I rapporten Innvandrerforeldres involvering i barns fritidsaktiviteter undersøker forskerne Benedicte Nessa, Thomas Myksvoll, Eugene Guribye og Astrid Espegren hvordan innvandrerforeldre opplever det organiserte fritidslivet i Norge. Forskerne ser særlig på hvilke forventninger som stilles til foreldrenes involvering, og hvilke forhold som kan gjøre det vanskelig å følge opp barnas aktiviteter.
Om rapporten
Rapporten bygger på intervjuer med 16 innvandrerforeldre og ti representanter for frivillige organisasjoner og kommunale tiltak i Agder og Rogaland. Forskerne har også analysert data fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektors lokallagsundersøkelse og gjennomført to workshoper med lokale aktører. Rapporten er utarbeidet ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor som er et samarbeid mellom Institutt for samfunnsforskning og NORCE.
Ukjente forventninger for innvandrerforeldre
Rapporten viser at innvandrerforeldre har ulike erfaringer med organiserte fritidsaktiviteter fra sine opprinnelsesland. Noen er vant med omfattende fritidstilbud, mens andre har mindre erfaring. Mange har likevel tilfelles at forventingene om aktiv foreldreinvolvering i fritidsaktiviteter i Norge er relativt ukjent.
I norske fritidsorganisasjoner forventes det ofte at foreldre bidrar med kjøring, dugnad og oppmøte på arrangementer. For mange innvandrerforeldre innebærer dette en annen måte å organisere barnas fritid på enn det man er kjent med fra tidligere. Forskerne finner også at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig å kun gi foreldre informasjon om aktivitetene. Selv om informasjonen er tilgjengelig, kan det være vanskelig å forstå hvordan organisasjonene fungerer og hva som faktisk forventes av foreldrene.
Intervjuene viser samtidig at mange foreldre er opptatt av at barna skal delta i fritidsaktiviteter, og ønsker å støtte opp om deltakelsen, selv om de ikke alltid kjenner til eller har forutsetninger for å oppfylle forventingene som stilles til dem.
«Det norske organiserte fritidslivet bygger på en forventning om at foreldre skal bidra aktivt, både praktisk og sosialt. For mange innvandrerforeldre er dette en ukjent måte å organisere barns fritid på. Våre funn viser at utfordringen ikke nødvendigvis handler om manglende vilje til å engasjere seg, men om forventninger som ofte er uuttalte og tas for gitt. Skal vi skape et mer inkluderende fritidsliv, må vi derfor også være villige til å se kritisk på forventningene som ligger innebygd i måten vi organiserer fritidsaktiviteter på.» sier Benedicte Nessa.
Utfordringer gjelder flere enn kun innvandrerforeldre
Begrenset økonomi, transport og tid er alle ting som kan gjøre det krevende for foreldre å følge opp barnas fritidsaktiviteter. Dette gjelder særlig familier med flere barn, og forskerne understreker at slike utfordringer ikke er begrenset til kun innvandrerforeldre.
For foreldre med innvandrerbakgrunn kan også språkbarrierer og manglende kjennskap til det norske organisasjonslivet spille inn. Forskerne finner også at kulturelle og religiøse forskjeller kan ha en betydning, men at dette alene ikke forklarer variasjonen i foreldrenes involvering.
Organisasjonenes rolle i involvering av barnas foreldre
Det er også undersøkt hvordan frivillige organisasjoner arbeider med å involvere innvandrerforeldre. Rapporten viser at organisasjonene opplever utfordringer knyttet til blant annet språk, ulike forståelser av dugnad og manglende kjennskap til hvordan organisasjonene fungerer.
Samtidig finner forskerne at det i stor grad er foreldrene som forventes å tilpasse seg etablerte måter å organisere fritidsaktiviteter på, mens organisasjonene i mindre grad ser ut til å tilpasse egne forventinger og arbeidsmåter. Forskerne peker derfor på viktigheten av tydelig informasjon, oppfølging over tid og samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommuner for å gjøre det enklere for foreldre å involvere seg i barnas fritidsaktiviteter. Også skoler, barnehager, møter med andre foreldre og lokale nettverk pekes på som viktige innganger og informasjonskilder til organiserte fritidsaktiviteter.
Rapporten viser altså at et mer inkluderende fritidsliv handler både om foreldrenes ulike forutsetninger og om hvordan organisasjonene legger til rette for deltakelse.