Det bor omtrent 450 000 kvinner i Norge som er innvandrere eller etterkommere av innvandrere. Sett under ett har disse kvinnene lavere yrkesdeltakelse enn resten av befolkningen. Samtidig er dette en svært sammensatt gruppe, som omfatter både arbeidsinnvandrere og flyktninger. I en ny ISF-rapport oppsummerer Janis Umblijs den eksisterende forskningen om deltakelse i arbeidslivet for kvinner med innvandrerbakgrunn.
– Rapporten redegjør for hva vi vet om arbeidsdeltakelsen blant disse kvinnene, om noen av barrierene som møter dem i yrkeslivet, samt hva vi vet om ulike tiltak som kan bidra til økt yrkesdeltakelse, forteller Umblijs.
Dårligere helse
Sysselsettingsnivået er, som i mange andre OECD-land, særlig lavt blant kvinnelige flyktninger. Innvandrerkvinner fra de nye EU-landene har en sterkere tilknytning til arbeidsmarkedet, men mange av dem er overkvalifiserte for arbeidet de gjør.
Forskningen viser at innvandrerkvinner har dårligere helse enn kvinner fra majoritetsbefolkningen, både når vi ser på den objektive helsetilstanden og den subjektive oppfatningen av egen helse. De er også overrepresentert blant langtidssykemeldte.
– Noen studier har vist at innvandrerkvinner jobber i yrker hvor de er mer utsatt for fysiske og psykiske skader, sier Umblijs. I tillegg kan mangelen på en utvidet familie og et nettverk av venner i Norge bidra til å gjøre det vanskeligere å komme seg tilbake i arbeid etter sykdom.
Også familiesituasjonen påvirker yrkesdeltakelsen. Mye forskning tyder på at det å stifte familie påvirker deltakelsen i arbeidsmarkedet mer for innvandrerkvinner enn for kvinner i den øvrige befolkningen. Innvandrerkvinner fra enkelte land har en høyere sannsynlighet for å være lenger hjemme med barna sine enn kvinner fra resten av befolkningen.
Flere typer diskriminering
Bevisst og ubevisst diskriminering er én av barrierene mot arbeidsmarkedet for innvandrerkvinner. Felteksperimenter med jobbsøknader har blant annet vist at norskfødte kvinner med innvandringsbakgrunn fra Pakistan blir diskriminert i ansettelsesprosesser. Innvandrerkvinnene kan oppleve diskrimineringen i arbeidslivet som mangefasettert og subtil, det handler ikke bare om søknader som legges til side.
– Mye av den eksisterende forskningen konsentrerer seg om ansettelsesprosessen. Vi vet mindre om hvordan diskriminering påvirker karriereutvikling, lønn og arbeidsledighetsperioder over tid, understreker Umblijs.
Når det gjelder tiltak for å øke yrkesdeltakelsen, ser det ut til at arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO-kurs) og lønnstilskudd gir de beste resultatene. Tiltak som har et element av språkopplæring kan være særlig nyttige. Introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger og deres familiegjenforente har vært studert av flere forskere, og hovedkonklusjonen er at det bidrar til å hjelpe kvinnelige flyktninger til å integreres i det norske arbeidsmarkedet.
Flyktningers sysselsetting faller etter en stund
De fleste studier viser at de kvinnelige etterkommerne av innvandrere klarer seg vesentlig bedre på arbeidsmarkedet enn foreldrene sine, men dårligere enn kvinner uten innvandringsbakgrunn.
85 prosent av kvinner med innvandrerbakgrunn i alderen 16–34 år er under utdanning eller i arbeid. Til sammenligning gjelder det samme 88 prosent av kvinner uten innvandrerbakgrunn og 59 prosent av kvinner født i utlandet på samme alder.
Tallene viser at for flyktninger øker sysselsettingsraten raskt de første fem til syv årene etter ankomst, men deretter stagnerer veksten og tallet synker i løpet av de neste ti årene.
– Et av spørsmålene som forskningen ikke gir et definitivt svar på er hvorfor arbeidsmarkedsintegreringen stopper opp og går i revers for denne gruppen, sier Janis Umblijs.
