Rundt fem prosent av befolkningen oppgir at de jevnlig deltar i nettdebatter med en hard tone. Mellom én og to prosent sier at de selv har skrevet netthets, i form av hetsende, rasistiske eller hatefulle ytringer. Men hvem er det egentlig som deltar i harde debatter på nett, med en tone som spenner fra det provoserende og kranglete til det sjikanerende og truende?
I den nye rapporten Gråsoner og grenseoverskridelser på nettet har ISF-forskerne Marjan Nadim, Kjersti Thorbjørnsrud og Audun Fladmoe undersøkt dette spørsmålet, på oppdrag fra Bufdir. Rapporten er basert på en representativ spørreundersøkelse og dybdeintervjuer med ni aktive debattanter.
– Deltakerne i opphetede nettdebatter er en mer sammensatt gruppe enn karikaturen av en marginalisert og lite ressurssterk mann tilsier. Blant personene vi har intervjuet er det blant annet et gjennomgangstema at de selv opplever at de jobber for en bedre verden, og at de er frustrerte over tonen i debattene de deltar i, forteller Marjan Nadim.
Flere menn hetser på nett
Spørreundersøkelsen viser at det er en overvekt av menn både blant dem som deltar i harde debatter på nett og blant dem som sier at de ytrer seg hetsende. Blant de som sier at de skrevet hets på nett er det også en overvekt av personer med lav utdanning og personer som har konservative holdninger til innvandring og homofili. Temaer som innvandring, religion, kjønn og klima preges særlig av opphetet og aggressiv debatt, men også diskusjoner om sport og kultur kan inneholde hets og hard tone.
– Et sentralt funn i studien vår er at netthets ser ut til å være del av del av dynamikken i opphetede nettdebatter. De som deltar i harde nettdebatter sier oftere enn andre at de har vært avsendere av netthets, men også at de ofte selv har mottatt hatytringer fra andre, sier Nadim.
«Politiske» og «opplysende» nettdebattanter
For å forstå mer av hva som bidrar til å skape opphetede debatter, dybdeintervjuet forskerne ni aktive nettdebattanter som jevnlig deltar i slike debatter, og som selv kan bruke grenseoverskridende og aggressive uttrykksformer.
– Informantene ble valgt ut fordi de deltok i åpne nettdebatter som havner i en gråsone, og som kan inneholde et spekter av ytringer – fra ulovlige hatytringer til ytringer som er mer tvetydige og som vil oppfattes som akseptable av mange. I denne sammenhengen har vi altså ikke sett på de mest ekstreme og ytterliggående debattene, som gjerne foregår i lukkede deler av internett, understreker Nadim.
Debattantene som ble intervjuet har ulik bakgrunn og debattstil. Flere av dem er innvandrings- og islamkritiske, mens andre kjemper imot islamhets og rasisme. Et viktig skille går mellom det forskerne kaller «de politiske» og «opplyserne», forteller Nadim:
– «De politiske» har en tydelig ideologisk posisjon, klare fiendebilder og jobber for konkrete politiske mål – som for eksempel å redusere innvandringen eller å motarbeide fascisme. «Opplyserne» fremstiller seg som apolitiske og er opptatt av å motvirke det de ser som en fordreid offentlig debatt hvor fakta ikke kommer frem.
Fire beskrivelser av de tøffe nettdebattene
Én ting informantene har til felles er at ingen av dem ser på seg selv som «netthatere» eller «nettroll». De sier selv at debattene de deltar i preges for mye av usaklige innlegg og personangrep. Likevel kan de selv bruke harde språklige virkemidler og tråkke over grensene for det som gjerne anses som akseptabel språkbruk. Nadim sier at forskerne fant noen fellestrekk på tvers av bakgrunn og stil når det gjelder hvordan informantene forstår debattene de deltar i:
1. I krig er alt lov. Flere av informantene opplever at mye står på spill. Slik de ser det, står samfunnet overfor en stor trussel – som for eksempel innvandring, islam, fascisme eller ignoranse og uvitenhet om hvilke farer som truer. Da er det nødvendig med hard skyts for å nå gjennom, vekke folk og understreke alvoret i situasjonen.
2. Jeg svarer med samme mynt. Flere av informantene oppfatter sine egne utspill som en rettferdig gjengjeldelse på andres utilbørlige angrep. De mener at de bare senker seg ned på nivået til meningsmotstanderen.
3. Fakta er ikke krenkende. Noen av debattantene erkjenner ikke at det de skriver kan oppfattes som kontroversielt eller grenseoverskridende. De mener at de bare kommer med fakta og nøytral informasjon. Det kan provosere, men det er ikke deres problem om noen blir krenket, mener de.
4. Jeg blir ikke selv opprørt (lenger). Alle informantene understreker at for å holde ut over tid i disse debattene er det helt nødvendig å utvikle tykk hud, ikke la seg såre og ikke bli provosert. Flere hadde som uttalt strategi å provosere andre mens de selv forble uberørte, selv om det ikke alltid lyktes.
Alle informantene pekte dessuten på mulighetene til å debattere med ulike grader av anonymitet som en hovedgrunn til at debatter skjener ut i hets og sjikane.
Tøffe nettdebatter er også underholdning
I tillegg oppgir også flere av de intervjuende debattantene at de synes debattene er god underholdning og et fint tidsfordriv.
– De fleste av våre informanter er ikke i arbeid eller de sysselsetter seg helt eller delvis ved å produsere innhold til ulike nettsteder. Dermed har de tid og anledning til å debattere på nettet, og ser det som en kilde til mening og engasjement, forklarer Nadim.
Hun fremhever at de tøffe debattene på nettet ikke bare skyldes enkeltpersoners grenseløshet, men også en eskalerende debattdynamikk, hvor grenser utfordres og flyttes. Opphetede debatter preget av personangrep, aggresjon og fiendtlighet oppstår gjerne som et resultat av at deltagere med sterke overbevisninger og stor frustrasjon over samfunnsutviklingen møtes i en debattinfrastruktur som legger til rette for følelsesuttrykk og høyt konfliktnivå.
– Denne debattdynamikken legitimerer ikke at deltakerne kommer med truende eller sjikanerende ytringer. Men hvis vi ønsker å motvirke en offentlig debatt preget av hets og sjikane er det viktig å forstå disse dynamikkene og hvordan debattene oppleves for dem som deltar i dem, sier Marjan Nadim.
