Hva er medienes rolle i den digitale offentligheten?

Medietilbudet i Norge er blitt digitalisert, globalisert og fragmentert de siste tiårene. Hva gjør det med mediebransjen, samfunnet og demokratiet?

Flak

For noen tiår siden hadde de fleste nordmenn én tv-kanal, ingen hadde internett og avisene kom på papir en gang om dagen. I dag har alle av oss tilgang til et nesten ubegrenset antall norske og internasjonale medieplattformer med nær uendelige mengder nyhets- og underholdningsinnhold, døgnet rundt. Hva gjør dette med mediebrukerne? Med mediebransjen? Og med demokratiet?

Dette har forskerne ved prosjektet Disruptive Change and New Media Policies: A Field Approach hatt som mål å finne ut. Prosjektet har vært finansiert av Norges forskningsråd, og har undersøkt hvilke endringer som har skjedd i mediebruk og i mediebransjen, samt hvilke konsekvenser disse endringene har for utformingen av mediepolitikken. Nå er prosjektet ferdigstilt, og forskerne har laget en brosjyre som presenterer hovedfunnene deres.

– Mediene er den viktigste kilden befolkningen har til nyheter, informasjon og underholdning, og bidrar til å bygge norsk språk, kultur og identitet. Derfor er det viktig å forstå konsekvensene av de svært raske endringene som mediebransjen har vært gjennom de siste tiårene, sier professor Rune Karlsen, som har ledet forskningsprosjektet.

Kunnskapsgapet i befolkningen øker ikke

Forskerne har tatt utgangspunkt i tre utviklingstrekk i medielandskapet som de anser som særlig viktige.

  • Digitalisering og ny teknologi gjør at innhold kan produseres og distribueres på nye måter.
  • Globaliseringen gjør at norske medier i økende grad er del av en internasjonal konkurranse.
  • Nye medieplattformer gjør mediebruken mer fragmentert, ved at mange av oss har en mer spesialtilpasset mediediett enn før.

Forskerne har blant annet undersøkt om hvordan denne utviklingen påvirker befolkningens kunnskap om politikk og nyheter. Er det slik at kunnskapsgapene øker fordi de økte valgmulighetene gjør at noen grupper i befolkningen velger bort nyhetsstoff til fordel for underholdning?

– Analyser fra forskere i prosjektet viser at kunnskapsgapet generelt sett ikke ser ut til å være økende i 18 demokratiske land vi har undersøkt, inkludert Norge. Men det ser ut som at de som kun har sosiale medier som nyhetskilde har litt mindre kunnskap om aktuelle samfunnsspørsmål enn andre, forklarer Karlsen.

Mediepolitikken dekker kun deler av virkeligheten

Prosjektet har også hatt blikket rettet mot den norske mediebransjen og hvordan den møter de nye mulighetene og utfordringene. Forskerne har både gjennomført egne analyser og gjennomført workshoper med sentrale norske medieaktører.

– Vi ser at mediebedriftene har ulike strategier når det gjelder forholdet til globale plattformer som Facebook og Google. Noen prøver å holde seg uavhengig, mens andre prøver å bruke dem for å nå nye målgrupper og skaffe inntekter, forteller forsker og prosjektmedlem Vilde Schanke Sundet.

Mediebransjen har også jobbet politisk målrettet for en modernisert mediepolitikk som kan sikre interessene deres i kampen mot de store globale plattformene. På flere områder har de lykkes, mener forsker Kari Steen-Johnsen, som også har deltatt i prosjektet. Hun peker blant annet på oppdaterte og plattformuavhengige støtteordninger som eksempel. Samtidig understreker hun at dagens norske mediepolitikk i liten grad regulerer det som skjer på disse plattformene, hvor en økende andel av det norske mediekonsumet skjer.

– Det betyr at dagens mediepolitikk kun omfatter deler av den norske medievirkeligheten, påpeker hun.

Tre hovedutfordringer for mediepolitikken

Med bakgrunn i funnene i forskningsprosjektet, peker forskerne på tre hovedutfordringer for norske politikere som skal utforme en fremtidsrettet mediepolitikk for den digitale offentligheten:

  • Å sikre like konkurranseforhold.

– Det er tradisjon i Norge for å ha et regelverk for mediene som skal sikre mediemangfold. I dagens globale medievirkelighet er dette krevende, siden viktige selskaper som Facebook og YouTube ikke holder til i Norge. Her trengs det nasjonal prioritering av sentrale mediepolitiske spørsmål, men også internasjonalt samarbeid, understreker Kari Steen-Johnsen.

  • Å sikre nasjonal produksjon av høy kvalitet.

– Et viktig mål for mediepolitikken er å bidra til at det produseres norsk innhold av høy kvalitet. Dagens barn og unge vokser opp med globale medieplattformer som Netflix og YouTube, og kan bli en generasjon som tar inn lite norsk kultur- og nyhetsinnhold om man ikke lykkes med å nå frem til dem med innhold som treffer og engasjerer, mener Vilde Schanke Sundet.

  • Å sikre en felles og opplyst offentlighet.

– Det å ha en felles opplyst offentlighet for informasjon og debatt er viktig for demokratiet. I en mer fragmentert mediehverdag er det viktig at vi klarer å bevare borgernes tilkobling til den politiske offentligheten gjennom ulike typer medier, sier Rune Karlsen.

Les også kronikken i Aftenposten: Slik er den nye digitale offentligheten

Emneord: Medier og offentlighet Av Hallvard Kvale
Publisert 14. sep. 2021 20:42 - Sist endret 14. sep. 2021 21:10