Har velferdsstaten skylda?

Trekk ved velferdsstaten kan bidra til å forsterke mannsdominansen i toppen av privat sektor, men årsaker og løsningene ligger først og fremst hos næringslivet, sier likestillingsforsker Mari Teigen.

Harald Eia, næringsminister Monica Mæland, nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik, CORE-forsker Mari Teigen og NHO-leder Kristin Skogen Lund er samlet til likestillingsdebatt.

Utgangspunktet for Dagens Næringsliv sin debatt under Arendalsuka er det som omtales som det nordiske likestillingsparadokset: Til tross for at Norge skårer høyt på en rekke likestillingsindekser, er det likevel store forskjeller når det gjelder andel kvinnelige og mannlige ledere i topplederstillinger i norsk næringsliv.

Sosiolog Harald Eia sitt poeng er at den norske velferdsstatens innretning er en viktig forklaring på kjønnsubalansen i næringslivet. Eia trekker fram tre trekk ved velferdsstatsmodellen som mulige årsaker til hvorfor kvinner ikke når toppen i like stor grad i næringslivet:

  • Vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked hvor typiske kvinnedominerte i stor grad er en del av offentlig sektor. Dette betyr at velferdsstaten legger til rette for at mange kvinner har sine karriereløp i offentlig sektor.
     
  • Den norske velferdsstaten er kjennetegnet av en sammenpresset lønnsstruktur. Dette betyr at norske lederlønninger er lavere sammenlignet med internasjonale lederlønninger. Som følge av dette spør Eia om norske kvinnelige ledere ikke har råd til å kjøpe hjelp som kan avlaste topplederkarrierer.  
     
  • Et siste trekk ved velferdsstaten er at den legger til rette for at en stor andel kvinner arbeider deltid.

Så har Eia rett – har velferdsstaten skylda? Mari Teigen er ikke helt enig i Eias forklaringer.

Norge skiller seg ikke ut

Teigen starter med å påpeke at selv om den nordiske velferdsstaten har noen særtrekk, er det mye som tyder på at kvinneandelen i topplederstillinger i næringslivet ikke skiller seg så mye fra andre land:

– Det er riktig at Norge kommer dårligere ut på flere internasjonale likestillingsindikatorer, men det er viktig å huske at det er store utfordringer knyttet til slike internasjonale sammenligninger. I Norge har vi gode registerdata, men det er ikke tilfelle over alt. I  studier med direkte sammenlignbare tall er det heller påfallende likheter, sier Teigen. 

Uavhengig av hvor gode indikatorene er, er det likevel en ting som er ganske klart: det er få kvinner på toppen på tvers av land. I Norge er det som CORE Topplederbarometer viser – kun 7,5 prosent av øverste ledere som er kvinner i de 200 største selskapene:

Kjønnsbalansen i toppledergruppene i de 200 største selskapene. Trykk på bildet for å se hele CORE Topplederbarometer.

Offentlig sektor spiller en rolle

Teigen er enig i at offentlig sektor har en betydning når man skal forstå kjønnsubalansen i privat sektor, men ikke helt slik Eia trekker frem:

– Gode muligheter for karriereløp i offentlig sektor trekker en del kvinner bort fra privat sektor, sier Teigen.

Hun trekker blant annet fram CORE og ISF-forsker Pål Schøne sin studie som viser at kvinner, i større grad enn menn, flytter sine karrierer fra privat sektor til offentlig sektor når de får barn. Men selv om vi vet at kvinner gjerne bytter sektor, har vi fortsatt ikke god nok forskning som gir oss svaret på om det er en myte eller realitet at det er vanskeligere å kombinere familie og karriere i privat sektor enn i offentlig. 

Viktigere enn en stor offentlig sektor er velferdsstatens familieordninger i følge Teigen:

– Særlig foreldrepermisjon er karrierehemmende for kvinner. Kvinner har i større grad enn menn lengre karriereopphold i en periode av livet som er sentral for topplederstillinger, sier Teigen og peker på flere studier som viser at topplederkarrierer skapes i 30-årene, en fase av livet som ofte er sammenfallende med familiestiftelse. 

Vi har råd til hjelp

Den andre hypotesen om at sammenpressede lønnsstrukturer bidrar til at norske kvinnelige toppledere i mindre grad har råd til å kjøpe hjelp til hjemmet har Teigen liten tiltro til:

- Vi har råd til å kjøpe oss hjelp, så det er helt irrelevant. Viktigere er det at slik Sigtona Halrynjo sine studier viser: mannlige toppledere har oftere partner med mindre "grådige" jobber mens kvinnelige toppledere har ektefeller med minst like "grådige" jobber. Det betyr at mens mange menn i karriereyrker har «bakkemannskap» i hjemmet, har færre kvinner i de samme yrkene noe tilsvarende. I tillegg til å være sjef på jobb er de ofte sjef i hjemmet også. 

Deltid er ikke et småbarnsfenomen

Mari Teigen

Heller ikke Eias deltidsforklaring holder mål i følge Teigen. Det er nemlig ikke slik at deltid er et småbarnsfenomen – tvert i mot er det et «voksent kvinne problem»:

– Andel yrkesaktive kvinner er høy i Norge sammenlignet med andre land. Kvinners yrkesaktivitet økte kraftig gjennom 1970- og 80-tallet, både fordi kvinner ønsker arbeid, og fordi utviklingen av velferdsstaten skapte stor etterspørsel etter arbeidskraft. Til en viss grad går det an å si at mange av de kvinnene som er hjemmeværende på heltid i en del andre land, arbeider deltid i velferdsstatens yrker i Norge. Det er som oftest ikke disse kvinnene som er de aktuelle kandidatene for topplederkarrierer i det private næringslivet, forteller Teigen. 

Men hva er det som er forklaringen da?

Selv om Teigen påpeker at det er en del ting vi trenger mer forskning på, er hun likevel tydelig på hvor hun mener skoen trykker:

– Kjønnsbalanse i topplederposisjoner i offentlig sektor har ikke kommet av seg selv. Det har vært aktiv og systematisk rekrutteringspolitikk over lengre tid som har gitt resultater, sier Teigen.

Her har næringslivet fortsatt noe å jobbe med og selv om det er næringslivet som har løsningene, trekker Teigen frem politikkens rolle i arbeidet:

– Næringsministeren mangler verktøy i verktøykassen og muligheten til å instruere næringslivet i større grad. Men arbeidslivets parter kan ta utfordringen og i større grad bidra til at det utvikles tiltak og standarder for å fremme for eksempel god og likestilt rekruttering til lederstillinger på toppen og lenger ned i bedriftene.

Hva med Gutteklubben Grei?

– Gutteklubben Grei høres konspiratorisk ut og misforstås noen ganger som om det er snakk om bevisste valg for å holde kvinner tilbake, sier Teigen.

 Tvert i mot peker hun på at det heller kan være snakk om rasjonelle og ubevisste handlinger:

– Det er ofte stor konkurranse om toppstillingene og det oppleves som beslutninger som tas under stor grad av usikkerhet. Når en skal velge blant flere gode kandidater kan det hende at det oppleves som rasjonelt å velge den kandidaten som gir største grad av gjenkjennelse – som ligner på en selv, avslutter Teigen.

Så har velferdsstaten skylda?

Det er klar tale fra likestillingsforskeren: Den norske velferdsstaten har noen av forklaringene på hvorfor det er slik det er, men løsningene ligger først og fremst hos næringslivet.

Les også: 

Publisert 18. aug. 2017 13:45 - Sist endret 28. nov. 2017 13:28