Det så lenge ut til at det kun var et spørsmål om tid før Norden oppnådde full kjønnslikestilling på alle arenaer – arbeid, familie, politikk, offentlighet, økonomi – og resten av verden fulgte etter. Nå er det globale trender i tiden som trekker i en annen retning, med en høyredreining som virker nærmest som en baksmell mot likestillingsfremgangen. Selv i de mest likestilte landene er ikke videre fremgang selvsagt. Det beskriver ISF-forsker Signe Bock Segaard med danske kollegaer Ulrik Kjær og Ditte Shamshiri-Petersen, i en nylig publisert forskningsartikkel.
Segaard, Kjær og Shamshiri-Petersen drøfter hvordan den globale populistiske bevegelsen mot høyre kan påvirke holdninger til likestilling i Danmark og Norge.
I mange globale likestillingsmålinger og -indekser er de to landene ganske like – de er begge blant de aller beste – men de har likevel noen forskjeller som kanskje gir utslag på veien til (eller bort fra) kjønnslikestilling.
Danskene opplever mer likestillingsfatigue enn norskene
I artikkelen sammenlikner forskerne befolkningenes likestillingsfatigue, altså hvor leie dansker og norsker er av likestilling som tema. Det gjøres gjennom analyse av holdninger til tre påstander som handler om hvorvidt 1) kjønnslikestiling er oppnådd i samfunnet 2) kjønnslikestilling bør være et viktig hensyn i politikkutforming og 3) kjønnslikestilling tar for mye plass i den offentlige debatten.
I begge landene er det omtrent 40 prosent som mener at kjønnslikestilling stort sett er oppnådd. Når det gjelder likestillingshensyn i politikkutforming mener mer enn halvparten av de norske respondentene at det bør være et av de viktigste hensynene, mens 41 prosent av danskene er enige. Den største forskjellen mellom norsker og dansker gjelder det offentlige ordskifte, hvor 24 prosent av norske respondenter og 40 prosent av de danske mener at det blir snakket for mye om kjønnslikestilling i offentligheten.
Det er særlig unge menn og høyreorienterte som preges av likestillingsfatigue, i begge land, og unge danske menn uttrykker mer av denne trøttheten enn de norske.
Det norske offentlige ordskiftet skiller seg fra det danske blant annet ved at likestilling gjerne drøftes og forstås som et kollektivt mål og felles ansvar som oppnås gjennom sentrale politiske og offentlige grep, som for eksempel krav om kjønnsbalanse i bedriftsstyrer og øremerket fedrekvote. Danmark innførte sin øremerkede fedrekvote først i 2022, senere enn resten av Norden, og har i mindre grad enn Norge regulert samfunnet gjennom lovgivning for å oppnå bedre kjønnsbalanse.
Danskene kom også forsinket til metoo-oppgjøret, men de fikk til gjengjeld en høylytt debatt preget av kjente profiler og skandaler fra den private sfæren. En omfattende diskusjon om samtykkelovgivning og fornyet oppmerksomhet omkring seksuell trakassering, kjønnsulikestilling og underrepresentasjon av kvinner har også fått fokus i Danmark i senere tid. Men disse diskusjonene ser ikke ut til å ha ført til en vesentlig endret debatt eller bredere sosial oppslutning om likestillingspolitikken i landet.
Likestilling som kollektivt ansvar eller individuelt verdivalg
Segaard forklarer i en kommentar i Altinget at Norge har en mer kollektivistisk tilnærming til kjønnslikestilling enn Danmark, hvor temaet likestilling handler mer om individuell frihet og valg avgrenset innen den private sfæren. Det er en konsekvens av dette, at man i Danmark ikke har institusjonalisert likestillingen i samme grad som i Norge.
«Spørsmålene som melder seg er naturligvis hva er viktigst for likestilling, verdier eller praktisk handling og politikk, og hvordan påvirker de hverandre» skriver Segaard.
Forskerne bak undersøkelsen gir ikke endelige svar på disse spørsmålene, men peker på en tydelig sammenheng mellom en grunnleggende verdiorientering i samfunnet og politikkutforming.
«Så gjenstår det å se hva den høyre-dreiningen som i dag synes blant unge får å si på sikt for likestillingen mellom kjønnene» skriver Segaard i Altinget.