Formålet med dette prosjektet er å undersøke virkningen av robotisering på ferdighetskrav og arbeidsmarkedsutfall for både bedrifter og enkeltpersoner. Vi studerer disse effektene både på individ- og bedriftsnivå.
Først tar vi for oss de kortsiktige og langsiktige virkningene av robotisering på relativ lønn og sysselsetting for forskjellige grupper av arbeidere, der gruppene er basert på utdanningsnivå, type utdanning, yrke, samt type ferdigheter og oppgaver som kreves for hver jobb.
For det andre undersøker vi om lønnsulikhetene øker mellom bedrifter som innfører robotteknologi og de som ikke gjør det. For bedre å forstå mekanismene som knytter robotisering til lønns- og sysselsettingsendringer, studerer vi hvordan fagforeninger påvirker effekten fra robotisering, og også i hvilken grad robotisering endrer insentivene for arbeidstakeren til å organisere seg. Videre ser vi på den økonomiske betydningen av investeringer i opplæring etter introduksjonen av industrielle roboter og i hvilken grad sykefraværet endrer seg.
For det tredje undersøker vi samspillet mellom robotisering og digitalisering, samt deres felles effekter på arbeidsmarkedsutfall. Til slutt vil vi undersøke om robotisering kan føre til retur av jobber til Norge som er sendt ut av landet (reshoring). Vi kombinerer kvantitative analyser på registerdata fra Statistisk sentralbyrå samt data fra International Federation of Robots med kvalitative studier av innføringen av roboteteknologi i bedriftene for på den måten å gi svar på spørsmål som ikke lett kan besvares med registerdata. Prosjektet inneholder også enkelte casestudier.
Foreløpige resultater tyder på at bedrifter som robotiser er bedrifter som i utgangspunktet opplever sysselsettingsvekst. Etter robotiseringen flater imidlertid sysselsettingsveksten ut. Ikke uventet finner vi at STEM-arbeidere (Science, Technology, Engineering, and Mathematics: typiske realfag eller naturvitenskapsfag på norsk) er mer etterspurt både før og etter robotisering av produksjonen. STEM arbeiderne er også de som tjener relativt mest på at bedriftene innfører roboter i produksjonen, men også støttefunksjoner utført av både av ufaglærte arbeidere og en del administrative støttefunksjoner uten høyere kvalifikasjonskrav ser ut til å bli mer etterspurt. Typiske fagarbeidere er de som kommer dårligst ut, antakelig fordi en rekke av deres arbeidsoppgaver blir overtatt av robotene.
Digitalisering og kunstig intelligens (KI) brukes i økende grad til å overvåke produksjonen. I to casestudier har vi studert innføringen av slik teknologi i kontaktsentre for to telecom-virksomheter i Norge og Tyskland, begge land med betydelig innslag av medvirkning fra arbeidstakerne. I begge land mobiliserte ansattes representanter særlig for å beskytte personvernet og overse overvåkingen av produksjonen. I Tyskland spilte såkalte bedriftsråd («betriebsrat» eller «works-councils») en viktig rolle for å få i stand lokale avtaler som regulerte innføring og oppfølging av ny digital teknologi. I Norge ble innføringen håndtert i etablerte forhandlingsinstitusjoner, men enkelte vanskelige spørsmål, som videoovervåking, ble løftet opp til Datatilsynet. Etablerte institusjoner for medvirkning og personvern understøttet i begge land fleksible avtaler som omfattet både beskyttelse av personvernhensyn og ansattes muligheter for påvirkning av den faktiske bruken av teknologi.
