Prosjektbakgrunn
Enhver EU-borger som har status som ansatt har juridisk krav på tilgang til sosiale rettigheter. Dette gjelder ikke bare i deres opprinnelsesland, men også på tvers av alle medlemsland personen flytter til. Samtidig kan en person som kvalifiserer til tilgang på disse rettighetene i hjemlandet, bli nektet dekning i deres vertsland. Det er bevis som tyder på at dette er en konsekvens av hvordan landene definerer «arbeid» og «arbeider». Og det gjelder særlig for det økende segmentet av arbeidere med atypiske arbeidskontrakter.
Sosiale rettigheter ble opprinnelig opprettet for å beskytte utenlandske industriarbeidere i vanlige, faglærte fulltidsstillinger, og som beveger seg mellom relativt like velferdsstater. Dagens arbeidsinnvandrerne beveger seg imidlertid ikke bare mellom radikalt forskjellige velferdsstater og arbeidsmarkeder. De beveger seg også inn i og ut av ulike marginale ansettelsesformer.
Marginale arbeidsinnvandrere i EU, som jobber på midlertidige arbeidskontrakter, betales kontant, og arbeider hos underleverandører som del av nulltimers-kontrakter, står i fare for å ikke oppfylle EU-lovgivningens kriterier om 'genuine and effective work'. De risikerer som følge i større grad å miste sin status som arbeidere, og dermed også sine sosiale rettigheter.
Prosjektformål
Dette prosjektet har som mål å gi en oversikt over hvordan den inkonsekvente tilgangen til rettigheter skaper skjevhet ved at arbeidsinnvandring gagner de med mest ressurser og som gir høyest økonomisk avkastning.
