Hvem er de frivillige som bidrar til å drive og videreutvikle det norske kulturlivet? Et kjennetegn ved de kulturfrivillige er at de ofte har høy faglig kompetanse, og motiveres av følelsen av å gjøre meningsfylt arbeid, konkluderer forsker Signe Bock Segaard.
I en ny rapport har hun sett nærmere på frivillige ved utvalgte biblioteker, museer, arkiver og institusjoner for visuell kunst. Totalt har hun intervjuet 31 informanter. Tjue av disse er frivillige i aldersspennet fra 19 til 77 år, mens elleve er ansatte og/eller ledere ved kulturinstitusjoner.
Kompetanse og interesse
Rapporten er en nærstudie basert på et fåtall kulturinstitusjoner, og Segaard understreker at man skal være forsiktig med å trekke for store slutninger basert på slikt materiale. Samtidig gir den detaljerte informasjonen som kommer frem gjennom gode kvalitative samtaler grunnlag for å identifisere noen tendenser.
Mange av kulturinstitusjonene har behov for fagkompetanse blant sine frivillige, for eksempel hvis de skal registrere og dokumentere historiske kilder som folketellinger. Dette begrenser antallet potensielle frivillige. Samtidig er denne fagligheten en viktig motivasjonskilde for dem som arbeider frivillig for disse institusjonene.
– Nettopp kompetansen og den faglige interessen skiller mange frivillige ved kulturinstitusjoner fra dem som er frivillige fordi de opplever en sosial forventning om det – for eksempel foreldre med barn i idrettsforeninger, forteller Segaard.
Ønsker meningsfylt arbeid
Alle de frivillige som Segaard har intervjuet i denne undersøkelsen, har på ulike måter gitt uttrykk for at det frivillige arbeidet de gjør må oppleves som meningsfylt. Denne følelsen er både en motivasjon og en betingelse for å fortsette som frivillig.
– Å legge til rette for kulturfrivillighet handler derfor i stor grad om å matche den aktuelle kulturinstitusjonens egenart og oppgaver med de riktige frivillige, forklarer Segaard.
Hva som oppleves som meningsfylt, varierer mellom de ulike gruppene av frivillige. I stor grad handler det imidlertid om å føle at man gir noe eller får noe, enten det er sosialt, kunnskaps- og kompetansemessig eller det handler om å føle at man gjør en forskjell for enkeltmennesker, den aktuelle kulturinstitusjonen eller (lokal)samfunnet.
– Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom et ønske om å bidra og et ønske om få noe igjen, enten det er i form av noe sosialt, nettverksbygging eller utvikling av egen kompetanse, sier Segaard.
Kvalitet viktigere enn frihet
Selv om de kulturfrivillige ofte bringer med seg fagkompetanse, er ikke nødvendigvis en stor grad av frihet i arbeidet det viktigste for dem i samarbeidet med kulturinstitusjonen.
– Mine intervjuobjekter var i hovedsak mer opptatt av kulturfaglig kvalitet enn av «frihet til å gjøre som de vil», så lenge de føler at det blir lagt til rette for høy kvalitet på den frivillige innsatsen. Men det er ikke tvil om at mange av dem også verdsetter en følelse av et likeverdig samarbeid med institusjonen, utdyper Segaard.
Alderen ser ut til å påvirke hva slags kulturinstitusjoner Segaards informanter gjør frivillig arbeid for. Eldre, og spesielt pensjonister, dominerte blant de frivillige ved biblioteker og museer. Ved arkivene var det større aldersspredning, mens de unge frivillige var mest til stede ved institusjoner for visuell kunst. Også typene frivillig arbeid varierer i de ulike aldersgruppene:
– Eldres frivillige innsats kan se ut til i større grad å være rutinepreget og planlagt, mens de unge frivillige oftere er preget av engasjement og impulsivitet, sier Signe Bock Segaard.
