Det var mye debatt i går om folkeavstemningene om kommunesammenslåing, basert på en ny forskningsrapport vi har vært med på å lage. Det er vi glade for. Vi har imidlertid behov for å rette opp to misforståelser om hva som står i forskningsrapporten, og hva som ikke står der:
- Rapporten sier ikke at noen av folkeavstemningene var «udemokratiske». Begrepet «udemokratisk» ble brukt i flere overskrifter i går, men dette er ikke konklusjonen i rapporten. Vi har påpekt feil og mangler ved gjennomføringen av folkeavstemningene i flere kommuner, særlig knyttet til utformingen av stemmesedler, men rapporten sier ikke at avstemningene har vært udemokratiske. Vi oppfatter demokrati som et gradsspørsmål. Noen kommuner hadde bedre folkeavstemninger enn andre, vurdert ut fra kriterier for demokrati, men vi har ikke sortert folkeavstemningene som enten «demokratiske» eller «udemokratiske». Dessuten er det et formildende moment at det faktisk var vanskelig å stille gode spørsmål i en uavklart situasjon. Det er vanskelig å gi presise alternativer for sammenslåing, når det er uklart om de potensielle partnerne faktisk er interessert.
- Rapporten sier ikke at folkeavstemninger er generelt «bedre enn» innbyggerundersøkelser. Kommunal- og moderniseringsdepartementet anbefalte ved flere anledninger kommunene å gjennomføre en innbyggerundersøkelse fremfor en folkeavstemning. Enkelte debattanter påstod i går at vår rapport konkluderer med at folkeavstemninger er bedre enn innbyggerundersøkelser. Spørsmålet som da bør stilles, er «bedre til hva?». Vi har skrevet at folkeavstemninger har noen demokratiske kvaliteter som innbyggerundersøkelser mangler, nemlig at alle blir spurt og får si sin mening. Dette gir folkeavstemninger en demokratisk legitimitet som gjør det vanskelig for lokalpolitikere å se bort fra folkets råd, selv om folkeavstemninger formelt sett er rådgivende. Samtidig har også innbyggerundersøkelser sterke sider, ved at det er mulig å innhente mer omfattende og mer nyansert informasjon om innbyggernes mening. Vi har derfor understreket at man ikke bør sidestille disse to metodene for å undersøke velgernes mening. Dette er to ulike verktøy som egner seg i ulike deler av beslutningsprosessen.
Med dette oppklart, håper vi debatten videre også vil ta for seg et av de sentrale spørsmålene i rapporten: Trenger vi nasjonal veiledning og bedre hjelp til praktisk gjennomføring for å sikre at fremtidens lokale folkeavstemninger i størst mulig grad speiler meningen til befolkningen?
Jan Erling Klausen, førsteamanuensis i statsvitenskap, UiO
Jo Saglie, forsker, Institutt for samfunnsforskning
Signe Bock Segaard, forsker, Institutt for samfunnsforskning
