Norge og de andre nordiske landene har fått mye internasjonal oppmerksomhet for sin evne til å avverge sosiale problemer som mange andre land har stått overfor de siste årene. De nordiske landene har klart å opprettholde en forholdsvis høy sysselsetting, en generøs velferdsstat og et godt samarbeidssystem i arbeidslivet. De økonomiske forskjellene er mindre enn i de fleste andre land, og tilliten mellom borgerne er høy. Innbyggerne har også en forholdsvis stor grad av tillit til de politiske institusjonene.
Likevel har internasjonale observatører reist spørsmål om denne «nordiske modellen» kan overleve internasjonale utfordringer som økt global konkurranse, innvandring, klimaproblemer, og angrep på demokratiske verdier fra høyrepopulistiske bevegelser.
Velferdsstaten avhenger av elitene
I sin nye bok Elites in an Egalitarian Society: Support for the Nordic Model, utgitt på forlaget Palgrave Macmillan, argumenterer ISF forsker Trygve Gulbrandsen for at framtiden til den norske velferdsstatlige modellen blant annet vil avhenge av elitenes holdninger.
Vil de fortsatt gi sin støtte til økonomisk omfordeling og generøse velferdsytelser fra det offentlige? Hvor villig er eliten til å slutte opp om de egalitære verdiene i det norske samfunnet? Ønsker de å videreføre det tette samarbeidet i arbeidslivet?
– Den norske eliten er i stor grad samstemt om å videreføre viktige elementer i den norske samfunnsmodellen, men i enkelte spørsmål ser vi uenighet mellom ulike elitegrupper og mellom eliten og befolkningen, forteller Gulbrandsen.
Hvem er eliten?
Boken hans er basert på to omfattende spørreundersøkelser blant norske eliter: Lederundersøkelsene fra 2000 og 2015. Undersøkelsene omfatter henholdsvis 1710 og 1352 personer med formelle topposisjoner i viktige institusjoner og organisasjoner i ti ulike sektorer.
Disse elitemedlemmene kommer fra ulike sektorer, og inkluderer blant annet biskoper, generaler, departementsråder, avisredaktører, næringslivsledere, dommere, politiledere, førstestatsadvokater, universitetsrektorer, sjefer for teatre og museer, ledere i sivilsamfunnsorganisasjoner og stortingsrepresentanter.
Eliten har fått en større del av kaka, men er mindre villige til å dele.
Nye elitegrupper
Gulbrandsen forteller at den norske eliten er blitt utvidet de siste tiårene, blant annet på grunn av stor vekst innen felter som media, kultur og forskning. På flere felter har det også vært utskiftninger i hvilke grupper som utgjør eliten.
– Etter andre verdenskrig kom samfunnsøkonomer i økende grad til makten i offentlig sektor, på bekostning av jurister. I næringslivet ble ingeniører etter hvert i økende grad erstattet av siviløkonomer som toppledere, utdyper han. I de siste tiårene er kommunikasjonsdirektører og partnere i de største revisjonsfirmaene vokst frem som nye grupper innenfor næringslivseliten.
– Ett viktig spørsmål som reises i boken er: Hvor stor er folks sjanse til å komme opp i eliten, sier Gulbrandsen.
Som i mange andre land har innehaverne av toppstillinger i det norske samfunnet hovedsakelig sin bakgrunn i familier hjemmehørende i overklassen og den øvre middelklassen. Det er likevel hele tiden en viss rekruttering av toppledere fra vanlige familier. I snitt vokste hvert fjerde medlem av den norske eliten opp i et arbeiderklassehjem. Dette kan tyde på at den sosiale mobiliteten i Norge er noe høyere enn i en del andre europeiske land. Det er dessuten verd å merke seg at det i den norske eliten er en overvekt av menn.
Mer innvandringspositive
I boka analyserer han elitens holdninger til økonomisk omfordeling, ulike velferdsordninger, offentlige versus private løsninger og til den norske samarbeidsmodellen i arbeidslivet. I tillegg ser han på tilliten elitene har til politiske institusjoner og synet deres på befolkningens demokratiske kompetanse.
– Det er fortsatt betydelig støtte til en aktiv velferdsstat og til samarbeidet i arbeidslivet blant den norske eliten, konkluderer Gulbrandsen. Blant eliten har det imidlertid vært en liten nedgang i støtten til løsninger for å redusere økonomiske forskjeller.
– Det er interessant at dette skjer samtidig som forskjellene i Norge øker. Eliten har fått en større del av kaka, men er mindre villige til å dele, sier Gulbrandsen.
Oppslutningen om offentlig ansvar for velferdsytelsene ser ut til å ha økt noe blant elitene i tidsrommet mellom de to undersøkelsene i 2000 og 2015. Tre elitegrupper utpeker seg som de mest skeptiske til statlige løsninger i velferdssektoren og fortsatt omfordeling: Ledere i næringslivet, toppledere i det militære og ledere med store formuer. Den kirkelige, kulturelle og akademiske eliten er de sterkeste forsvarerne av den norske velferdsstaten.
Gulbrandsen finner særlig ett eksempel på en sak hvor elitens syn ser ut til å skille seg tydelig fra befolkningen for øvrig: Elitemedlemmene er langt mer positive til å gjøre det lettere å innvandre til Norge.
– Dette er interessant å se at også i Norge har vi et skille mellom folk og elite når det gjelder spørsmål om nasjonens grenser, sier han.
Tegn til polarisering
Både eliten og befolkningen for øvrig ser ut til å ha fått økt tillit til de politiske institusjonene i landet siden årtusenskiftet.
Samtidig viste valget i 2013 tendenser til en viss politisk polarisering blant eliten. En stor andel stemte enten på partier på høyre- eller venstresiden, mens veldig få stemte på sentrumspartiene. Unntaket var den kirkelige eliten, hvor mange stemte på Kristelig Folkeparti.
– Dette understreker at eliten ikke er en homogen gruppe, selv om de ulike elitegruppene i hovedsak støtter opp om hovedtrekkene ved den norske samfunnsmodellen, sier Trygve Gulbrandsen.
