Nesten halvparten av norske forskere sier at de har begrenset seg i formidlingen av forskningsfunn til offentligheten. Det var et av hovedfunnene i rapporten «Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia» som ble publisert av Institutt for samfunnsforskning før sommeren. Rapporten er skrevet av Marte Mangset, Arnfinn H. Midtbøen, Kjersti Thorbjørnsrud, Dag Wollebæk og Audun Fladmoe.
Den årsaken flest forskere oppgir for å ha begrenset formidlingsvirksomheten, er at de mener at resultatene er for komplekse til å formidle til et allment publikum eller at journalister vrir og vrenger på meningsinnholdet. Ti prosent av forskerne oppgir imidlertid at frykt for hets og kritikk er årsaken til at de begrenser formidlingen. Forskere på enkelte fagfelt er mer utsatt for slike ubehagelige tilbakemeldinger enn andre.
– Blant alle forskere sier femten prosent at de har opplevd ubehagelige kommentarer knyttet til forskningen sin, og tre prosent har opplevd å motta trusler. Blant innvandrings- og kjønnsforskere sier mer enn hver tredje at de har opplevd ubehagelige kommentarer, og nesten én av ti oppgir å ha mottatt trusler, forteller forsker Marte Mangset. Hun legger til at også innen klima og miljø oppgir en høyere andel av forskerne å ha mottatt ubehagelige kommentarer eller trusler.
Forskningsfelt og tematikk er avgjørende
Forskere innen innvandrings- eller kjønnsfeltet er blant dem som formidler mest fra egen forskning. Samtidig oppgir også forskerne på disse feltene oftere enn andre at de har begrenset formidlingen sin. Mangset ser en mulig sammenheng mellom denne tilbakeholdenheten og det at de som arbeider med denne typen spørsmål oftere opplever ubehagelige tilbakemeldinger.
– Denne gruppen forskere er mer bekymret enn andre for hets og trusler og for å bli nedvurdert som forsker. For tiden jobber vi også med analyser av kvalitative intervjuer med forskere på feltene kjønn, innvandring og klima. Der ser vi at bare det å være kjønnsforsker i seg selv oppleves som utfordrende for flere, utdyper hun.
Likevel formidler altså forskerne på disse feltene ikke mindre enn andre, og i tillegg publiserer de mye og er aktive på flere fronter, forteller Mangset.
Hets kan skape både utrygghet og engasjement
Hvilke konsekvenser får det for arbeidet til forskere når de opplever hets og trusler? Det varierer, ifølge Mangset. I undersøkelsen svarte en tredjedel av forskerne som hadde opplevd dette at de ble mer engasjerte i egen forskning. Én av fire oppga at de følte seg utrygge i etterkant. Også her viser de kvalitative intervjuene som vi holder på å analysere nå at innvandrings- og kjønnsforskere som jobber med noen spesifikke temaer er særlig utsatte, forteller Mangset.
– For eksempel ser vi at debatten om kjønnsidentitet, transpersoner, og kjønnsskifte er preget av ekstra harde fronter. Lignende tendenser kan vi også se på innvandringsfeltet. Enkelte forskere som har jobbet med for eksempel migrasjonsspørsmål har mottatt hets og ubehagelige kommentarer til det punktet at de ikke orker å drive forskningsformidling lenger, utdyper hun
Nesten ingen kjønnsforskjeller
Selv om kjønnsforskere mottar mer ubehagelige tilbakemeldinger i forbindelse med formidling er det lite i forskernes undersøkelse som tyder på at det er forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder i hvor stor grad de formidler egen forskning.
– Vi trodde vi skulle finne kjønnsforskjeller i formidlingsaktivitet, men de viktigste skillene går mellom forskningsfelt, ikke kjønn, forteller Mangset.
Hun mener det er tydelig at det er noe spesielt med de tre fagfeltene innvandring, kjønn og klima som skaper utfordringer for forskerne i formidlingsarbeidet. Samtidig understreker hun at det ikke er slik at det er ønskelig å unngå alle debatter som det kan være krevende for forskere å stå i.
– Jeg tror vi må se på hvilke debatter som er destruktive og hvilke som er konstruktive. Kanskje har også noen av debattene rundt kjønnsforskning de siste 10-15 årene bidratt til å bevege forskningen på feltet videre, avslutter Marte Mangset.
