Valgundersøkelsene er en videreføring av et forskningsprogram som kom i gang ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i 1957, og som omfatter samtlige senere stortingsvalg, med unntak av valget i 1961. Forskningsprogrammet har hele tiden lagt vekt på å analysere sosiale og politiske endringsprosesser i det moderne samfunn. Gjennom valgstudier i mer enn 50 år er det ikke bare etablert verdifulle tidsserier for analyser av det norske samfunn, men det er også skrevet en lang rekke bøker, artikler og avhandlinger med utgangspunkt i Valgforskningsprogrammets datamateriale.
Det foreløpig siste stortingsvalget fant sted i 2009. Det var historisk sus over dette valget. For det første ble en tjueårig trend med økende velgervandringer og økende andel velgere som venter med å bestemme seg, brutt. For det andre ble en flertallsregjering gjenvalgt for første gang på førti år. Selv om det fortsatt er mange som skifter parti og som venter med å bestemme seg, var valget i 2009 et stabiliseringsvalg. Vi må tjuefem år tilbake i tid for å finne et valg med mindre forskyvninger i partienes oppslutning. Samtidig er andelen som bryr seg om hvilke partier som vinner valget, den høyeste siden 1985, i tillegg til at andelen som hevder at de ser stor forskjell på partiene er økende.
I boken Det politiske landskap analyseres valget i 2009 inngående, men samtidig er ambisjonen å heve blikket utover dette valget. Boktittelen henspiller på et kart over det politiske Norge. For å tegne et kart trenger man koordinater. Tidligere spilte sosiale bakgrunnsforhold rollen som politiske koordinater. I dag ligger hovedvekten på velgernes subjektive standpunkter og ideologiske grunnholdninger. I motsetning til kart over fjell og fjord er politiske kart plastiske – de er i stadig endring. Samtidig viser analysene at norske velgeres grunnholdninger er stabile over tid – samtidig som de fanger opp nye utviklingstrekk. Vekslingen mellom stabile og dynamiske trekk gjør studiet av norske velgere til et spennende studium. Sosial bakgrunn og ideologiske grunnholdninger utgjør de stabile elementene, mens en skiftende dagsorden og kamp mellom partiene om sakseierskapet til de aktuelle sakene bidrar til dynamikken.
