– Hernes var helt i front med å utvikle teori, begreper og analyse for å forstå og forklare de store endringsprosessene i kjønnsrelasjonene og i likestillingspolitikken som fant sted i Norge og i store deler av den industrialiserte verden, forteller Mari Teigen, leder ved CORE.
De nordiske landenes potensial for å utvikle en kvinnevennlig samfunnsform var det Helga Hernes som først begrepsfestet. Ikke minst ved hjelp av begrepet om statsfeminisme bidro hun til analyse av utviklingen av likestillingspolitikken som en endringsdynamikk i møtet mellom mobilisering nedenifra og en mottagelighet oven ifra i politikk og statsapparat. I tillegg var Hernes redaktør for bokserien Kvinners levekår og livsløp som har fått en meget stor akademisk betydning i etableringen av kjønnsforskningen i Norge.
Rune Slagstad, professor emeritus ved ISF, har også markert Helga Hernes 80-årsdag med portrett av hennes bidrag til forskning, samfunn og politikk i Klassekampen. Kronikken kan leses i fulltekst under:
Statsfeministen
«Jeg har vært flyktning, gjest, emigrant og immigrant,» fortalte Helga Hernes i «Fremmed i Norge» (1982). Mot slutten av andre verdenskrig ble hun og hennes familie fordrevet fra sine hjem i Vest-Preussen (den gang Tyskland, nå Polen) til Bayern. Familien hørte til Berlins borgerskap, den dannelsesborgerlige fløy – moren var lege, faren offiser. Sin universitetsutdannelse fikk hun i USA og ble amerikansk statsborger. Doktorgraden tok hun på en studie om fellesskapsbegrepet i internasjonal rett og politikk ved Johns Hopkins University, hvor hun traff Gudmund Hernes. De giftet seg i 1969 og flyttet året etter til Bergen, hvor eksiltyskeren ankom dagen før 17.mai. (De ble skilt i 1978.) Hun følte seg lenge som en fremmed. Hennes egen generasjon møtte henne med skepsis fordi hun var amerikaner og USA førte krig i Vietnam, mens foreldrene til hennes samtidige var skeptiske fordi de husket den tyske okkupasjonen. «Når jeg ser tilbake på mine opplevelser som den fremmede, kan jeg uten forbehold si at denne rollen har vært vanskeligst i Norge, det landet som har akseptert meg mest fullstendig.» Norsk statsborger ble hun en gang på 1980-tallet.
1970-tallets Bergen ble intellektuelt formativ. Her kom hun nær Stein Rokkan som med sine sammenlignende analyser, til dels med norsk empirisk materiale, ble en ledende skikkelse i moderne statsvitenskap. Helga ble hans faglige kollega og fortrolige venn; Rokkan ble hennes fremste akademiske inspirator. Her ble hun også feministisk aktivist i Kvinnefronten i gruppe med bl.a. Kari Wærness og Elisabeth Aasen. Hun meldte seg etter en tid ut i protest mot organisasjonens autoritært-manipulatoriske stil – sporene skremte. Den dobbelte 70-tallsarv kom til å forme hennes forskningsprofil i spenningsfeltet mellom vitenskap, bevegelse og stat. Hennes publikasjonsliste er ikke av de mest omfattende, med relativt få studier, men de er til gjengjeld pregnante og skjellsettende.
Helga Hernes har vært en betydelig, brobyggende forskningsentreprenør.
Helga Hernes har vært en betydelig, brobyggende forskningsentreprenør. Midt på 1970-tallet var hun en av initiativtakerne til et tverrfaglig seminar i politisk teori som gjennom et par tiår samlet historikere, filosofer, statsvitere og en og annen jurist fra inn- og utland til årlige, vinterlige treff på Ustaoset. Ustaoset-seminaret fikk en forgrening i mer systematisk retning i «Demokratiprosjektet» (1979-83) som med sine 8-10 deltakere møttes til ukentlige seminarer under ledelse av Jon Elster. Prosjektet brakte en rekke studier, så som Elsters Making Sense of Marx, Francis Sejersteds Opposisjon og posisjon. Høyre 1945-1984, Øyvind Østeruds Nasjonenes selvbestemmelsesrett og min egen Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner.
Helga Hernes’ Staten – kvinner ingen adgang? (1982), som sprang ut av et forskningsprosjekt om kvinners politiske representasjon og deltakelse, fikk sin endelige form gjennom dette seminarets diskusjoner. Her fulgte hun opp Rokkans analyser av «den korporative kanal»: om den politiske innflytelse for ulike interessegrupper utover valgkanalen. Ved «offentliggjøringen av reproduksjonen» var kvinners liv blitt mer avhengig av statens politikk enn menns var, uten at det hadde ført til økt innflytelse. Denne observasjonen ble stilt sammen med kvinnebevegelsens orientering mot aksjonsdemokratiet. På forbilledlig vis forente Hernes Rokkan-tradisjonens analytiske perspektiv med den normativt-konstitusjonelle tematikk som stod sentralt i Ustaoset-miljøet.
Det var en identitetsskapende serie i vitenskapelig og politisk forstand, og bidro til å gi norsk kvinnebevegelse en karakteristisk, sterk vitenskapelig forankring.
Staten – kvinner ingen adgang? var første tittel i «Kvinners levekår og livsløp», den skjellsettende bokserien i 17 bind som Helga Hernes redigerte for Universitetsforlaget ved Erik Rudengs forlagsmessige mellomkomst (1982-88). Det var en identitetsskapende serie i vitenskapelig og politisk forstand, og bidro til å gi norsk kvinnebevegelse en karakteristisk, sterk vitenskapelig forankring. Kvinneforskningen åpnet for en ny politisk erfaringsverden: samfunnet ikke bare som et styringsfelt eller en markedsarena, men som et kjønnet, normativt-kulturelt erfaringsfellesskap. Rekken av titler dokumenterer seriens bredde, så som Marit Hoel, Den kvinnelige arbeiderklassen, Kari Wærness, Kvinneperspektiver på sosialpolitikk, Cato Wadel et al., Daglivets organisering, Trine Anstorp et al., Kvinne(p)syke og Marianne Gullestad, Kitchen-Table Society.
En viktig bidragsyter til bokserien var Harriet Holter (1922-1997), «norsk kvinneforsknings mor». Allerede på 1950-tallet hadde hun i Dagbladet-kronikken «Kvinnedyrkelse og kvinneforakt» lansert trekk ved den feministiske sosiologien hun utformet systematisk i Sex Roles and Social Structure (1970), den første større kjønnssosiologiske studien i Norden. En av Holters siste artikler, «Seksuell trakassering: en hersketeknikk i arbeidsorganisasjonen?» (1992), kan knapt sies ha tapt sin aktualitet. En annen sentral forfatter var Tove Stang Dahl (1938-93). Til tross for en ganske massiv motstand fra etablerte professorer (og yngre, konforme menn på vei opp) la hun med sine to bind om Kvinnerett grunnlaget for det som gradvis ble en feministisk fornyelse av rettstenkningen.
Etterkrigstidens samfunnsvitenskaper var splittet i to: en styringsvitenskap med basis i sosialøkonomien og en sosiologisk forankret opposisjonsvitenskap, i det ene tilfelle med den regulerende stat som primær adressat, i det annet den diskuterende og aksjonerende offentlighet. Opposisjonssosiologiens ambisjon om studier fra de styrtes posisjon, de ressurssvake, ble videreført i kvinneforskningen som i sin norske versjon ble en internasjonal avantgarde. Den opposisjonsvitenskapelige forbindelse ble institusjonelt understreket ved at Hernes redigerte bokserien fra stillingen som forskningsdirektør ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), som siden etableringen i 1950 hadde vært det opposisjonsvitenskapelige sentrum. Det var Vilhelm Aubert, den sosiologiske nestoren med et våkent blikk for det nye, som i 1983 hadde hentet henne til ISF.
Helga Hernes’ overskridende perspektiv lå også i det at hun med sine analyser førte kvinneforskningen utover splittelsen opposisjon/styring. Hennes ambisjon var å gi den opposisjonelle kvinneforskning reformativ kraft via en «kvinnevennlig statsteori». Hennes nyskapende begrep var «statsfeminisme». Den sentrale studien er Welfare State and Woman Power. Essays in State Feminism (1987), som er blitt en internasjonal, statsvitenskapelig klassiker. Det var knapt noen ulempe for boken at den ble utgitt i en internasjonal serie, «Scandinavian Library», som jeg redigerte for Universitetsforlaget (i samarbeid med Oxford University Press). Serien forente noe av det beste fra norsk samfunnsforskning – bl.a. Tove Stang Dahl, Women’s Law, Vilhelm Aubert, Continuity and Development in Law and Society og Dag Østerberg, Metasociology – med originalutgivelser fra moderne, statsvitenskapelige klassikere som Robert A. Dahl, Charles E. Lindblom og Shmuel Eisenstadt.
Vekst i kvinnemakt via økt statsmakt er hennes perspektiv.
Grunnleggende i Hernes’ statsfeministiske analyse er det mulige samspillet mellom innovative folkelige bevegelser og statlig reguleringsmakt formidlet via samfunnsvitenskapelig kunnskap - kombinasjonen av «feminisering nedenfra» og «statsfeminisme ovenfra». Vekst i kvinnemakt via økt statsmakt er hennes perspektiv. Med sin nærhet til samfunnsforskningen har den norske kvinnebevegelsen vært mer statsvennlig enn i andre land, og derved sett jussen som et egnet instrument til systemreform. Reformideologien har vært den karakteristiske i norsk sammenheng: en vitenskapelig legalreformisme. Den nye kvinneretten var et avgjørende medium i det rettslige reformprogram som statsfeminismen innebar. Slik sett er det naturlig å stille Hernes’ Welfare State and Woman Power sammen med Stang Dahls Women’s Law.
I løpet av kort tid vant kvinnebevegelsen frem, og den dokumenterte et karakteristisk trekk ved det norske system: evnen til integrasjon gjennom pragmatiske reformkompromiss. Kvinneintegrasjonen har vært en suksesshistorie som føyer seg inn i de norske regimeskiftene: embetsmannsstaten erobret av venstrekoalisjonen med basis i bondebevegelsen, venstrestaten av en fremrykkende arbeiderbevegelse og nå sist arbeiderpartistaten av kvinnebevegelsen. Den stat som vokste seg stor i arbeiderpartistatens fase, og som av den nye kvinnebevegelsen ble ansett som en patriarkalsk formynderstat, ble kvinnekampens fremste reforminstrument. Kvinnebevegelsens politiske suksess lå i alliansen med den reguleringsstaten den hadde gjort opprør mot, også i det.
Helga Hernes slapp aldri helt innenfor i det statsvitenskapelige miljøet på Blindern. I denne mannsdominerte bastion var det ingen overveldende begeistring å spore for hennes statsfeministiske analyser. Hun ble snarere ansett som en fremmed inntrenger som kunne sperre for interne opprykk. Den permanente feministiske kilen inn i dette miljøet kom i 2001 da Hege Skjeie, en av Hernes’ intellektuelle arvtakere, ble landets første kvinnelige professor i statsvitenskap. Skjeie ble inkludert i Makt- og demokratiutredningen, ledet av Øyvind Østerud, professor ved Institutt for statsvitenskap siden 1980. De statsvitenskapelige spenningsforhold ble illustrert ved at Skjeie i Maktutredningens sluttrapport (2003) formulerte en statsfeministisk inspirert dissens.
I to perioder var hun statssekretær i UD (1988-89, 1990-93) under Thorvald Stoltenberg: «Jeg valgte henne fordi hun er så forskjellig fra meg. Hun har sin styrke der jeg er svak. Å ha en nær medarbeider som utfyller en, er en lykke.»
I senere år har Helga Hernes vendt tilbake til internasjonal politikk og med et feministisk synspunkt. Festskriftet til hennes 70-årsdag, Kjønn, krig og konflikt, var en hyllest til hennes kjønnsanalytiske perspektiv på krig- og fredsstudier. Denne reorienteringen var nok også inspirert av at hun fra slutten av 1980-tallet valgte en politisk og etter hvert politisk-diplomatisk karriere. I to perioder var hun statssekretær i UD (1988-89, 1990-93) under Thorvald Stoltenberg: «Jeg valgte henne fordi hun er så forskjellig fra meg. Hun har sin styrke der jeg er svak. Å ha en nær medarbeider som utfyller en, er en lykke.» Med sin raushet lot Stoltenberg Helga virkelig komme til sin rett. Deretter ble hun Norges ambassadør til Østerrike og Slovakia (1998-2003), etterfulgt av noen år som ambassadør til Sveits (som kjedet henne) og Vatikanet (som fascinerte).
Årene i Wien hørte til de beste i hennes voksne liv. Helga følte seg hjemme i dette sentral-europeiske, politisk-diplomatiske knutepunktet mellom øst og vest. Hun beveget seg suverent og med letthet i Wienerkulturen med dens rester av europeisk borgerlighet i en uoversiktlig sammenveving av modernitet og tradisjon, fremskritt og reaksjon. Knapt noen annen by kan by på et tilsvarende rikt musikkliv på høyeste nivå, og den kyndige musikkelsker lot seg jevnlig berike. Da jeg i noen år feiret julen på et noe forlorent Jugend-hotell i Praha, gikk togreisen fra Oslo S via Wien, hvor jeg innlosjerte meg noen dager hos ambassadøren. Det kanskje mest minneverdige fra mitt møte med denne «verden av i går» var en konsert i den vakre Wiener Musikverein, hvor vi fra diplomatlosjen lyttet til Gustav Mahlers monumentale, senromantiske 8.symfoni med stort orkester, to blandede kor, et guttekor og åtte sangsolister.
Helga Hernes er noe så usedvanlig som en elegant, dannet, tysk-amerikansk-norsk, statsfeministisk sosialdemokrat med affinitet også til det senromantiske. Gratulerer med dagen!
(Kronikk av Rune Slagstad)
