Kulturfrivillighet er et honnørord i norsk kulturpolitikk. Det brukes til å understreke verdien av en kultur som bærer preg av inkludering og mangfold skapt i møtet mellom profesjonelle og frivillige. Frivillighet skal bidra til såkalt kulturell merverdi. Spørsmålet er imidlertid hvordan denne ideen om frivillighetens plass i kulturen oppfattes og praktiseres av kulturens aktører.
Rapporten undersøker det visuelle kunstfeltets forståelse av og tilnærming til kulturfrivillighet i møtet med det profesjonelle. Dette innebærer å belyse hvilke grunner det finnes for ikke å inkludere frivillige, og i hvilken grad frivillighet oppfattes som en støttespiller for eller trussel mot profesjonalitet og de profesjonelle kunstnerne.
Gjennom samtaler med sentrale og svært engasjerte representanter for det visuelle kunstfeltet, dokumenterer rapporten at det er stor grad av enighet i synet på kulturfrivillighet. En enighet som innebærer en grunnleggende skepsis og tilbakeholdenhet når det gjelder bruken av frivillige.
Holder profesjonaliteten høyt
Signe Bock Segaard forklarer at denne tilbakeholdenheten overfor frivillige skal ses i lys av at profesjonalitet er en viktig del av selvforståelsen til aktørene på det visuelle kunstfeltet.
– Informantene betrakter feltet som helt avhengig av en profesjonell tilnærming i alle deler av kunstprosessen, inkludert driften, for å sikre kunstnerisk kvalitet.
Rapporten får frem hvordan aktørene ser på frivillighet og profesjonalitet som motsetninger idet frivillighet forbindes med det ikke-profesjonelle. Denne vektleggingen av profesjonalitet ser ut til å føre til at det er lite plass til kulturfrivillighet på det visuelle kunstfeltet. Frivillighet oppfattes nærmest som en trussel mot det feltet ønsker å stå for: den profesjonelle kunstneren og den kunstfaglige kvaliteten.
Gratisarbeid som ukultur
Aktørene er også opptatt av hvordan frivillighetens ekskluderende egenskap vil kunne bidra til at det visuelle kunstfeltet blir for de få og ressurssterke og dermed hindre det mangfoldet som kunsten er ment å representere. Det er en av grunnene til at feltet understreker at innsats bør honoreres.
– Gratisarbeid og underbetaling ses på som en ukultur – og det er nettopp det som kulturfrivilligheten på det visuelle kunstfeltet assosieres med, forklarer Segaard.
Hennes forskning viser også at det finnes nyanser under denne noe tilbakeholdende og skeptiske holdningen til frivillige. Det er en utbredt annerkjennelse av at frivillige har og fortsatt spiller en sentral rolle på det lokale nivået og gjennom de mange kunstforeningene rundt om i Norge. Men igjen understrekes det at også på det lokale planet, bør frivilligheten fungere som en støttespiller for kunsten og kun «legge til rette» for kunsten.
– Som prinsipp bør de frivillige ikke involveres i selve kunstprosessen, fra idé til praktisk håndtering, utførelse, produksjon og formidling, avslutter Segaard.