Klikk på bildet for å lese brosjyren (bruk fullskjermfunksjonen), eller les brosjyren i PDF-format.
Frivillige organisasjoner er en viktig del av beredskapen i det norske samfunnet. Heldigvis er det lenge siden vi har sett en bred mobilisering av de frivillige organisasjonene i en større krise i Norge – helt til koronapandemien.
En ny undersøkelse fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor om frivillig innsats under koronakrisen, viser at flesteparten som har bidratt frivillig under koronakrisen er personer som allerede har gjort en frivillig innsats i løpet av det siste året.
– Dette viser at de aktive hverdagsfrivillige er en svært viktig ressurs i beredskaps- og krisesituasjoner, sier forsker Karl Henrik Sivesind. Han står bak undersøkelsen sammen med kollega Daniel Arnesen.
Hjelp til mennesker i karantene og isolasjon
28 prosent av den norske befolkningen har bidratt med frivillig innsats under koronakrisen, viser undersøkelsen. De fem typene frivillig innsats som er målt, er ubetalt arbeid for frivillige organisasjoner, ubetalt arbeid for personer utenfor eget hushold eller egen familie, å gi penger til en frivillig organisasjon, å gi bort klær, mat eller andre ting, eller å gi blod.
– Til tross for at smittefaren setter grenser sosial kontakt, kan man anslå at 280 000 personer har gjort frivillig arbeid for organisasjoner og 160 000 har hjulpet andre personer direkte, forklarer Sivesind. Disse tallene overlapper hverandre, da det har vært vanlig å gjøre flere former for frivillig innsats under koronakrisen.
Mange mennesker har i løpet av våren sittet i karantene eller isolasjon og ikke hatt mulighet til å gå ut av hjemmet. For å hjelpe disse menneskene med henting og levering av nødvendige varer, har Helsedirektoratet i samarbeid med Røde Kors, Sanitetsforeningen og Norsk Folkehjelp anbefalt kommunene om å samarbeide med frivillige organisasjoner. Dette har ført til stor innsats fra de frivillige under koronapandemien.
Flere har gitt penger til frivillige organisasjoner
14 prosent av befolkningen har gitt penger til en eller flere frivillige organisasjoner i forbindelse med koronaepidemien. Det mest vanlige beløpet har vært å gi mellom 100 og 300 kroner.
– Mange organisasjoner har hatt det tøft økonomisk fordi de har vært nødt til å avlyse loppemarkeder og dugnader. Å gi penger er en måte folk har kunnet støtte lag og foreninger i sitt nærmiljø på, utdyper Sivesind.
Det har også vært et stort humanitært behov under krisen. Ikke bare bidraget fra de frivillige organisasjonene, men også fra enkeltpersoner har vært viktige for å møte dette. Undersøkelsen viser at 9 prosent av befolkningen har gitt bort mat, klær eller andre ting det har vært behov i forbindelse med epidemien, og videre at 5 prosent har vært blodgivere.
Sivilsamfunnets rolle under humanitære utfordringer
Tidligere forskning på mobilisering av frivillig innsats kan brukes for å sette koronainnsatsen i perspektiv. En aktuell sammenligning er flyktningkrisen i 2015. Den medførte at antall flyktninger som trengte hjelp til mat, klær og husrom oversteg det normale hjelpeapparatets kapasitet. Facebook-grupper og etablerte frivillige organisasjoner tok egne initiativ og supplerte det offentlige i denne situasjonen.
– Andelen som gjorde frivillig arbeid under flyktningkrisen var omtrent den samme som under koronaepidemien, men flere ga penger, klær og mat til flyktningene. Flyktningkrisen varte over lengre tid og rakk å engasjere mange folk sammenlignet med epidemiens første fase, forklarer Sivesind.
Også under flyktningkrisen hadde det store flertallet av frivillige gjort frivillig arbeid i løpet av det siste året. Etablerte aktører som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Redd Barna ble viktige samarbeidspartnere for myndighetene. Samtidig ble sosiale medier, tradisjonelle kanaler og oppfordring fra kjente, brukt for å rekruttere frivillige.
– Dette peker i retning av at nettverket og erfaringen med frivillig arbeid i frivillige organisasjoner har stor betydning for mobilisering i nye situasjoner. Sivilsamfunnet er dermed en viktig del av det norske samfunnets evne til å takle større, midlertidige humanitære utfordringer, avsluttet Sivesind.
