Tredje sektor
Tredje sektor skiller seg fra offentlig og privat sektor gjennom former for organisert og frivillig aktivitet som foregår uavhengig av staten, og hvor økonomisk overskudd ikke er det primære formålet.
Tredje sektor består blant annet av stiftelser, foreninger og frivillighet.
Norge har en lite utviklet politikk for velferdsbidrag fra blant annet frivilligheten og sivilsamfunnet, sammenlignet med andre europeiske land. Samtidig viser den nye rapporten fra Horizon EU-prosjektet DICES (Driving Inclusive Care: Economic Democracy and Social Economy) at tredje sektor (se faktaboks) kan spille en langt større rolle i velferdssamfunnet enn mange ser for seg.
Mangler en helhetlig politikk
Et sentralt funn er at Norge, til tross for sterke frivillige tradisjoner og en omfattende velferdsstat, har en forholdsvis lite utviklet politikk på området. Mens flere europeiske land har etablert egne strategier, lovverk og støtteordninger for frivillige virksomheter og ideelle aktører, mangler Norge en tilsvarende helhetlig tilnærming.
– Den sterke offentlige velferdsstaten har gitt mindre rom for ideelle tjenesteleverandører i Norge enn det vi ser i mange andre europeiske land, påpeker en av rapportforfatterne Bernard Enjolras. Han viser til at tredje sektor i mange andre europeiske land har en mer etablert rolle som tjenesteleverandør. Blant annet i Tyskland og Østerrike har ideelle organisasjoner lenge vært sentrale i velferdstilbudet, mens flere søreuropeiske land har utviklet særskilte rammeverk for å støtte ideelle aktører.
Rapporten viser at dette samfunnsområdet kan spille en langt mer omfattende rolle i velferdssamfunnet enn det som tradisjonelt har vært tilfellet i Norge. Hvor stort handlingsrom tredje sektor får i velferd, avhenger imidlertid av velferdsstatens omfang, så vel som av regelverk, finansieringsordninger og politiske prioriteringer.
Flyktningfeltet viser betydningen av politisk uavhengighet
I rapporten utdypes det at politiske motsetninger kan påvirke tredje sektors handlingsrom, særlig på flyktningfeltet.
– I Norge har organisasjonene på innvandringsfeltet rom til både å gi tjenester og arbeide for rettigheter til innvandrere uten at det går ut over offentlig finansiering og samarbeid med staten. Dette er basert på dype demokratiske tradisjoner, forteller Bernard Enjolras.
I flere land er det en demokratisk utfordring at myndighetene straffer eller belønner organisasjoner etter politiske preferanser. Forskerne peker derfor på at nøytrale ordninger kan bidra til å sikre organisasjonenes autonomi, også når deres interesser avviker fra myndighetene.
– Med utviklingen i verden kan det være lurt at også støtteordninger i Norge organiseres slik at organisasjonenes autonomi ikke er avhengig av politikernes normer, selv om det har fungert fram til nå, fremholder Enjolras.
Mer enn leverandører
Forskerne understreker at tredje sektors betydning også strekker seg utover rollen som kun leverandører av velferdstjenester. Gjennom deltakelse i beslutningsprosesser og ved å formidle interesser inn i det politiske systemet, opptrer tredje sektor også som en demokratisk aktør. Derfor er betydningen av rammebetingelser stor, både for å legge til rette for tjenesteyting og for å ivareta organisasjonenes mulighet til å representere ulike interesser i samfunnet.
Samlet forklarer forskerne at det ikke er tilstrekkelig å se på nasjonale rammebetingelser alene for å forstå tredje sektors rolle i velferdssamfunnet. Blant annet vil organisasjonenes posisjon og mulighet til å fremme egne interesser ha betydning. Forskerne viser derfor til et behov for mer detaljerte studier, slik at vi kan utvikle en bedre forståelse av hvilke forhold som fremmer eller begrenser frivilligheten og sivilsamfunnets muligheter til å bidra i velferdssamfunnet.
Om rapporten
Gjennom en sammenlignende analyse av europeiske land undersøker forskerne Bernard Enjolras, Håkon Solbu Trætteberg og Marte Winsvold hvordan lovverk, finansieringsordninger og politiske tradisjoner påvirker tredje sektors rolle i leveransen av velferdstjenester.
Analysen omfatter blant annet land som Norge, Tyskland, Belgia, Østerrike, Irland, Hellas, Bulgaria, Tsjekkia og Litauen, med særlig fokus på langvarige omsorgstjenester og tjenester rettet mot flyktninger.