Norske velferdstjenester som helsetjenester, eldreomsorg og barnevern regnes i økonomisk teori ofte som tillitsgoder.
Det innebærer at brukeren, og ofte innkjøperen (bla kommunen), har svært begrenset mulighet til å vurdere tjenestens kvalitet.
– Det gjelder selv etter at den er levert, forteller ISF-forsker og leder ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor Bernhard Enjolras.
På ISF-frokosten Velferdstjenester, styring og marked 26. februar skal han snakke mer om organiseringen av velferdstjenester i både Norge og Europa.
Tema er blitt spesielt aktuelt etter at Høyesterett i 2025 slo fast at myndigheter kan reservere anbudskonkurranser innen helse- og sosialtjenester for ideelle organisasjoner. De kan dermed stenge kommersielle leverandører ute fra konkurransen.
– Jeg forsøker å påvise at offentlig utforming og regulering må til, slik at vi ikke opplever svikt i dette markedet.
Enjolras viser til typiske utilsiktede konsekvenser i et slikt marked som blant annet informasjonssymmetri (eksperten har langt mer kunnskap om tjenestebehovet enn bruker), urettferdige prioriteringer (cream-skimming), dårlig organiserte kontrakter og svak kontroll på kvaliteten.
– Siden kvaliteten i disse tjenestene er vanskelig å etterprøve, oppstår det en risiko for at leverandører leverer lavere kvalitet enn nødvendig, for mye av feil tjeneste eller at de tar for høy pris.
Enjolras vil også snakke om ulike leverandørtyper i markedet samt presentere europeiske velferdsregimer.