Besøk siden for grafiske publikasjoner .
Publikasjonslister finner du også på personsidene til enkeltforskere. Oversikten er basert på CRIStin-databasen.
This chapter provides an overview of general theoretical approaches to the policy process, and discusses how they may help to describe and interpret processes in the media and communication field. The six approaches discussed are: punctuated equilibrium theory, advocacy coalition framework, veto player theory, multiple streams approach, narrative policy framework, and the media policy field approach. None of these approaches is a ‘silver bullet’, but they provide a useful variety of analytical tools and explanatory models, and many can also be combined. Although media policy processes have distinct traits compared to other areas, general theories are still appropriate for their analysis. Engaging with holistic theories that aim to explain change at an overall level may help to advance media policy research. Moving beyond particular policy areas and sub-fields will increase the understanding of political, cultural and technological change in media and communication policy.
To what extent can citizens’ attitudes to municipal mergers be explained by costs and benefits incurred by merging with a specific consortium of neighbouring units? To answer this question, we analyse data taken from a survey to citizens of 119 Norwegian local governments in the fall of 2019, merely a few months before the merger of their own unit with one or more neighbouring units was to be implemented as the result of a national local government reform decided over two years in advance. In line with previous studies, we find that citizens tend to prefer merging with wealthier neighbours rather than poorer ones. Moreover, we find that this preference is only observable among respondents in smaller units merging with one or more larger units. Furthermore, differentials in private wealth among the merging units appear to affect preferences more than public wealth. However, we did not find support for the theoretical assumption that citizens prefer mergers with units that are similar in terms of political and societal characteristics. Overall, our study suggests that concerns over local redistributive losses may impede support for mergers and, hence, increase the political costs of implementing comprehensive structural reforms
The Sámediggi (Sámi Parliament) in Norway was established in 1989 after the critical juncture of the Alta conflict. As the Indigenous Sámi people are dispersed, a self-determination body with political autonomy was chosen, neither fitting into a territorial nor a non-territorial model of autonomy. We examine how the Sámediggi has developed as an institution for Sámi self-determination, the kind of self-determination being developed and the features it has, and why the model of self-determination is not founded on territorial autonomy and self-rule but still has a territorial basis. Having neither an exclusive Sámi territory nor lawmaking or fiscal powers, the Sámediggi depends on cooperation with Norwegian institutions. Rather than breaking out from the state, the Sámediggi’s strategy is breaking in – indigenising national, regional and local governments from the inside through consultations and formal agreements, thereby extending Indigenous perspectives and participation into non-Indigenous affairs. Sámi self-determination can thus be described as relational, resulting in a process marked by both setbacks and advances.
This article explores the conditions that underpin networks as enduring collaborative relationships. To identify key features that sustain long-term collaboration, we use the Norwegian system of emergency management as our empirical case. Norway is characterized by the important role played by volunteers and voluntary organizations as partners to the police in search and rescue operations. In particular, the article focuses on two possible explanations for the endurability of these networks: the broad involvement of volunteers in the different phases and the role of intermediaries. The article concludes that intermediaries can compensate for a lack of broad involvement, which may be particularly relevant for emergency management where many different resources have to be mobilized in a short time span and in a fashion that enables fluid interaction. This finding is a reminder that both phases and levels need to be explored in empirical studies of collaborations.
Abstract Purpose The European Union (EU) has recently adopted gender quotas for corporate boards (CBQ), anticipating ripple effects on women’s careers in the companies concerned, as well as throughout the economy. The purpose of this paper is to investigate whether CBQ has spurred ripple effects and discuss mechanisms hindering or facilitating women’s occupancy of top executive positions. Design/methodology/approach Norway was the first country in the world to introduce CBQ in 2003, with full effect from 2008. The policy requires company boards to be composed of 40% of each gender. Drawing on original data mapping boards and executive committees in Norway’s 200 largest companies, the authors analyze the association between CBQ and the gender composition of executive management almost 15 years after the full implementation. The data include both companies covered by the CBQ and large companies not covered. Findings The investigation does not find a positive association between CBQ and more women in executive positions. Thus, the ripple effect hypothesis of CBQ is not supported. CBQ may have contributed to an increased awareness of gender imbalances, yet these findings indicate that to achieve more gender balance in executive positions, scholars and practitioners may need to focus more on gendered conditions and processes in organizations and society throughout executive careers than on the gender composition of boards. Originality/value This paper provides empirical analyses of original data 15 years after the implementation of CBQ. The authors further contribute to scholarly debate by identifying and discussing possible mechanisms that explain how requiring more women on corporate boards may – or may not – have ripple effects on executive management.
The rising numbers of young people with disability pension concerns many advanced economies. We present results from a comparative analysis of the neighbouring countries Sweden and Norway on the impacts of differing policy mixes aimed at enhancing the employability of the work disabled. Using rich longitudinal data, we follow unemployed young adults (ages 25-29) with work-impairment up to four years after they became unemployed to investigate the effect of different types of labour market policies. Our results indicate that, despite differences in programme composition and strategies, there are surprisingly small country differences in treatment effect patterns and signs of estimated impacts. In line with previous studies, we find strong lock-in effects of both workplace-related programmes and training/educational programmes. After participation, workplace-related programmes about double the likelihood of entering regular employment or education. Participating in training courses also increases this likelihood, but effect sizes are smaller.
Kapitlet giver et kvalitativt indblik i vælgernes politiske tvivl. Gennem en narrativ analyse af åbne valgdagbøger ført i appen “Min Valgdagbog” under valgkampen, ses der på, hvad tvivlen er forankret i, samt hvilke strategier vælgerne følger for at håndtere den og nå frem til en beslutning om, hvor krydset skal sættes. Analysen viser, at politisk tvivl er kompleks og dynamisk. Den politiske tvivl kan på den ene side skabe frustration i form af en følelse af krydspres, politisk hjemløshed, politikerlede, valgtræthed eller tyngden af valgets byrde. På den anden side kan politisk tvivl også anspore til refleksion over politiske emner, aktører og stemmeafgivelsen for netop at imødekomme den politiske frustration. De reflekterende tvivlere anvender således forskellige beslutningsstrategier med afsæt i enighed eller uenighed – eller en hensigt om at bekræfte eller udelukke beslutningsalternativer.
A central insight from the research building on the Stereotype Content Model (SMC) is that different groups elicit different emotional and threat reactions. To advance our knowledge about which groups are likely to share experiences of discrimination and prejudice, we must explore the content of the stereotypes connected to different immigrant groups. Building on population representative survey data, the study applies a split-sample experimental design to test the SCM in Norway, an egalitarian welfare state characterized by low-income inequality. The results confirm the relevance of the SCM model in an egalitarian welfare setting, displaying an ethnic hierarchy expressed through social stereotypes. The results further indicate that ambivalent stereotypes of immigrants are limited in the Norwegian context. Finally, this study extends the SCM model by examining how respondents’ motivation to control prejudice (MCP) moderate stereotype judgement and finds that respondents with a high MCP rated the groups that are stereotyped as cold and incompetent more positively than individuals with a low MCP. Thus, individual propensity to hold back on prejudices influences expressions of stereotype content.
Studies of uncertainty communication have produced mixed results concerning the consequences for trust. In this article, we focus on uncertainty communication as it concerns trust in a message about vaccine effectiveness and safety, seeing source type and political preference as mediators. These factors have become increasingly important as public health issues are becoming politicized in several countries. To test these relationships, we conducted a survey experiment in Norway—a high-trust society. Our results show a consistent tendency that statements expressing certainty were trusted more, especially when the source of the statement was the government or public health authorities. Importantly, however, the differences between statements expressing certainty and uncertainty were small. Also, when asked about their trust in messages from the public health authorities, respondents’ political beliefs played a minor role. The relatively high acceptance of uncertainty communication may be interpreted in the light of generally high levels of trust in authorities, as well as low levels of polarization in the Norwegian context, in general, and in the context of the pandemic.
The article investigates how gender differences in school performance are conceptualized in recent Swedish and Norwegian public commission reports against the backdrop of an increasing public focus on “problem boys” and boys' underachievement in school as a policy challenge. We found substantive country differences, despite regime similarities and the considerable level of gender equality norms and policy diffusion within the Nordic region. Whereas Swedish reports address gender differences in school performance and behavior equipped with radical feminist perspectives and theories of patriarchal oppression, Norwegian reports largely avoid explicit references to feminist theory and include analyses of the unfair burdens of boys in school and society. It is argued that the diverging approaches are connected to features of the commissions and of the wider knowledge regimes of the two gender equality forerunners, but also to historical differences in the ideological underpinnings of Swedish and Norwegian gender equality policy making.
Deltakerne i CORE SURVEY 2022 - Likestillingsundersøkelsen fikk spørsmålet «hva tenker du på når du hører ordet likestilling?», og ble bedt om å svare med egne ord. 3448 respondenter valgte å skrive et kort eller lengre svar. I dette notatet analyserer vi hva de svarte. Vi fant at de fleste svarte beskrivende, og i påfallende stor grad brukte de samme ordene. Vi ble overrasket over hvor mange som knyttet likestillingsbegrepet sterkt til arbeid og lønn, blant annet fant vi at formuleringen «lik lønn for likt arbeid» forekom i mer enn hvert tiende svar. Et annet trekk som var verdt å merke seg, var at ordet likestilling ser ut til å ha en litt annen betydning for de eldre enn for de yngre. De eldste kohortene, og særlig de eldste kvinnene, ga svært ofte svar som handlet om arbeid og lønn. De yngre kohortene var mer tilbøyelige til å peke på flere diskrimineringsgrunnlag, og sa at likestilling innebærer likebehandling uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og seksuell orientering. Menn ga oftere enn kvinner negative svar, og særlig de unge mennene var opptatt av at man må skille mellom like muligheter og like resultater når man snakker om hva likestilling betyr.
Denne rapporten handler om lønnskartleggingsplikten i likestillings- og diskrimineringslovens aktivitets- og redegjørelsesplikt (ARP). Etter aktivitetsplikten skal arbeidsgiver i alle offentlige virksomheter, og i private virksomheter med mer enn 50 ansatte, undersøke om det finnes risiko for diskriminering eller andre hindre for likestilling, herunder annethvert år kartlegge lønnsforhold fordelt etter kjønn. Tilstanden for kjønnslikestilling og hva virksomhetene gjør for å oppfylle aktivitetsplikten skal redegjøres for i offentlig tilgjengelig dokument. Denne studien undersøker lønnskartleggingsplikten gjennom tre ulike innfallsvinkler. For det første undersøker vi hvordan norske virksomheter utfører lønnskartleggingsplikten, hvordan de forklarer og forstår lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, og hvilke tiltak de gjennomfører. For det andre belyser vi virksomhetenes erfaringer med lønnskartleggingen, og hvilke utfordringer og nytteverdier de ser. For det tredje utreder vi muligheten for å fremskaffe nasjonal oversikt over lønnsforskjellene mellom kvinner og menn på virksomhetsnivå og hvorvidt digitale løsninger kan lette virksomhetenes arbeid med lønnskartlegging og bidra til å framskaffe oversikt over resultatene. Studien er gjennomført av Institutt for samfunnsforskning på oppdrag fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet.
Vi undersøker utviklingen i arbeidsmarkedsdeltakelsen blant dem som står i fare for sykemelding og frafall fra arbeidslivet, etter yrker og bransjer ved å bruke registerdata om arbeidsforhold, sykefravær og helse samt en utsatt gruppe som har hull i CV-en. Hensikten har vært å belyse en mulig målkonflikt i arbeidslivspolitikken: er det slik at ønsket om å få ned sykefraværet og redusere frafallet fra arbeidslivet står i et motsetningsforhold til at personer med helseutfordringer og personer med hull i CV-en skal oppnå høyere arbeidsdeltakelse? Vi fant at økt predikert risiko for sykefravær reduserer fremtidig arbeidsdeltakelse og gir en høyere sannsynlighet for frafall og uføretrygd, uavhengig av høyt eller lavt sykefravær i bedriften. Videre finner vi at individuelle kjennetegn betyr langt mer for sykefravær enn bedriftsegenskaper, og individets sykefraværstilbøyelighet er en viktig indikator på fremtidig frafall og uførhet. Vi ser også at personer som har høy sykefraværstilbøyelighet som enten bytter jobb og eller kommer i jobb etter å ha vært uten jobb, blir oftere sysselsatt i bedrifter som er mindre sykefraværsfremmende. Det betyr at ny jobb for personer med høy sykefraværstilbøyelighet innebærer en forbedring ved at den nye jobben gir mindre fravær. Over tid ser vi også tegn til at personer med høy sykefraværstilbøyelighet har noe lavere sannsynlighet for frafall fra arbeidslivet. Blant unge som har som har hull i CV-en, ser vi en betydelig redusert sannsynlighet for å være i arbeid ved alder 30 år, og særlig ser vi dette blant dem som i tillegg til hull i CV-en har en psykisk diagnose. Redusert sysselsetting blant de som har hull i CV-en ser videre ut til å være relativt stabilt over tid. Dermed peker resultatene våre samlet sett på at mer inkludering gir høyere sykefravær og større risiko for fravær. Imidlertid ser det ut til at man over tid har bedret inkluderingen av de med høy sykefraværstilbøyelighet, men at sysselsettingen er lav blant unge med hull i CV, og for denne gruppen ser vi få tegn til forbedring i form av økt sysselsetting over tid.
Denne rapporten evaluerer praktiseringen av assistansebestemmelsen i valgloven, etter lovendringen i 2021. Hovedtemaer er valgmedarbeidernes og velgernes kjennskap til og erfaringer med assistansebestemmelsen. Datamaterialet består av en spørreundersøkelse til valgansvarlige for lokalvalget 2023 og kvalitative intervjuer med valgmedarbeidere og velgere, samt kommunale råd og nasjonale organisasjoner som representerer ulike grupper med nedsatt funksjonsevne. Intervjuene våre tyder på at lovendringen ennå ikke er godt kjent blant velgere med behov for assistanse. Hovedinntrykket er at assistansebestemmelsen er godt kjent i kommunene, men våre funn viser at det fremdeles er tilfeller hvor regelendringen ikke er kjent og praktiseres rett. Det er fortsatt behov for å informere velgere og valgmedarbeiderne om retten til selvvalgt hjelper.
Hvordan kan norske myndigheter best legge til rette for integrering av flyktninger? De siste årene har norske kommuner måttet finne løsninger som passer til stadig nye grupper flyktninger. Denne studien viser hvor man lykkes godt og hvor det kan være behov for justeringer.
I Norge, som i mange andre land, er det en politisk målsetting at folk skal jobbe lenger. Omleggingen av pensjonssystemet gir enkeltindivider sterke økonomiske insentiver til å stå lenger i arbeid, men også lederes innsats og holdninger til seniorer i yrkeslivet er viktig for å nå målet om lengre yrkeskarrierer, og det er en utbredt oppfatning at det er viktig å jobbe for å endre lederes holdninger til eldre arbeidstakere. I denne rapporten spør vi om det er en sammenheng mellom lederes alder og hvilke oppfatninger de har om eldre arbeidstakere. Er det slik at eldre ledere uttrykker mer positive holdninger enn yngre ledere, er de yngre lederne mer positive enn de eldre, eller har leders alder ingen betydning? Og varierer mønsteret mellom ulike holdningsspørsmål? Det har vært begrenset med forskning på dette tidligere, og studiene som foreligger, peker i ulike retninger. Også sentrale teorier på feltet, som for eksempel sosial identitetsteori (inngrupper og utgrupper) og kontaktteori, kan gi grunnlag for ulike antakelser om sammenhengen mellom leders alder og synet på eldre arbeidstakere. I denne rapporten undersøker vi hvordan ledere selv reflekterer rundt hvilken betydning deres egen alder har for måten de forholder seg til ansatte i ulike aldersgrupper på. Disse analysene er basert på kvalitative intervjuer med godt voksne ledere i tre store bedrifter i privat sektor. Videre studerer vi sammenhengen mellom leders alder og oppfatninger om seniorer og eldre arbeidstakere. Her tar vi utgangspunkt i lederes svar på spørsmål i Norsk seniorpolitisk barometer i 2021. Vi ser på et bredt sett av oppfatninger, som når man regnes som eldre i arbeidslivet, synet på eldre arbeidstakeres produktivitet og anvendelighet, holdninger til å lede eldre arbeidstakere, hvor godt man liker å ha eldre på arbeidsplassen, og holdninger til å beholde eldre ved nedbemanning og til å ansette eldre arbeidstakere. Dermed får vi et bilde av hvordan mønstrene i svarene varierer med hvilke holdningsdimensjoner som tematiseres. [...]
Denne rapporten handler om frivillig innsats i kommunenes eldretjenester. Slik innsats kan organiseres av frivillige organisasjoner og frivilligsentraler eller av kommunene selv. At kommunene selv påtar seg oppgaven med å organisere frivillig innsats, er imidlertid relativt nytt i den norske sivilsamfunnsmodellen. Vi studerer omfanget av de tre måtene å organisere frivillige på. Videre undersøker vi hvordan frivilligsentraler jobber, hvordan frivillige organisasjoner oppfatter samarbeidet med kommunene, og kommunenes vurderinger knyttet til hvem som ska l rekruttere de frivillige. Vi peker også på mulige implikasjoner av hvem som organiserer frivilligheten. Analysene i rapporten er basert på tidligere gjennomførte spørreundersøkelser til frivilligsentraler og frivillige organisasjoner. I tillegg har vi gjennomført en ny spørreundersøkelse til alle landets kommuner i tillegg til kvalitative studier i tre utvalgte kommuner. I arbeidet med frivillighet på helse og omsorgsfeltet er det i de tre kommunene enten kommunen, frivilligsentraler eller frivillige organisasjoner som først og fremst rekrutterer og koordinerer frivillige i eldreomsorgen. Vi finner at frivillige bidrar i eldreomsorgen i flertallet av kommunene i Norge, og at både frivillige organisasjoner, frivilligsentraler og kommunene selv aktivt rekrutterer frivillige til å gjøre en innsats overfor brukere av kommunale tjenester. Når kommunene selv rekrutterer de frivillige, er det fordi de ønsker å øke den frivillige innsatsen i tjenestene. Det er primært størrelsen på kommunen som kan predikere om kommunen rekrutterer frivillige selv kommuner med flere innbyggere har oftere denne praksisen. Undersøkelsene viser at det jevnt over er et godt samarbeid mellom kommunene og de frivillige organisasjonene. De som jobber med frivillighet på omsorgsfeltet, e r opptatt av å verne om skillet mellom frivillig og profesjonell innsats, uansett om de jobber i kommunen eller har verv i organisasjoner. Vi ser vi få tegn til at frivillighet alene kan være løsningen på utfordringene med ressursmangel som norsk eldreomsorg står overfor.
Dette notatet undersøker hva befolkningen tror om diskriminering på ulike grunnlag i Norge. Analysen er basert på spørsmålet «Hvor utbredt eller sjelden vil du si at hver av de følgende formene for diskriminering er i det norske samfunnet? Diskriminering basert på (1) alder (2) kjønn (3) etnisk bakgrunn (4) seksuell orientering (5) funksjonsnedsettelse.» Resultatene viser at det er høyest andel som sier at diskriminering basert på etnisk bakgrunn er utbredt i Norge, mens lavest andel sier at diskriminering er utbredt på basis av seksuell orientering. Kvinner er mer tilbøyelige til å si at diskriminering på samtlige grunnlag er utbredt enn det menn er. For kvinner er det en generell tendens til at andelen som tror at diskriminering er utbredt synker med alderen, mens det motsatte er tilfelle for menn. Dermed er det er et langt større sprik i oppfatninger om utbredelsen av diskriminering mellom unge kvinner og menn, enn det er mellom eldre kvinner og menn. Tilbøyeligheten til å si at diskriminering på ulike grunnlag er utbredt varierer med politisk tilhørighet. Generelt er velgere på venstresiden mer tilbøyelige til å mene at diskriminering forekommer enn velgere på høyresiden.
Hvordan står det så til med den verdimessige likestillingsorienteringen i Norge? Hvem er pådrivere og hvem er en bremsekloss? Dette notatet belyser hvordan det ser ut når det gjelder mer grunnleggende holdninger til og syn på likestilling mellom menn og kvinner i den norske befolkningen i ulike kontekster: samfunnet generelt, den offentlige debatten, det representative demokratiet og politikkutformingen. Dette er kontekster som kan oppfattes som noe diffuse i den forstand at de ikke er knyttet til folks praktiske hverdag, men heller til det som omgir det praktiske ̶ nemlig samfunnet og politikken. Den norske befolkningen har en overveiende positiv innstilling og holdning til kjønnslikestilling, mendet finnes allikevel markante forskjeller i menn og kvinners syn på kjønnslikestilling og disse forskjellene er gjennomgående størst blant de yngste og minst blant de eldre. Satt på spissen er det først og fremst de unge mennene som bremser og de unge kvinnene som er pådrivere når det gjelder mer grunnleggende verdier og normer for likestilling mellom kjønnene i samfunnet og politikken.
Dette notatet undersøker befolkningens holdninger til kjønnskvotering i bedriftsstyrer basert på data fra CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Resultatene viser at det er betydelig uenighet om dette spørsmålet. Det er 44 prosent som støtter kjønnskvotering og 31 prosent som er imot. Kjønnsforskjellene er markante, hvor 58 prosent av kvinnene er for kvotering, mens kun 31 prosent av mennene er av samme oppfatning. Analysen inkluderer også alder, utdanning, bosted og partipreferanse, og viser at yngre er mindre tilbøyelige til å støtte kvotering enn de som er eldre og at høyt utdannede kvinner er mer tilbøyelige til å støtte kvotering enn kvinner med kortere utdanning. Politiske skillelinjer viser seg tydelig, hvor velgere til Rødt, SV og MDG er mer positive, mens Senterpartiet, KrF, Høyre og FrP-velgere er mer skeptiske. Undersøkelsen bekrefter at det er stor grad av uenighet i holdning til kjønnskvotering i bedriftsstyrer. Tidligere undersøkelser blant norske toppledere har vist relativt høy oppslutning om kvotering i bedriftsstyrer, mens denne undersøkelsen altså fremviser større grad av uenighet i befolkningen generelt.
Dette notatet analyserer befolkningens holdninger til kjønnskvotering i politikken basert på data fra CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Resultatene viser at det er betydelig uenighet om dette spørsmålet. Det er 41 prosent som støtter kvotering i politikken og 32 prosent som er imot. Kjønnsforskjellene er markante, hvor 54 prosent av kvinnene er for kvotering, mens kun 30 prosent av mennene er av samme oppfatning. Blant kvinner er det flere som støtter opp om kvotering i politikken enn som er mot, mens det blant menn er flere motstandere enn tilhengere av dette. Det er også verdt å legge merke til at relativt mange svarer "verken eller" eller "vet ikke" på dette spørsmålet. Blant kvinner er oppslutningen om kvotering i politikken størst blant de godt voksne (30-44 år og 45-66 år) og minst blant de yngste. Blant menn er det de eldste som skiller seg klart fra de yngste som mer positive til kvotering. Partipreferanser er også viktige, der Rødt- og SV-velgere er mer positive, mens Høyre-, FrP- og KrF-velgere er mer skeptiske. En grunn til at befolkningen er ganske delt i synet på kvotering i politikken kan være at partipolitikken oppfattes som ganske likestilt og kjønnsbalansert, og det derfor synes unødvendig med regler som regulerer kjønnssammensetningen.
Dokumentasjonsrapporten for CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen redegjør for bakgrunnen for undersøkelsen og for opplegg av undersøkelsen. Dette er første gang CORE gjennomfører en spørreundersøkelse om befolkningens holdninger til og oppfatninger om likestilling. Planen er å gjenta undersøkelsen med jevne mellomrom, for å kunne studere endringer i synet på ulike likestillingsspørsmål i befolkningen som helhet og i forskjellige undergrupper.
Dette notatet er belyser holdninger til likestilling og kjønnsroller i den norske befolkningen, basert på utvalgte spørsmål fra CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Spørsmålene viser oppslutning om kjønnslikestilling i politikken, yrkeslivet, utdanningssystemet, familielivet og på andre områder. For hvert spørsmål vises svarfordelingen for hele befolkningen sett under ett og for menn og kvinner separat. I tillegg er svarene brutt ned etter alder, utdanning, bosted og politisk stemmegivning. Notatet er laget på oppdrag fra Mannsutvalget.
Dette notatet undersøker befolkningens oppslutning om mangfold i kjønnsidentiteter og om det bør innføres en tredje juridisk kjønnskategori. Dagens debatter om mangfoldige kjønnsidentiteter og innføring av en tredje juridisk kjønnskategori stiller spørsmål om hvordan oppslutningen varierer for tema i ytterkanten av den tradisjonelle likestillingsdebatten – og for tema som gjelder andre problemstillinger enn de som har stått sentralt i likestillingsdebatten i de siste tiårene. Vi finner at det er betydelig større oppslutning om mangfold i kjønnsidentiteter, altså aksept for at noen velger å identifisere seg som noe annet enn «kvinne» eller «mann», enn om at det bør innføres en tredje juridisk kjønnskategori. Samtidig finner vi at det er lavere oppslutning om disse spørsmålene enn om mer «tradisjonelle» likestillingsspørsmål, og det er også betydelig større uenighet. Svarmønstrene følger imidlertid velkjente spor. Kvinner støtter i større grad enn menn mangfold i kjønnsidentiteter og at det innføres en tredje juridisk kjønnskategori, de med lang utdanning er mer positive enn de med kortere utdanning, og de som støtter partiene på venstresiden er mer positive enn de som støtter partier på høyresiden. Aldersprofilen skiller seg imidlertid noe fra mønstrene på en del andre spørsmål, ved at de yngre i større grad enn eldre støtter mangfold i kjønnsidentiteter og en tredje juridisk kjønnskategori. Det tolker vi som utrykk for at dette er spørsmål som har vært mer til stede i de yngre aldersgruppene.
Dette notatet undersøker befolkningens generelle oppslutning om likestilling, basert på et spørsmål om hvorvidt man mener at likestillingen mellom kvinner og menn bør føres videre, er ført langt nok, eller er ført for langt. Spørsmålet er stilt i valgundersøkelsen siden midten av 1980-tallet og inngår også i CORE Survey 2022 ‒ Likestillingsundersøkelsen. Vi finner at majoriteten, både menn og kvinner, mener at likestillingen bør føres videre, men oppslutningen er likevel betydelig lavere blant menn enn blant kvinner. Menn mener derimot oftere enn kvinner at likestillingen er ført langt nok, og at den er ført for langt. Yngre menn mener sjeldnere enn eldre at likestillingen bør føres videre, oftere at likestillingen er ført langt nok eller for langt. Blant kvinner er det ingen klar sammenheng mellom alder og oppslutning om at likestillingen bør føres videre. Det at yngre menn sjeldnere enn eldre svarer at likestillingen bør føres videre, kan skyldes at mange unge menn opplever at likestilling nå er oppnådd mellom kvinner og menn. Det kan også reflektere at likestillingsdebatten i stor grad har vært kvinnesentrert.
Dette notatet undersøker befolkningens bruk av rengjøringshjelp basert CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Vi analyserer foreldre som lever i par og som har minst ett barn under 20 år i husholdningen. Spørsmålet om kjøp av hjelp til husvasken ble stilt som følger: «Har du/husholdningen for tiden noen form for betalt, privat hjelp til rengjøring av boligen eller til annet husarbeid? Kommunal hjemmehjelp regnes ikke med». Analysene viser at kjøp av rengjøringshjelp er lite utbredt, noe som er i tråd med hva tidligere studier har vist. Omtrent 10 prosent av familiene har rengjøringshjelp, men blant de med høye inntekter og de som bor i Oslo-området er dette mye mer vanlig. Mer bruk av rengjøringshjelp i Oslo-området kan både handle om at tilgjengeligheten av slike tjenester er større, og at normer endres der hvor kjøp av hjelp til rengjøring er mer vanlig. Men også i Oslo-området er det mest vanlige å stå for husvasken selv.
Dette notatet undersøker befolkningens oppfatninger om utbredelsen av kjønnsdiskriminering. Vi undersøker befolkningens oppfatninger av hvorvidt kvinner (eventuelt menn) forskjellsbehandles på arbeidsmarkedet eller ikke, basert på et spørsmål som er stilt i Norsk Monitor siden 1993 og et spørsmål fra CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Spørsmålet i CORE Survey 2022 tar utgangspunktet i Norsk Monitor-spørsmålet, men har utvidet med et svaralternativ som åpner for å svare at det i dag er menn som diskrimineres. Vi finner at spørsmålsformuleringen har betydning ved at bildet blir mer nyansert når spørsmålet også åpner for diskriminering av menn. Det er litt flere menn enn kvinner som mener at menn diskrimineres. For begge spørsmål er det imidlertid mest vanlig å svare at det er kvinner som diskrimineres, men denne oppfatningen er mye vanligere blant kvinner enn menn.
Dette notatet undersøker befolkningens holdninger til likedeling av ansvarsoppgaver i familien. Analysen er basert på to spørsmål stilt i CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen. Det ene gjelder holdninger til menns og kvinners ansvar for hjem og familie. Det andre gjelder holdninger til menns og kvinners ansvar for økonomisk forsørgelse av familien. Våre analyser viser en stor oppslutning om en likestilt familiemodell, samtidig som det er et ikke ubetydelig mindretall som støtter mer tradisjonelle tilpasninger, blant disse er det flest menn. Det er behov for nærmere analyse av hvilke faktorer som forklarer støtte til en mer tradisjonell familiemodell. Det som ikke overraskende peker seg ut som viktigst her er en negativ sammenheng mellom oppslutning om en tradisjonell familiemodell og generell positiv oppslutning om likestilling.
I denne rapporten presenteres resultatene fra en landsomfattende undersøkelse av det norske matutdelingstilbudet. I rapporten belyses forhold ved selve matutdelingstilbudet og hvordan etterspørselen etter mathjelp har endret seg de siste årene. Rapporten viser også hvem som henter mat og hva som er årsaken til at folk har behov for mathjelp. Det er flere hundre matutdelinger i Norge. Utdelingene er lokalisert i hele landet, men det er flest i de store byene. De fleste matutdelingene merker et økende behov for mathjelp. De som henter matposer, opplever ulik grad av matusikkerhet. Noen har ikke nok å spise, noen har ikke råd til et ernæringsmessig forsvarlig kosthold, og noen må spare inn på matbudsjettet for å frigjøre penger til andre ting. Selv om vi ikke kan generalisere fra denne studien til alle som står i matkø, er det ikke tvil om at matkøene synliggjør den norske fattigdommen. Mange av mathjelpmottakerne som er kartlagt, deler særtrekkene til grupper med stor fattigdomsrisiko. Når det blir registrert både folk i jobb og par med barn blant matposemottakerne, er det grunn til å være oppmerksom på om det er i ferd med å vokse fram en ny type fattigdom.
Unge frykter at utenlandskklingende navn vil by på problemer i arbeidsmarkedet. Flere ser seg nødt til å bytte navn.
Betyr nedgang i politisk tillit at demokratiet er i fare, eller er det et sunnhetstegn? I Norge er det høy tillit mellom folk, og folk har høy tillit til myndighetene – iallfall hvis vi sammenligner oss med andre. Den norske Innbyggerundersøkelsen rapporterer at nordmenn er blitt litt mindre tillitsfulle de siste årene– i 2024 hadde særlig tilliten til regjeringen og Stortinget gått ned. Er det grunn til å være bekymret, eller er variasjoner i tillitsnivå et sunnhetstegn? Vi tar en prat med Signe Bock Segaard og Øyvind Ihlen som begge forsker på tillit i det norske samfunnet. Dette er noen av spørsmålene vi tar opp: Hvorfor er vi så opptatt av tillit? Skal målet være så høy tillit som mulig? Hva er det som påvirker tilliten i samfunnet? Hvilken rolle spiller politikerskandaler, dyrtid og hvordan myndighetene kommuniserer under krisetider? Hvilken rolle spiller tradisjonelle og nyere media? Signe Bock Segaard er statsviter og forsker ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Hun spesialiserer seg på blant annet valg, representasjon og tillit, og demokrati. Segaard er ofte å se i media hvor hun kommenterer dansk og norsk politikk. Hun har ledet flere prosjekter, blant annet Lokalvalgsundersøkelsen 2019 og 2023, Demokrati og tillit og politisk ulikhet og forskningsevalueringene av forsøkene med internettvalg i Norge. Øyvind Ihlen er professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har vært spesielt interessert i strategisk kommunikasjon om politiske tema, og sammenhenger mellom politisk kommunikasjon, myndigheters kommunikasjon, medias rolle og innbyggernes tillit. Ihlen bidrar aktivt til den offentlige samtalen, og han var tidlig ute med forskningsbasert kunnskap og råd relatert til myndighetenes kommunikasjonsutfordringer i koronapandemien. Samtalen ledes av journalist Ruth Astrid Sæter.
The Scandinavian countries regularly rank among the most free and most democratic societies in the world. Norway, Sweden and Denmark are known for egalitarian values and high levels of social trust and cohesion. Moreover, these nations have stood out with their high per-capita reception of asylum seekers and refugees. Scandinavia appears to be one of the world’s more hospitable places for ethnic, religious, and other minorities. But how hospitable are they for Jews when antisemitism raises its head? The extent of Scandinavian commitment to diversity and inclusion was put to a strong test in the final months of 2023, when the October 7 massacre and the ensuing Israel-Hamas war triggered a wave of antisemitism that rattled Jewish communities. Antisemitic manifestations and their impact on Jewish communities appear to have been relatively similar in the three Scandinavian countries. The political response, however, varied significantly. While Swedish and Danish government leaders have demonstrated forceful and visible verbal support for their Jewish minorities, as well as taken concrete policy actions, the Norwegian political leadership has been markedly less vocal in its statements and reactions.
Verken nivået eller den generelle utviklingen i valgdeltakelsen gir grunn til BEKYMRING. Det gjør derimot ulikhet i deltakelsen.
Valgkampmaterialet er for lengst pakket ned, men først nå kan vi gå ordentlig i dybden på hva som egentlig skjedde under valget i høst. Hvor lokalt er et lokalvalg, og hvilke saker fikk velgerne opp fra sofaen? Hvilke partier kapret stemmer fra andre partier? Er det slik at kvinnene gikk mot venstre og mennene mot høyre? Sviktet innvandrerne Arbeiderpartiet mens de unge mennene flokket seg om Fremskrittspartiet? Dette, og mer til, er spørsmål vi vil komme inn på ved å presentere og diskutere de siste trendene og ferskeste tallene om velgeradferd i Norge. Seminaret består av innlegg, paneldebatt og kommentarer.
In this chapter, we first provide an overview of Norwegian local elections – including both municipal and county council elections. Several indicators point to a strong local democracy in Norway: Turnout is lower than in national elections but nevertheless stable. Young voters are mobilized, and most local parties recruit a balanced set of candidates which facilitates more gender equal representation. We then turn to the localness of Norwegian local elections. Municipal elections, in particular, are more than reflections of national politics. Whereas the party system is quite nationalized, voting is rather localized. Split-ticket voting, preference votes, the prevalence and significance of local issues, the importance of local media for voters, and untraditional local coalition formation all signify that municipal voting behaviour is quite localized. County council elections, on the other hand, are less different from national politics, and closer to the second-order model.
In this chapter, we examine young Sámi voters’ motivation to vote in elections to the Sámi Parliament in Norway, contrasted with elections to the national parliament. We use semi-structured qualitative interviews with twelve informants from three different constituencies. Our starting point is two categories of explanations: individual and institutional factors. We find that the impact of the individual vote is perceived as greater in Sámi parliamentary elections, where there are fewer voters compared with Norwegian general elections. Furthermore, many of our informants mention specific issues as a motivation to vote in Sámi parliamentary elections, while the issues in the general election are described at a more abstract level. In the Sámi parliamentary elections, civic duty is linked to being a minority and the strength in numbers if everyone votes. In contrast, civic duty in general elections is linked to the role and power of the national parliament. Many of the informants regard individual candidates as more important in Sámi parliamentary elections than in general elections. In sum, young Sámi voters seem to feel closer to Sámi politics than national politics, but many thought that national elections had a greater impact on their lives. Moreover, compared to the wealth of available information on general elections, Sámi elections suffer from a lack of information on the Sámi Parliament and its parties.
Hvordan står det egentlig til med likestillingen i kommunal sektor? Er kvinner i lokalpolitikken mer utsatt for hersketeknikker og hets? Og hva har vi egentlig å feire? Dette er noen av spørsmålene som reises i ukas podkast, der vi markerer kvinnedagen 8. mars sammen med seniorrådgiver og fagansvarlig for likestilling i arbeidslivet i KS, Amna Seledar, ordfører i Asker, Lene Conradi og Signe Bock Segaard, forsker ved Institutt for samfunnsforskning
Den politiske tilliten har sunket fra 2021 til 2023 – men er den egentlig sjeldent lav? Det avhenger av hvilken målestokk og hvilket perspektiv man bruker når bildet av folks politiske tillit skal tegnes opp, skriver Signe Bock Segaard, forsker I ved Institutt for samfunnsforskning.
The Jewish Pathfinders project is a remarkable intervention by the Jewish Community of Oslo, designed to familiarize young Norwegians with Jews and thereby reduce the potential for antisemitism in tomorrow’s society. The project is worthy of attention because of its apparent success and its potential role as a model for similar interventions in other countries and contexts.
Det hevdes ofte at det 21. århundret ble vitne til en dramatisk økning i omfanget av jødehat, og at dette er en «ny» antisemittisme som skiller seg fra middelalderens religiøse antijudaisme og den moderne epokens rasistiske antisemittisme ved at den kommer til uttrykk gjennom demonisering av Israel og sionismen. Påstanden er omstridt; en del vil hevde at prat om en ny antisemittisme er en avsporingstaktikk for å sverte dem som kritiserer Israels politikk. I denne artikkelen undersøker jeg dette spørsmålet nærmere. Først gir jeg et omriss av den ofte opphetede debatten som oppstod rundt spørsmålet om den nye antisemittismen på 2000-tallet. Deretter undersøker jeg hva tilgjengelig empiri om antisemittiske holdninger, hendelser, og jøders opplevde utsatthet kan fortelle oss om hvordan antisemittismen faktisk har utviklet seg de siste tiårene. Har det funnet sted en målbar økning, og i hvilken grad kan vi spore fremveksten av en «ny» antisemittisme knyttet til Israel-fiendtlighet? Og hvordan kan egentlig antisemittismen forklares?
Postboks 3233 Elisenberg
0208
Oslo
Munthes gate 31
Telefon: 23 08 61 00
Sentralbordet er åpent kl. 9.00–15.00
Kontakt oss
Intranett
974 760 991
