Kronikken ble trykket i en kortere versjon i Aftenposten 16. februar.
I Sverige ble det før jul inngått et bredt politisk forlik om å øke den nedre grensen for uttak av alderspensjon trinnvis fra dagens 61 år til 64 år fra og med år 2026.
Deretter skal den nedre aldersgrensen for uttak økes ytterligere, men nå gradvis i takt med økninger i den forventede levealderen.
Andre viktige aldersgrenser i pensjons- og trygdesystemet skal økes tilsvarende.[1] Det er gode argumenter for at vi skal gjøre det samme i Norge.
To former for levealdersjustering
Et sentralt element i både den svenske og den norske pensjonsreformen er innføring av levealdersjustering som flytter de økonomiske kostnadene ved økninger i den forventede levealderen fra skatteyterne til pensjonistene. Automatisk levealdersjustering av alderspensjonene kan gjennomføres på to prinsipielt forskjellige måter: ved heve pensjonsalderen eller ved å senke nivået på de årlige ytelsene.
Både Sverige og Norge har i utgangspunktet valgt det siste alternativet i kombinasjon med et fleksibelt system for uttak av pensjon. I stedet for at myndighetene tvinger oss til å jobbe lenger, reduserer de våre pensjonsytelser samtidig som vi tilbys en mulighet for å gjenvinne det tapte ved å utsette overgangen til pensjon. Mange oppfatter nok dette den snilleste og mest skånsomme løsningen. I virkeligheten er det heller omvendt.
Populær men usosial
Den formen for levealdersjustering som vi i første omgang har valgt i både Sverige og Norge, har flere uheldige virkninger. Mange kan bli fristet til å ta ut pensjon for tidlig når levealdersjusteringen slår inn for alvor og man må jobbe til 70 år eller lenger for å få en anstendig pensjon. Retten til uførepensjon, arbeidsledighetstrygd og delvis også sykepenger faller bort ved 67 år.
Blir man syk, arbeidsledighet eller ufør etter dette, er man tvunget til å starte uttaket av alderspensjon. Dermed vil vi etterhvert få en betydelig fase av arbeidslivet der det er den enkelte selv som fullt og helt må bære risikoen for sykdom og arbeidsledighet. Dertil kommer at også minstepensjonen levealdersjusteres. Når nivået på minstepensjonen etterhvert kommer til å henge stadig lenger etter den alminnelige lønns- og velstandsutviklingen i samfunnet, vil inntektsfattigdommen blant de eldre øke. Sist men ikke minst rammer den eksisterende form for levealdersjustering dem som har blitt uføre tidligere i livet. Alderspensjoner til denne gruppen blir redusert uten at de har muligheter for å kompensere for dette ved å jobbe lenger.
Både fagbevegelsen og Finansdepartementet skeptiske
Nå går altså Sverige i stedet over til et system der aldersgrensene i pensjonssystemet skal levealdersjusteres. Det høres umiddelbart tøft ut, og svensk fagbevegelse var da heller ikke begeistret for dette da ideen første gang ble lansert i 2013. Det var paradoksalt nok heller ikke det svenske Finansdepartementet. Saken er nemlig den at den eksisterende ordningen med levealdersjustering av ytelsene, mens aldersgrensene ligger fast, er den mest effektive strategien for å bremse veksten i de samlede trygdeutgiftene. Uansett hvordan folk tilpasser seg til levealdersjusteringen – om de velger å jobbe lengere eller de fortsetter å gå av tidlig - blir innsparingen for pensjonssystemet den samme.
Høyere trygdeutgifter
Beslutningen om i stedet å øke aldersgrensene i det svenske pensjonssystemet kan ikke unngå å føre til høyere trygdeutgifter. Når den nedre grensen for uttak av alderspensjon settes opp, vil det føre til et økt forbruk av sykepenger, uføretrygd og arbeidsløshetsdagpenger blant befolkingen i den aktuelle aldersgruppen. Spesielt vil utgiftene til uføretrygd øke, når også aldersgrensen for overgang fra uførepensjon til alderspensjon settes opp.
Men også høyere skatteinntekter
Likevel regner man i Sverige med at den totale effekten for statskassen vil bli nøytral eller positiv på sikt, og det kan forklare at også det svenske Finansdepartementet nå støtter reformen.
Å øke aldersgrensene vil tvinge flere til å jobbe lenger og samtidig gi et klart signal om at befolkningen må belage seg på å jobbe lenger i takt med økende levealder. Flere kan derfor forventes å jobbe lenger enn de ellers ville gjort, og det vil bety høyere skatteinntekter til staten. Hvis dette viser seg å slå til, vil økningen i trygdeutgifter bli mer enn oppveid av økte skatteinntekter.
Positive sosiale konsekvenser
Vi bør derfor i Norge vurdere å gjøre som svenskene og gå over til levealdersjustering av alle de viktigste aldersgrensene i pensjonssystemet: Den nedre aldersgrensen for uttak av pensjon (62 år), den normale alderen for uttak av garantipensjon (67 år), alderen der mottakere av uføretrygd slutter å opptjene pensjonsrettigheter (62 år), alderen der mottakere av uføretrygd tvinges til å starte uttaket av alderspensjon (67 år) og alderen der retten til andre sosiale trygder faller bort (67 år).
Også i Norge vil en slik reform føre til økte trygdeutgifter som antakelig på litt sikt vil oppveies av høyere skatteinntekter. Det viktigste argumentet for å gå over til å levealdersjustere aldersgrensene i pensjonssystemet er likevel de positive sosiale konsekvensene. Omleggingen vil forhindre at levealdersjusteringen skaper økende fattigdomsproblemer blant fremtidens alderspensjonister. Aldersintervallet med fleksibelt uttak og svake sosiale rettigheter vil bli gradvis flyttet oppover i stedet for å spise seg inn på en stadig større del av lønnstakernes livsløp. Sist men ikke minst vil en slik reform sørge for full skjerming av uførepensjonistene mot virkningene av levealdersjusteringen. [2]
[2] Levealdersjustering av alderspensjonen – økonomisk ansvarlighet og usosial populisme, av Axel West Pedersen (2012), i Festskrift til Asbjørn Kjønstad.
