser blant norske toppledere har vist relativt høy oppslutning om kvotering i bedriftsstyrer, mens denne undersøkelsen altså fremviser større grad av uenighet i befolkningen generelt.
Dette notatet analyserer befolkningens holdninger til kjønnskvotering i politikken basert på data fra CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Resultatene viser at det er betydelig uenighet om dette spørsmålet. Det er 41 prosent som støtter kvotering i politikken og 32 prosent som er imot. Kjønnsforskjellene er markante, hvor 54 prosent av kvinnene er for kvotering, mens kun 30 prosent av mennene er av samme oppfatning. Blant kvinner er det flere som støtter opp om kvotering i politikken enn som er mot, mens det blant menn er flere motstandere enn tilhengere av dette. Det er også verdt å legge merke til at relativt mange svarer "verken eller" eller "vet ikke" på dette spørsmålet. Blant kvinner er oppslutningen om kvotering i politikken størst blant de godt voksne (30-44 år og 45-66 år) og minst blant de yngste. Blant menn er det de eldste som skiller seg klart fra de yngste som mer positive til kvotering. Partipreferanser er også viktige, der Rødt- og SV-velgere er mer positive, mens Høyre-, FrP- og KrF-velgere er mer skeptiske. En grunn til at befolkningen er ganske delt i synet på kvotering i politikken kan være at partipolitikken oppfattes som ganske likestilt og kjønnsbalansert, og det derfor synes unødvendig med regler som regulerer kjønnssammensetningen.
Dokumentasjonsrapporten for CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen redegjør for bakgrunnen for undersøkelsen og for opplegg av undersøkelsen. Dette er første gang CORE gjennomfører en spørreundersøkelse om befolkningens holdninger til og oppfatninger om likestilling. Planen er å gjenta undersøkelsen med jevne mellomrom, for å kunne studere endringer i synet på ulike likestillingsspørsmål i befolkningen som helhet og i forskjellige undergrupper.
Dette notatet er belyser holdninger til likestilling og kjønnsroller i den norske befolkningen, basert på utvalgte spørsmål fra CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Spørsmålene viser oppslutning om kjønnslikestilling i politikken, yrkeslivet, utdanningssystemet, familielivet og på andre områder. For hvert spørsmål vises svarfordelingen for hele befolkningen sett under ett og for menn og kvinner separat. I tillegg er svarene brutt ned etter alder, utdanning, bosted og politisk stemmegivning. Notatet er laget på oppdrag fra Mannsutvalget.
Dette notatet undersøker befolkningens oppslutning om mangfold i kjønnsidentiteter og om det bør innføres en tredje juridisk kjønnskategori. Dagens debatter om mangfoldige kjønnsidentiteter og innføring av en tredje juridisk kjønnskategori stiller spørsmål om hvordan oppslutningen varierer for tema i ytterkanten av den tradisjonelle likestillingsdebatten – og for tema som gjelder andre problemstillinger enn de som har stått sentralt i likestillingsdebatten i de siste tiårene. Vi finner at det er betydelig større oppslutning om mangfold i kjønnsidentiteter, altså aksept for at noen velger å identifisere seg som noe annet enn «kvinne» eller «mann», enn om at det bør innføres en tredje juridisk kjønnskategori. Samtidig finner vi at det er lavere oppslutning om disse spørsmålene enn om mer «tradisjonelle» likestillingsspørsmål, og det er også betydelig større uenighet. Svarmønstrene følger imidlertid velkjente spor. Kvinner støtter i større grad enn menn mangfold i kjønnsidentiteter og at det innføres en tredje juridisk kjønnskategori, de med lang utdanning er mer positive enn de med kortere utdanning, og de som støtter partiene på venstresiden er mer positive enn de som støtter partier på høyresiden. Aldersprofilen skiller seg imidlertid noe fra mønstrene på en del andre spørsmål, ved at de yngre i større grad enn eldre støtter mangfold i kjønnsidentiteter og en tredje juridisk kjønnskategori. Det tolker vi som utrykk for at dette er spørsmål som har vært mer til stede i de yngre aldersgruppene.
Dette notatet undersøker befolkningens generelle oppslutning om likestilling, basert på et spørsmål om hvorvidt man mener at likestillingen mellom kvinner og menn bør føres videre, er ført langt nok, eller er ført for langt. Spørsmålet er stilt i valgundersøkelsen siden midten av 1980-tallet og inngår også i CORE Survey 2022 ‒ Likestillingsundersøkelsen. Vi finner at majoriteten, både menn og kvinner, mener at likestillingen bør føres videre, men oppslutningen er likevel betydelig lavere blant menn enn blant kvinner. Menn mener derimot oftere enn kvinner at likestillingen er ført langt nok, og at den er ført for langt. Yngre menn mener sjeldnere enn eldre at likestillingen bør føres videre, oftere at likestillingen er ført langt nok eller for langt. Blant kvinner er det ingen klar sammenheng mellom alder og oppslutning om at likestillingen bør føres videre. Det at yngre menn sjeldnere enn eldre svarer at likestillingen bør føres videre, kan skyldes at mange unge menn opplever at likestilling nå er oppnådd mellom kvinner og menn. Det kan også reflektere at likestillingsdebatten i stor grad har vært kvinnesentrert.
Dette notatet undersøker befolkningens bruk av rengjøringshjelp basert CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Vi analyserer foreldre som lever i par og som har minst ett barn under 20 år i husholdningen. Spørsmålet om kjøp av hjelp til husvasken ble stilt som følger: «Har du/husholdningen for tiden noen form for betalt, privat hjelp til rengjøring av boligen eller til annet husarbeid? Kommunal hjemmehjelp regnes ikke med». Analysene viser at kjøp av rengjøringshjelp er lite utbredt, noe som er i tråd med hva tidligere studier har vist. Omtrent 10 prosent av familiene har rengjøringshjelp, men blant de med høye inntekter og de som bor i Oslo-området er dette mye mer vanlig. Mer bruk av rengjøringshjelp i Oslo-området kan både handle om at tilgjengeligheten av slike tjenester er større, og at normer endres der hvor kjøp av hjelp til rengjøring er mer vanlig. Men også i Oslo-området er det mest vanlige å stå for husvasken selv.
Dette notatet undersøker befolkningens oppfatninger om utbredelsen av kjønnsdiskriminering. Vi undersøker befolkningens oppfatninger av hvorvidt kvinner (eventuelt menn) forskjellsbehandles på arbeidsmarkedet eller ikke, basert på et spørsmål som er stilt i Norsk Monitor siden 1993 og et spørsmål fra CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Spørsmålet i CORE Survey 2022 tar utgangspunktet i Norsk Monitor-spørsmålet, men har utvidet med et svaralternativ som åpner for å svare at det i dag er menn som diskrimineres. Vi finner at spørsmålsformuleringen har betydning ved at bildet blir mer nyansert når spørsmålet også åpner for diskriminering av menn. Det er litt flere menn enn kvinner som mener at menn diskrimineres. For begge spørsmål er det imidlertid mest vanlig å svare at det er kvinner som diskrimineres, men denne oppfatningen er mye vanligere blant kvinner enn menn.
Dette notatet undersøker befolkningens holdninger til likedeling av ansvarsoppgaver i familien. Analysen er basert på to spørsmål stilt i CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Det ene gjelder holdninger til menns og kvinners ansvar for hjem og familie. Det andre gjelder holdninger til menns og kvinners ansvar for økonomisk forsørgelse av familien. Våre analyser viser en stor oppslutning om en likestilt familiemodell, samtidig som det er et ikke ubetydelig mindretall som støtter mer tradisjonelle tilpasninger, blant disse er det flest menn. Det er behov for nærmere analyse av hvilke faktorer som forklarer støtte til en mer tradisjonell familiemodell. Det som ikke overraskende peker seg ut som viktigst her er en negativ sammenheng mellom oppslutning om en tradisjonell familiemodell og generell positiv oppslutning om likestilling.
I denne rapporten presenteres resultatene fra en landsomfattende undersøkelse av det norske matutdelingstilbudet. I rapporten belyses forhold ved selve matutdelingstilbudet og hvordan etterspørselen etter mathjelp har endret seg de siste årene. Rapporten viser også hvem som henter mat og hva som er årsaken til at folk har behov for mathjelp. Det er flere hundre matutdelinger i Norge. Utdelingene er lokalisert i hele landet, men det er flest i de store byene. De fleste matutdelingene merker et økende behov for mathjelp. De som henter matposer, opplever ulik grad av matusikkerhet. Noen har ikke nok å spise, noen har ikke råd til et ernæringsmessig forsvarlig kosthold, og noen må spare inn på matbudsjettet for å frigjøre penger til andre ting. Selv om vi ikke kan generalisere fra denne studien til alle som står i matkø, er det ikke tvil om at matkøene synliggjør den norske fattigdommen. Mange av mathjelpmottakerne som er kartlagt, deler særtrekkene til grupper med stor fattigdomsrisiko. Når det blir registrert både folk i jobb og par med barn blant matposemottakerne, er det grunn til å være oppmerksom på om det er i ferd med å vokse fram en ny type fattigdom.
Rapporten viser tall for utviklingen i alternative, eller atypiske, tilknytningsformer i arbeidslivet blant personer med lav inntekt i perioden 1997–2021. Personer med inntekt som er lavere enn to tredjedeler av medianinntekten til heltidsansatte (beregnet av Statistisk sentralbyrå), antas å ha lav inntekt. De alternative tilknytningsformene er midlertidige ansettelser, ansettelser i vikarbyrå og selvstendig næringsdrivende, slik de er målt i registerdata. Vi ser på hovedarbeidsforholdet til alle bosatte personer med lav inntekt i aldersgruppen 20–66 år. Lavinntekt er mest utbredt blant dem utenfor sysselsetting, deretter blant midlertidig ansatte (60 prosent) og vikarer (45 prosent). Blant selvstendig næringsdrivende har 30 prosent lav inntekt, blant fast ansatte 20 prosent. Blant sysselsatte med lav inntekt er det vanligst å være fast ansatt, mens det er relativt mindre vanlig med atypiske tilknytningsformer, men andelene med atypisk arbeid er omtrent dobbelt så høye blant sysselsatte med lav inntekt som blant alle sysselsatte. Det er særlig høyere andeler midlertidig ansatte blant sysselsatte med lav inntekt. Atypisk arbeid er vanligere blant personer med lav inntekt innad i alle næringer og alle yrker og i alle aldre. De relativt høyere andelene som er i atypisk arbeid blant personer med lav inntekt, sammenliknet med hele befolkningen, skyldes derfor ikke (bare) hvilke næringer og yrker disse personene jobber innenfor. Også innad i næringer og yrker er det høyere andeler med atypiske tilknytningsformer blant sysselsatte med lav inntekt enn blant alle sysselsatte. De relativt høyere andelene som er i atypisk arbeid blant personer med lav inntekt, er nokså jevnt fordelt over alder, unntatt blant de aller yngste – hvor andelen med lav inntekt er svært høy. For dem som er 30 år og eldre, er det nesten tre ganger så vanlig å være midlertidig ansatt blant sysselsatte med lav inntekt som blant alle sysselsatte, og dobbelt så vanlig å være ansatt i vikarbyrå eller selvstendig næringsdrivende. [...]
Dette notatet tar utgangspunkt i de fire forskningsområder identifisert av den rådgivende ekspertgruppe på kunstig intelligens: kunnskap og kreativitet, arbeids- og næringsliv, rettferdighet, mangfold, språk og kultur, og tillit i samfunnet. Notatet bruker en spørreundersøkelse for å undersøke hvordan nordmenn bruker og oppfatter kunstig intelligens (KI) i lys av disse temaene. Undersøkelsen viser at KI-verktøy er relativt kjent og mye brukt, til tross for at de bare har vært tilgjengelige i ett år. Bruken av KI varierer imidlertid mellom ulike sosioøkonomiske grupper. Menn, yngre, de med universitets- eller høyskoleutdanning og de med høy inntekt bruker KI mer enn kvinner, eldre, de uten høyere utdanning, og de med lav inntekt. KI brukes til mange ulike oppgaver, med tekstarbeid som den dominerende kategorien, men også til underholdning, inspirasjon og undervisning. De fleste som bruker KI, gjør det på fritiden, men mange bruker det også på arbeidsplassen. Respondentene opplever KI som enklere å bruke i hverdagen enn på jobb. Kvinner, eldre, lavt utdannede og de med lavere inntekt opplever KI som vanskeligere å bruke enn andre, både på fritiden og på arbeidsplassen. Disse gruppene er også mer bekymret for negative konsekvenser av KI for arbeidsplassen og arbeidslivet, og mindre håpefulle om mulige positive konsekvenser. Notatet peker på en potensiell "KI-kløft", der ulike grupper bruker KI-verktøy i ulik grad, noe som ligner på det tidligere identifiserte "digitale skillet". Dette skillet ser ut til å være knyttet til respondentenes sosioøkonomiske status, med høyere bruk blant de med høy utdanning eller høy inntekt. Dette antyder at KI kan forsterke heller enn redusere forskjellene i samfunnet. Tilliten til KI er generelt lav blant respondentene. Tilliten varierer med sosioøkonomiske variabler, spesielt utdanning, men denne sammenhengen avtar når politisk tillit inkluderes som forklaringsvariabler. Tilliten varierer også med bekymringer og håp knyttet til KI. Det er særlig bekymringen for samfunnskonsekvenser, og ikke for konsekvenser for egen arbeidssituasjon eller arbeidslivet generelt, som påvirker tilliten. Notatet konkluderer med å peke på at mønstrene i bruk av KI speiler mønstrene i holdninger til KI. Slik situasjonen er i dag vil det dermed sannsynligvis være nødvendig å endre holdningene til KI om man skal få endret mønstrene i bruk.
Denne rapporten undersøker hvilke konsekvenser koronapandemien hadde på kort og mellomlang sikt for frivillig innsats og for organisasjoners rekruttering, aktivitet og økonomi. Rapporten baserer seg på data fra befolkningsundersøkelser. organisasjonsundersøkelser, momskompensasjonsordningen og koronastøtteordninger over tid, Hovedkonklusjonen fra analysene er at frivillig innsats i befolkningen og aktiviteter og økonomi blant lokale foreninger og nasjonale organisasjoner ligger på omtrent tilsvarende nivå før og etter pandemien. Fremtidige analyser vil kunne avdekke om koronapandemien har gitt varige endringer for frivilligheten som denne rapporten ikke har hatt mulighet til å fange opp enda. Mer spesifikt viser analysene at det fra før pandemien til sent i pandemien var større nedgang i frivillig innsats enn i medlemskap. Det var også en markant nedgang i andelen som hadde utført tidsavgrenset frivillig arbeid, for eksempel i forbindelse med en festival eller et sportsarrangement. Deretter økte den frivillige innsatsen gradvis igjen, og våren 2023 var nivået nesten tilbake til «normalen». Det var imidlertid tegn til at færre frivillige engasjerer seg mye: Færre frivillige bidrar for mange organisasjoner; andelen kjernefrivillige, de som bruker mest tid, er lavere enn før pandemien; og andelen som engasjerer seg i organisasjonenes driftsoppgaver, er færre enn før pandemien. Nedgangen i frivillig innsats under pandemien var større for kvinner enn for menn, for høyt utdannede enn for lavt utdannede, og for dem med barn i husholdningen enn for dem uten barn. På mellomlang sikt er disse gruppeforskjellene igjen som før pandemien. De geografiske variasjonene i frivillig deltakelse var begrensede, men omfanget av innsatsen til de frivillige i Oslo og omegn er forblitt på et noe lavere nivå enn andre steder i landet. Aktiviteten i de lokale foreningene og i de nasjonale organisasjonene ser stort sett ut til å ha samme bredde og omfang før og etter koronapandemien. Andelen lokale foreninger som samarbeider med andre, går imidlertid noe tilbake i perioden. Men blant foreningene som har samarbeid med andre, øker andelen som samarbeider med kommunen. Det kan være flere mulige forklaringer. Én kan være at økt samarbeid under pandemien har bidratt til større formalisering av samhandlingen mellom frivillighet og kommune, for eksempel i egne samarbeidsorganer eller mer varige avtaler. Det vil kunne skape mindre behov for at de enkelte foreningene har kontakt med kommunen. Det er ikke noen store endringer i økonomien til lokale foreninger og nasjonale organisasjoner. I organisasjonsanalysene er merker vi oss spesielt tendensen til økt medlemsorientering og en ytterligere forsterket sårbarhet blant de små foreningene etter pandemien. Tendensen til en dreining mot medlemmene, en forsterket medlemsorientering eller prioritering, finner vi både i de lokale og de nasjonale organisasjonsundersøkelsene. Fremtidig forskning vil kunne se nærmere på om dette er en langsiktig trend.
I denne rapporten presenteres oppdaterte tall for lønnsutviklingen til fire av de seks gruppene med høyt utdannede som ble analysert i Umblijs et al. (2021): vitenskapelig ansatte i staten, vitenskapelig ansatte i privat sektor, høyt utdannede i offentlig sektor og høyt utdannede i privat sektor. I tillegg sammenlignes lønnsutviklingen til vitenskapelig ansatte med andre yrkesgrupper, herunder industriarbeidere og industrifunksjonærer, yrker i arkiv-, bibliotek- og museumssektoren, høyere saksbehandlere i offentlig administrasjon samt ansatte i offentlig sektor uten høyere utdanning. I perioden 2015–2022 er det en reallønnsnedgang for alle grupper med høyere utdanning, og vitenskapelig ansatte i staten har lavest gjennomsnittlig timelønn blant høyt utdannede i hele perioden. Lønnsforskjellen mellom vitenskapelig ansatte i staten og vitenskapelig ansatte i privat sektor og andre høyt utdannede i offentlig sektor har holdt seg relativt stabil i perioden. Timelønnsforskjellen mellom vitenskapelig ansatte i staten og høyt utdannede i privat sektor som ikke er vitenskapelig ansatte, ble redusert fra 2016 til 2020. Vitenskapelig ansatte i privat sektor har høyere lønn enn vitenskapelig ansatte i staten innenfor alle fagområder. Denne lønnsforskjellen blir i flere tilfeller større når det korrigeres for sammensetningsforskjeller. Dette gjelder innenfor økonomi/administrasjon, samfunnsfag/jus, naturvitenskap, pedagogikk og humaniora. Det betyr at vitenskapelig ansatte i staten får mindre uttelling for sin ansiennitet og yrkeserfaring innenfor disse fagene. De vitenskapelig ansatte i staten har gjennomgående lavere lønn enn de andre gruppene høyt utdannede i alle landsdelene. Videre er det slik at menn i snitt har høyere timelønn enn kvinner innenfor alle gruppene med høyere utdanning, og kjønnsforskjellen i lønn er høyest blant høyt utdannede i privat sektor. Også mellom innvandrere og den øvrige befolkningen er det en lønnsforskjell. Innvandrere har lavere lønn enn den øvrige befolkningen i de fleste av gruppene høyere utdannede, og forskjellen er størst blant høyt utdannede i privat sektor. Imidlertid blir disse forskjellene gradvis mindre, og for vitenskapelig ansatte i både privat og offentlig sektor er forskjellen nær null mot slutten av perioden. For høyt utdannede i offentlig sektor reverseres forskjellen mot slutten av perioden, der timelønnen blant innvandrere blir høyere. Vi undersøker også lønnsforskjellen innad i gruppen vitenskapelig ansatte. Ansatte i FoU i privat sektor har høyere lønn enn universitetsansatte innenfor alle fagfelt, og ved private høyskoler ligger lønnen høyere enn for universitetsansatte for de fleste fagfelt. Med unntak av forsker I-nivået ved de offentlige høyskolene har de universitetsansatte gjennomgående lavere lønn enn vitenskapelig ansatte ved både private og offentlig høyskoler. Vitenskapelig ansatte ved de private høyskolene har et særlig stort lønnsforsprang. Til slutt undersøker vi hvordan lønnsutviklingen til vitenskapelig ansatte har vært sammenlignet med de andre yrkesgruppene. Funnene viser at vitenskapelig ansatte i staten har forverret sin posisjon i perioden 2015–2022 sammenlignet med industriarbeidere, industrifunksjonærer, lavt utdannede i offentlig sektor, bachelorgradsutdannede ansatte i arkiv-, bibliotek- og musesumssektoren og mastergradsutdannede høyere saksbehandlere i offentlig sektor. Sammenlignet med mastergradsutdannede i arkiv-, bibliotek- og museumssektoren har de vitenskapelig ansatte i staten fått en noe bedre posisjon. Og sammenlignet med bachelorgradsutdannede høyere saksbehandlere i offentlig sektor forblir de vitenskapelig ansatte i statens posisjon i liten grad endret i perioden.
Betyr nedgang i politisk tillit at demokratiet er i fare, eller er det et sunnhetstegn? I Norge er det høy tillit mellom folk, og folk har høy tillit til myndighetene – iallfall hvis vi sammenligner oss med andre. Den norske Innbyggerundersøkelsen rapporterer at nordmenn er blitt litt mindre tillitsfulle de siste årene– i 2024 hadde særlig tilliten til regjeringen og Stortinget gått ned. Er det grunn til å være bekymret, eller er variasjoner i tillitsnivå et sunnhetstegn? Vi tar en prat med Signe Bock Segaard og Øyvind Ihlen som begge forsker på tillit i det norske samfunnet. Dette er noen av spørsmålene vi tar opp: Hvorfor er vi så opptatt av tillit? Skal målet være så høy tillit som mulig? Hva er det som påvirker tilliten i samfunnet? Hvilken rolle spiller politikerskandaler, dyrtid og hvordan myndighetene kommuniserer under krisetider? Hvilken rolle spiller tradisjonelle og nyere media? Signe Bock Segaard er statsviter og forsker ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Hun spesialiserer seg på blant annet valg, representasjon og tillit, og demokrati. Segaard er ofte å se i media hvor hun kommenterer dansk og norsk politikk. Hun har ledet flere prosjekter, blant annet Lokalvalgsundersøkelsen 2019 og 2023, Demokrati og tillit og politisk ulikhet og forskningsevalueringene av forsøkene med internettvalg i Norge. Øyvind Ihlen er professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har vært spesielt interessert i strategisk kommunikasjon om politiske tema, og sammenhenger mellom politisk kommunikasjon, myndigheters kommunikasjon, medias rolle og innbyggernes tillit. Ihlen bidrar aktivt til den offentlige samtalen, og han var tidlig ute med forskningsbasert kunnskap og råd relatert til myndighetenes kommunikasjonsutfordringer i koronapandemien. Samtalen ledes av journalist Ruth Astrid Sæter.
The Scandinavian countries regularly rank among the most free and most democratic societies in the world. Norway, Sweden and Denmark are known for egalitarian values and high levels of social trust and cohesion. Moreover, these nations have stood out with their high per-capita reception of asylum seekers and refugees. Scandinavia appears to be one of the world’s more hospitable places for ethnic, religious, and other minorities. But how hospitable are they for Jews when antisemitism raises its head? The extent of Scandinavian commitment to diversity and inclusion was put to a strong test in the final months of 2023, when the October 7 massacre and the ensuing Israel-Hamas war triggered a wave of antisemitism that rattled Jewish communities. Antisemitic manifestations and their impact on Jewish communities appear to have been relatively similar in the three Scandinavian countries. The political response, however, varied significantly. While Swedish and Danish government leaders have demonstrated forceful and visible verbal support for their Jewish minorities, as well as taken concrete policy actions, the Norwegian political leadership has been markedly less vocal in its statements and reactions.
Verken nivået eller den generelle utviklingen i valgdeltakelsen gir grunn til BEKYMRING. Det gjør derimot ulikhet i deltakelsen.
Valgkampmaterialet er for lengst pakket ned, men først nå kan vi gå ordentlig i dybden på hva som egentlig skjedde under valget i høst. Hvor lokalt er et lokalvalg, og hvilke saker fikk velgerne opp fra sofaen? Hvilke partier kapret stemmer fra andre partier? Er det slik at kvinnene gikk mot venstre og mennene mot høyre? Sviktet innvandrerne Arbeiderpartiet mens de unge mennene flokket seg om Fremskrittspartiet? Dette, og mer til, er spørsmål vi vil komme inn på ved å presentere og diskutere de siste trendene og ferskeste tallene om velgeradferd i Norge. Seminaret består av innlegg, paneldebatt og kommentarer.
In this chapter, we first provide an overview of Norwegian local elections – including both municipal and county council elections. Several indicators point to a strong local democracy in Norway: Turnout is lower than in national elections but nevertheless stable. Young voters are mobilized, and most local parties recruit a balanced set of candidates which facilitates more gender equal representation. We then turn to the localness of Norwegian local elections. Municipal elections, in particular, are more than reflections of national politics. Whereas the party system is quite nationalized, voting is rather localized. Split-ticket voting, preference votes, the prevalence and significance of local issues, the importance of local media for voters, and untraditional local coalition formation all signify that municipal voting behaviour is quite localized. County council elections, on the other hand, are less different from national politics, and closer to the second-order model.
In this chapter, we examine young Sámi voters’ motivation to vote in elections to the Sámi Parliament in Norway, contrasted with elections to the national parliament. We use semi-structured qualitative interviews with twelve informants from three different constituencies. Our starting point is two categories of explanations: individual and institutional factors. We find that the impact of the individual vote is perceived as greater in Sámi parliamentary elections, where there are fewer voters compared with Norwegian general elections. Furthermore, many of our informants mention specific issues as a motivation to vote in Sámi parliamentary elections, while the issues in the general election are described at a more abstract level. In the Sámi parliamentary elections, civic duty is linked to being a minority and the strength in numbers if everyone votes. In contrast, civic duty in general elections is linked to the role and power of the national parliament. Many of the informants regard individual candidates as more important in Sámi parliamentary elections than in general elections. In sum, young Sámi voters seem to feel closer to Sámi politics than national politics, but many thought that national elections had a greater impact on their lives. Moreover, compared to the wealth of available information on general elections, Sámi elections suffer from a lack of information on the Sámi Parliament and its parties.
Hvordan står det egentlig til med likestillingen i kommunal sektor? Er kvinner i lokalpolitikken mer utsatt for hersketeknikker og hets? Og hva har vi egentlig å feire? Dette er noen av spørsmålene som reises i ukas podkast, der vi markerer kvinnedagen 8. mars sammen med seniorrådgiver og fagansvarlig for likestilling i arbeidslivet i KS, Amna Seledar, ordfører i Asker, Lene Conradi og Signe Bock Segaard, forsker ved Institutt for samfunnsforskning
Den politiske tilliten har sunket fra 2021 til 2023 – men er den egentlig sjeldent lav? Det avhenger av hvilken målestokk og hvilket perspektiv man bruker når bildet av folks politiske tillit skal tegnes opp, skriver Signe Bock Segaard, forsker I ved Institutt for samfunnsforskning.
The Jewish Pathfinders project is a remarkable intervention by the Jewish Community of Oslo, designed to familiarize young Norwegians with Jews and thereby reduce the potential for antisemitism in tomorrow’s society. The project is worthy of attention because of its apparent success and its potential role as a model for similar interventions in other countries and contexts.
Det hevdes ofte at det 21. århundret ble vitne til en dramatisk økning i omfanget av jødehat, og at dette er en «ny» antisemittisme som skiller seg fra middelalderens religiøse antijudaisme og den moderne epokens rasistiske antisemittisme ved at den kommer til uttrykk gjennom demonisering av Israel og sionismen. Påstanden er omstridt; en del vil hevde at prat om en ny antisemittisme er en avsporingstaktikk for å sverte dem som kritiserer Israels politikk. I denne artikkelen undersøker jeg dette spørsmålet nærmere. Først gir jeg et omriss av den ofte opphetede debatten som oppstod rundt spørsmålet om den nye antisemittismen på 2000-tallet. Deretter undersøker jeg hva tilgjengelig empiri om antisemittiske holdninger, hendelser, og jøders opplevde utsatthet kan fortelle oss om hvordan antisemittismen faktisk har utviklet seg de siste tiårene. Har det funnet sted en målbar økning, og i hvilken grad kan vi spore fremveksten av en «ny» antisemittisme knyttet til Israel-fiendtlighet? Og hvordan kan egentlig antisemittismen forklares?
https://blogs.lse.ac.uk/europpblog/2023/10/30/the-different-tiers-of-party-interest-group-ties/
https://podcasts.apple.com/no/podcast/knowledge-on-the-nordics/id1505997732?i=1000636621184
Nyhetsredaktør Alex Z. Ibsen i samtale med historiker Johannes Due Enstad, som forsker på antisemittisme.
Mye av antisemittismen springer ut fra miljøer som er sterkt kritiske til Israel. En del forskere omtaler dette som den «nye» antisemittismen.
This paper studies how the introduction of industrial robots affects sickness absence among workers in the manufacturing sector in Norway. We use data on the imports of industrial robots at the firm level, combined with employee-firm linked register data, to investigate the impact of robotisation on the incidence and duration of sick leave. We find that robotisation leads to a statistically significant increase in the duration of sick leave spells, with robotisation leading to an average increase of a day and a half of sick leave per year. Workers in blue-collar occupations are especially negatively affected, and among this group those with routine tasks experience even higher levels of sick leave following robotisation, with an average increase of around four days. We conduct additional analyses looking separately at different categories of diagnoses across various occupation groups and find heterogeneous effects.
This paper studies how the introduction of industrial robots affects sickness absence among workers in the manufacturing sector in Norway. We use data on the imports of industrial robots at the firm level, combined with employee-firm linked register data, to investigate the impact of robotisation on the incidence and duration of sick leave. We find that robotisation leads to a statistically significant increase in the duration of sick leave spells, with robotisation leading to an average increase of a day and a half of sick leave per year. Workers in blue-collar occupations are especially negatively affected, and among this group those with routine tasks experience even higher levels of sick leave following robotisation, with an average increase of around four days. We conduct additional analyses looking separately at different categories of diagnoses across various occupation groups and find heterogeneous effects.
In this paper we analyse the effects of automation on offshoring, using detailed matched employer-employee data, containing firm-level register information on both automation and offshoring. Automating the production process may displace certain workers, especially workers conducting tasks overtaken by the automation process. A key question is which workers are potentially displaced when automation occurs. In this paper we look closer at the relationship between domestic workers and workers located abroad. Irrespective of offshore indicator used, the results show a negative effect of automation on offshoring, in the post-period. This result is supportive of a hypothesis that automation substitute workers abroad conducting tasks that are automatable in the domestic production process. We also find that automation reduce domestic employment. The reduction is largest among blue collar workers and low skilled workers. These results combined, suggest that automation reduces employment abroad, but does not spur domestic employment.
P.O. Box. 3233 Elisenberg
0208
Oslo
Munthes gate 31
Telephone: +47 23 08 61 00
The switchboard is serviced from 9.00–15.00
Send e-mail
974 760 991
