Mari Teigen er forsker og assisterende direktør ved Institutt for samfunnsforskning, og prosjektleder for CORE - Kjernemiljø for likestillingsforskning. Kronikken ble først publisert hos NRK Ytringpå lanseringsdagen for boka Virkninger av kjønnskvotering til norsk næringsliv. Teigen er redaktør for boka.
Som første land i verden vedtok Norge i 2003 at styrene for børsnoterte selskap og offentlige virksomheter skulle ha minst 40 prosent av hvert kjønn.
Det er ingen tvil om at kvoteringslovgivningen har ført til store endringer: Kvinneandelen i styrene som omfattes av lovkravet har økt fra tilnærmet null til 40 prosent.
Men i bokenVirkninger av kjønnskvotering i norsk næringslivviser vi at den ansatte toppledelsen i næringslivet stadig er svært mannsdominert, og at ingenting tyder på at andelen kvinnelige ledere øker raskere i selskaper med pålegg om jevn kjønnsfordeling i styrene.
Foruten de offentlig eide selskapene, har selskaper med kvotering til styrene akkurat like mannsdominerte toppledergrupper som selskaper uten kvotering.
Har gitt internasjonale ringvirkninger
At ringvirkningene fra styre til ledelse har vært begrensede betyr ikke at kvoteringsloven bare har virket innenfor styrerommets fire vegger. Den norske lovgivningen har bidratt til å endre den internasjonale debatten om kjønn og ledelse. En rekke land har fulgt etter Norge og vedtatt å regulere kjønnsbalanse i styrer, sist ut var Tyskland i mars i år. Stadig oftere stilles det spørsmål ved at makten over de store pengene er forbeholdt nesten bare menn. Dette bør forstås som en ringvirkning av den norske kvoteringsloven.
Lovkravet gjaldt til å begynne med for styrene i allmennaksjeselskap og offentlige eide selskap, det vil si for næringslivsgiganter som Storebrand, Yara, Statoil, Telenor, Vinmonopolet og Posten. Senere ble lovkravet utvidet til samvirkeselskaper som OBOS, Tine, Nortura og Ruter. Fra 2008 har loven vært fullt virksom. Fra da av har bedriftsstyrene som omfattes av kjønnsbalansekravet i det store og det hele bestått av 40 prosent kvinner. Lovens intensjon er med andre ord oppfylt, riktignok i en minimumstilnærming. Det er om lag 40 prosent kvinner i styrene som omfattes av kvoteringslovgivningen, verken mer eller mindre.
Kvotering slo hull på gutteklubben grei
Kjønnsfordelingen i toppledelsen er altså ikke jevnere i selskaper med kjønnsbalanserte styrer. De offentlig eide selskapene skiller seg imidlertid ut. Mens fire av fem av de offentlige selskapene har minst to kvinner i toppledergruppen, gjelder dette kun hvert fjerde allmennaksjeselskap – selv om begge har kjønnsbalanserte styrer. Offentlig eierskap er med andre ord en sterkere garantist for kvinnelige toppledere enn styrekvotering i seg selv, og det er mye som tyder på at kjønnsbalanserte styrer ikke oppfatter det som sitt ansvar å bidra til kjønnsbalanse i toppledelsen.
Kritiske røster har påstått at kjønnsbalansen i styrene er oppnådd ved at et fåtall kvinner sitter i mange styrer og dermed fyller opp «kvoten». Disse kvinnelige styregrossistene blir gjerne kalt «gullskjørt», og de kan forstås som en umiddelbar virkning av lovkravet. Før kvoteringsloven var kvinner i mindretall som styremedlemmer, og da især blant styremedlemmene med flere verv. Blant de som i dag har minst tre verv, er det flest kvinner. Men omfanget av «gullskjørt» er likevel begrenset. For mens norsk næringsliv på 1990-tallet var preget av maktkonsentrasjon – av at noen få personer (menn) hadde mange verv – er det i mindre grad tilfelle i dag. Makten har blitt spredt, antallet styregrossister av begge kjønn er kraftig redusert. Gjennomtrekket er stort i norske styrer. Det er grunn til å tro at kvoteringsloven bidro til å slå hull på «gutteklubben grei».
Debatten har stilnet
Internasjonalt var mannsdominansen i topplederstillinger et hett likestillingsspørsmål på 1980- og 1990-tallet. Debatten traff et særlig ømt punkt for Norge. Her hadde kvinnene inntatt høyere utdanning, de deltok nesten like mye som menn på arbeidsmarkedet, og de hadde inntatt politiske topposisjoner. Men i næringslivet var det altså fortsatt (nesten) bare menn. At det var flere kvinner på toppen i USA, England og Frankrike enn her til lands fikk politikere og andre til å klø seg i hodet: Hvordan kunne det ha seg at topposisjonene i næringslivet – i likestillingslandet Norge – stadig var forbeholdt «men only»?
Den internasjonale debatten er et viktig bakteppe for å forstå hvordan en radikal lov som kravet om kjønnsbalanse i bedriftsstyrer kunne bli vedtatt av et nesten enstemmig Storting i 2003. Og vedtaket var historisk. Loven var svært kontroversiell og ble møtt med store protester, ikke minst fra næringslivet selv. De hevdet at kvotering brøt med den private styringsretten – med eiernes rett til selv å bestemme hvem som skal sitte i bedriftens styre. Likevel ble loven vedtatt. Bare Fremskrittspartiet stemte mot.
Selv om kvotering stadig møter prinsipiell motstand, har debatten stilnet. Det kan være fordi kvoteringsloven lot seg gjennomføre uten særlige problemer eller omkostninger. Det kan også være fordi kvotering til bedriftsstyrer har blitt en eksportvare som setter Norge i et godt lys. Og det kan være fordi det i dagens samfunn rett og slett ikke virker rimelig at de som skal forvalte makten over de store ressursene i samfunnet, kun velges fra halve befolkningen.
