Prosjektet bygger videre på og utdyper tidligere undersøkelser om kulturfrivillighet gjennomført i regi av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor formidlet i hovedsak gjennom disse rapportene levert til de to tidligere prosjektene:
- Kulturinstitusjoner og frivillighet I - Institutt for samfunnsforskning
- Kulturinstitusjoner og frivillighet II - Institutt for samfunnsforskning
Prosjektet har et overordnet fokus på kulturfrivillighet og er i utgangspunktet avgrenset til offentlige og offentlig finansierte kulturinstitusjoner. Prosjektet gjennomfører nærstudier av mer spesifikke temaer innen rammen av en kvalitativ casetilnærming basert på semi-strukturerte samtaler med aktører i utvalgte kulturinstitusjoner. I delprosjekt A og delprosjekt B avgrenses kulturfeltet til museum- og kulturarvsektoren og i delprosjekt C til visuell kunst.
Delprosjekt A: Rekruttering av frivillige – hvilke veier og strategier?
Hva kjennetegner rekrutteringsveiene og kulturinstitusjonenes motivasjon for kulturfrivillighet innen museumssektoren? Hvilke strategier og prioriteringer har institusjonene? Hvordan varierer rekrutteringsstrategiene, -veiene og motivasjonen med institusjonell selvforståelse?
Frivillige betraktes av mange institusjoner som en ressurs, men også som en til dels ustabil ressurs som det kan være vanskelig å planlegge med. Rekruttering av frivillige er derfor en kontinuerlig oppgave som forutsetter et vedvarende fokus og arbeid hos institusjonene. Erkjennelsen hos mange er at de frivillige ikke nødvendigvis kommer av seg selv, og i hvert fall ikke blir uten en betydelig innsats fra institusjonenes sin side. Gjennom tidligere samtaler med ansatte og ledere i offentlige og offentlig finansierte kulturinstitusjoner (Segaard 2020) kommer det særlig frem at institusjonene i sitt rekrutteringsarbeid er opptatt av at de frivillige skal passe inn i kulturinstitusjonen i den forstand at det handler om «å matche den aktuelle kulturinstitusjonens egenart og oppgaver med frivillige som har sammenfallende kulturfaglige interesser» (Segaard 2020:38). På denne måten kan målet med rekruttering av kulturfrivillige i mange tilfeller sies å være å få tak i en gruppe av frivillige som har en spesiell kulturfaglig interesse – og kanskje kompetanse. Spesielt kan det antas å være aktuelt der profesjonalitet og såkalt profesjonell kulturfaglig kompetanse i særlig grad vektlegges og knyttes til den institusjonelle selvforståelse.
Disse observasjoner gir grunnlag for nærmere å utforske og belyse de institusjonenes rekrutteringsarbeid og motivasjonen deres for kulturfrivillighet. Fra et organisatorisk perspektiv handler det om å hvordan kulturinstitusjonene jobber med rekruttering. Særlig er det interessant å se nærmere på ansvarsfordeling og ressursbruk i organisasjonen, om rekruttering er prioritert som en fast og kontinuerlig arbeidsoppgave, samarbeid med andre organisasjoner og bruk av individ- og institusjonsbaserte nettverk. Kanskje mye skjer tilfeldig? Endelig – og for å sette kulturfrivilligheten i perspektiv – er spørsmålet om og hvordan rekrutteringsstrategiene og motivasjonen for bruk av frivillig innsats varierer med institusjonell selvforståelse. Dette siste aspektet knyttet til strategi og motivasjon for rekruttering av frivillige kan videre ses – og vurderes – i lys av den overordnede kulturpolitiske intensjon om mangfold og bred representasjon i frivilligheten. Det fordrer et demokrati- og mangfoldsperspektiv.
Delprosjekt B: Nettverk og verktøy for opplæring og kompetanseutvikling av frivillige samt institusjonell erfaringsutveksling innen museumssektoren – digitale og organisatoriske.
Hvilke digitale plattformer og organisatoriske nettverk finnes det innen museumssektoren? Hvordan kan de utvikles som verktøy for opplæring og kompetanseutvikling av frivillige samt erfaringsutveksling institusjonene imellom? Hvem skal ta ansvaret for å slike verktøy og nettverk – hvilken rolle skal institusjonene versus myndighetene ha?
I kulturmeldingen «Kulturens kraft» (Meld. St. 8 (2018-2019)) står det en del om hvordan digitale verktøyer kan bidra til å demokratisere kulturfeltet ved å gjøre kulturen mer tilgjengelig for et bredere publikum. Derimot står det mindre eller faktisk ikke noe om hvordan digitalisering kan bidra til å underbygge interne kulturinstitusjonelle forhold og derved understøtte og utvikle kvaliteten i kulturen. Dette i kombinasjon med at det er tydelige indikasjoner på at det ikke finnes gode digitale verktøy og plattformer som er rettet mot et slikt formål og som er tilgjengelige for kulturinstitusjonene, gjør det aktuelt å undersøke dette tema nærmere. Ikke bare vil slike verktøy kunne støtte de frivilliges kulturfaglige kompetanse og dermed kvaliteten i de oppgavene de utfører, men potensielt også bidra til å gjøre kulturfrivilligheten mer tilgjengelig for flere. I store ord handler det om å demokratisere kulturfrivilligheten.
Videre er det aktuelt å utforske mulighetsrommet for utvikling av organisatoriske nettverk for erfaringsutveksling rundt temaer knyttet til bruk og organisering av frivillige kulturinstitusjonene imellom. Slike nettverk vil potensielt kunne bidra til organisatorisk læring, tettere «kulturfaglige fellesskaper», felles problem- og løsningsforståelse innenfor et kulturfelt. Gitt dette kan det antas at slike organisatoriske nettverkene vil kunne imøtegå den viktigste grunnen til at noen kulturinstitusjoner ikke benytter seg av frivillig innsats, nemlig at det er krevende å organisere frivillige og manglende kapasitet eller økonomi til å følge opp frivillige. Mer overordnede er spørsmålet hvilke strukturelle og politiske grep som må til for å understøtte utvikling og opprettholdelse av nettverkene samt hvilken rolle skal institusjonene versus myndighetene ha.
Delprosjekt A og delprosjekt B avgrenser sitt fokus til et mindre antall utvalgte offentlige og offentlig finansierte kulturinstitusjoner som antas å kunne gi et innblikk i forhold av mer generell interesse som peker ut over den enkelte institusjonen. Mer konkret avgrenses oppleggene til museums- og kulturarvsektoren. Avgrensingen er forankret i tidligere forskning som viser at det museumssektoren som i størst grad bruker frivillige, samtidig som institusjonene i museumssektoren også er blant dem som særlig synes det er krevende å organisere og koordinere frivillige. Dertil kommer at det blant museer er veldig få som mener at det finnes gode digitale plattformer og verktøy for opplæring og kompetanseutvikling av frivillige samt relativt få som synes det et gode muligheter for erfaringsutveksling på institusjonsnivå. Museer utmerker seg videre ved at de i særlig grad mener at det er institusjonenes eget ansvar å legge til rette for slik erfaringsutveksling. - Disse funn i kombinasjon med at museumssektoren er mangfoldig med ulike typer av kulturinstitusjoner (gir et godt grunnlag for å kartlegge og utforske dels spørsmålet om (ulike) rekrutteringsstrategier og dels mulighetsrommet for nettverk og verktøy for opplæring og kompetanseutvikling av frivillige samt institusjonell erfaringsutveksling på kulturfeltene. –Kulturvernområdet kan her også inkluderes.
Funn fra delprosjekt A og B
- Les rapporten her: Frivillighet i norsk museumssektor. Institusjonenes erfaringer, syn og forventninger
- Les Segaards kronikk i Kommunal rapport
Delprosjekt C: Institusjonell selvforståelse og kulturfrivillighet – profesjonalitetens rolle
Er mangfoldet av institusjonelle selvforståelser på kulturfeltene en barriere for (en felles forståelse av) kulturfrivillighet og dens betingelser? Hvilken rolle spiller synet på profesjonalitet for kulturfrivillighet og dens betingelser?
I kulturmeldingen «Kulturens kraft» (Meld. St. 8 (2018-2019)) legges det vekt på at frivillighet er og bør være en del av grunnelementene for kulturlivet, men spørsmålet er om alle aktørene på kulturfeltene er enige om dette? I vår 2021-undersøkelse (Segaard & Reymert 2022) har det kommet frem at en viktig grunn til at noen kulturinstitusjoner ikke benytter seg av frivillig innsats er det prinsipielle synspunktet at frivillighet uthuler prinsippet om at arbeid skal honoreres. Noen institusjoner viser også til at bruk av frivillig innsats står i motsetningen til sin institusjonelle selvforståelse som en profesjonell kulturinstitusjon.
Delprosjekt C avgrenser sitt fokus til mindre antall utvalgte offentlige og offentlig finansierte kulturinstitusjoner som antas å kunne gi et innblikk i forhold av mer generell interesse som peker ut over den enkelte institusjonen. Mer konkret avgrenses opplegget til visuell kunst (og muligvis scenekunst). Begrunnelsen for denne avgrensingen er at tidligere undersøkelser indikerer at nettopp disse to kulturfeltene i mindre grad bruker frivillige, legger mer vekt på profesjonalitet og i særlig grad trekker frem «prinsipielle begrunnelser» og i mindre grad betoner frivillighetens «egenverdi» (Segaard & Reymert 2022).
Disse særegne kjennetegn ved de to kulturfeltene, visuell kunst og scenekunst, vil danne et godt utgangspunkt for nærstudier av hvilken rolle vektlegging av profesjonalitet spiller for kulturfrivillighetens betingelser – muligheter og barrierer. Sagt på en annen måte, de to kulturfeltene representerer på en måte «ekstreme cases» når det gjelder betoning av profesjonalitet, og det kan derfor forventes at de i særlig grad vil kunne bidra til å kaste lys over dette aspekt i relasjon til synet på kulturfrivillighet. Samtidig vet vi også at dette generelle bilde av de to kulturfeltene dekker over variasjon og nyanser, hvilket nettopp også er fruktbart i et metodisk perspektiv.
