Mange aktører i velferdsfeltet kjenner sitt eget tjenesteområde godt, men få har oversikt over bredden av styringsverktøy som finnes – både i Norge og i EU.
På flere velferdsområder har Stortinget vedtatt konkrete mål for å styrke de ideelle aktørenes rolle. Blant annet ble det i 2018 satt et mål om at 40 prosent av barnevernsinstitusjonene skulle drives av ideelle aktører innen 2025, og i 2019 vedtok Stortinget en plan om at 10 prosent av de samlede kostnadene innen helse- og omsorgstjenestene skulle gå til ideell virksomhet. NOU 2024:17 viser at disse målene likevel var langt unna å bli oppfylt.
Institutt for samfunnsforskning inviterer til forskningsfrokost 26. februar for å sette søkelys på den norske «verktøykassa». Forskerne bak arrangementet ønsker å gi et oversiktsbilde av hvordan ulike verktøy kan brukes, og hvilke alternativer som finnes for å styre kommersielle og ideelle leverandører av offentlig finansierte tjenester.
Store forskjeller mellom tjenesteområdene
Styringen av barnehager, barnevern, skoler, sykehus og asylmottak varierer betydelig. Mens noen områder preges av konkurranse om offentlige anbud eller brukere, bygger andre på langsiktige avtaler, tilskuddsordninger eller historiske kompromisser som har gitt varige rammer for driften.
Et eksempel er barnehagefeltet, der barnehageforliket i 2003 la grunnlag for dagens modell med brukervalg, «penger følger brukeren» og likebehandling når det gjelder tilskudd og rammevilkår for private og kommunale aktører. I skolesektoren er kravene strengere, og ideelle aktører med egne profiler, som Montessori- og Steiner-skoler, har historisk hatt en særstilling. På andre felt, som asylmottak, har anbudskonkurranser bidratt til at ideelle aktører nesten er blitt faset ut. Innen barnevern er det vedtatt at den ideelle andelen skal opp, men prosessen har skapt store frustrasjoner.
Ideelle aktører som viktige leverandører – men med ulike muligheter
Forskningen fra Institutt for samfunnsforskning viser at ideelle organisasjoner spiller en viktig rolle i mange velferdsområder, både som tjenesteleverandører og når det gjelder rettighets- og støttearbeid. Likevel varierer handlingsrommet deres betydelig avhengig av hvilke styringsverktøy som brukes.
Alternativer til «typiske norske» anbudskonkurranser
Norge er blant landene som i størst grad bruker anbudskonkurranser når ideelle aktører involveres i offentlig finansierte tjenester. Dette står i kontrast til mange EU-land, der andre styringsmodeller er vanlige – for eksempel:
- Lovregulerte tilskuddsordninger uten mulighet for uttak av overskudd.
- Partnerskapsavtaler mellom offentlige og ideelle aktører.
Ny høyesterettsdom utvider handlingsrommet
En høyesterettsdom fra desember 2025 understreker at norske kommuner står fritt til å reservere anbudskonkurranser for ideelle, når det er egnet til å nå politiske mål. Selv om dommen gjaldt et bestemt verktøy, tydeliggjør den et viktig prinsipp: Det er viktig at det finnes mulighet til å velge verktøy for å prioritere ideelle aktører slik at man når målene som er satt for velferdstjenestene.
Et oppgjør med «det vi alltid har gjort»
Hovedbudskapet i forskernes arbeid er at politiske mål – som økt andel ideelle aktører – har vist seg å være vanskelige å gjennomføre når styringsverktøyene ikke kan tilpasses. I dag står anbudskonkurranser og brukervalg med penger som følger brukeren svært sterkt, og mange statlige reguleringer gir små rom for politiske prioriteringer utfra lokale sosiale og økonomiske forhold.