Hvordan kan vi utforme trygdeordninger som legger til rette for høy sysselsetting, samtidig som du får et sikkerhetsnett hvis du faller utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder? Eldrebølgen og andre utviklingstrekk på samfunnsnivå gjør dette til et stadig mer aktuelt spørsmål i en rekke europeiske land. En ny ISF-rapport sammenligner trygdepolitikk og trygdemottak i perioden 2005 til 2015 i åtte forskjellige europeiske land – de fem nordiske landene, samt Nederland, Storbritannia og Tyskland.
– På den ene siden har disse landene et mål om fattigdomsbekjempelse og økt økonomisk sikkerhet for befolkningen, og på den andre siden ønsker de høy yrkesdeltakelse. Det er en potensiell konflikt mellom disse ønskene, som det er interessant å se hvordan de ulike landene har løst, sier forsker Axel West Pedersen. Han har skrevet rapporten sammen med ISF-kollegene Anne Skevik Grødem og Ines Wagner.
Høy andel uføretrygd i Norge
Sammenlignet med de andre landene, har Norge, sammen med Finland, en høy andel av befolkningen i yrkesaktiv alder som mottar trygd. Norge skiller seg også ut ved at en større andel av de trygdede mottar uføretrygd i forhold til arbeidsledighetstrygd.
– Uføretrygd kan gi enkeltpersonene mer forutsigbarhet, samtidig som forskningen viser at veien tilbake til arbeidslivet med uføretrygd er lengre enn for personer som mottar arbeidsledighetstrygd, sier West Pedersen.
Storbritannia utmerker seg med å ha de laveste nivåene for trygdeytelser. De relativt sett lave ytelsene gjør likevel ikke at landet har vesentlig færre trygdemottakere enn de andre landene. Faktisk viser rapporten at Storbritannia har den høyeste andelen av befolkningen i alderen 30-54 år som bor i husholdninger som har trygd som hovedinntekt.
– Dette henger sannsynligvis sammen med at de britiske trygdeordningene er mer konsentrerte rundt husholdningsinntekt enn de andre landenes individorienterte trygdeordninger. Det kan gjøre at partneren til en trygdet person har svakere insentiver til å delta i arbeidslivet, forklarer West Pedersen.
Mindre trygd betyr ikke alltid mer jobb
Flere av de undersøkte landene har gjennomført betydelige innstramminger i trygdesystemene side i løpet av perioden som forskerne har sett på. Det gjelder blant annet Danmark, Sverige og Tyskland. Dette har, som forventet, bidratt til en fallende tendens i trygdemottaket i befolkningen. Det varierer imidlertid mellom landene om denne reduksjonen i andelen trygdede har økt andelen som er selvforsørget med lønnsinntekt.
– Det er verd å merke seg at det at færre går på trygd, ikke nødvendigvis betyr at flere kommer i jobb. I Nederland, Tyskland og Storbritannia er det en klart større andel av befolkningen enn i de nordiske landene som verken har vesentlige arbeids- eller trygdeinntekter. Blant de nordiske landene er Sverige begynt å ligne mer på de øvrige europeiske landene på dette punktet, forklarer West Pedersen
Ingen gyllen løsning
Nederland har i løpet av perioden gjennomført en omfattende omlegging av trygdesystemet. Et av hovedgrepene er å gi arbeidsgiverne et større ansvar for å finansiere arbeidstakernes sykepenger, samt et delansvar for uføretrygden. Målet har vært å redusere antall arbeidstakere som går på helserelaterte trygdeytelser. Perioden som er studert går imidlertid ikke langt nok frem i tid til at forskerne kan trekke sikre konklusjoner av effekten av denne omleggingen.
– De åtte landene vi har undersøkt har valgt til dels betydelig forskjellige strategier for å balansere ønsket om høy yrkesdeltakelse kombinert med et sikkerhetsnett for dem som trenger det. Vi kan lære av hvert enkelt lands erfaringer, men ennå har ingen funnet en gyllen løsning på denne utfordringen, sier Axel West Pedersen.
Klikk her for å lese hele rapporten Trygdepolitikk og trygdemottak i åtte nordeuropeiske land.
