Kronikken ble opprinnelig publisert i Aftensposten 04.10.2025.
Partiprogrammene til Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil skrote fedrekvoten, mens Høyre vil redusere den til ti uker.
Fedrekvoten skaper stadig opphetet debatt, som da Ingrid Olina Hovland, innstilt som ny leder for KrFU, og Valgerd Svarstad Haugland, tidligere partileder for Kristelig Folkeparti (KrF) og kontantstøttens mor, nylig barket sammen i NRKs Politisk kvarter.
I 1993 innførte Norge, som første land i verden, en kvote for far i foreldrepermisjonen. Kvoten var da på fire uker. I dag utgjør den 15 uker. Til tross for at fedrekvoten nå har eksistert i mer enn 30 år, er den en stadig familiepolitisk markør i skillet mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk.
Høyresiden har stort sett vurdert fedrekvoten som en uheldig statlig innblanding i familiens rett til å velge hva som er best for dem.
Spørsmålet er: Har «kvotedebatt» om foreldrepermisjonen er gått ut på dato?
La oss trekke frem to forhold som kaller på nytenkning. Det handler om individuelle versus familiebaserte rettigheter, og om Norges EØS-rettslige forpliktelser.
La oss først vise hva «folk flest» mener om fordeling av foreldrepermisjonen.
«Fedrekvoten» har stor oppslutning i befolkningen
I Norge viser flere spørreundersøkelser bred oppslutning om at det bør være en kvote reservert for far i foreldrepermisjonen. Fedre er minst like positive som mødre.
På spørsmål om hvor lang en slik kvote bør være, angir fedre ofte flere uker enn mødre. For eksempel svarte 92 prosent av fedrene og 86 prosent av mødrene i Foreldrepengeundersøkelsen 2021 (gjennomført av Nav blant foreldre med små barn) at det burde være en kvote for far i foreldrepermisjonen.
Fedrene ønsket dessuten en lengre kvote enn mødrene. 63 prosent av fedre ønsket en kvote på minst 15 uker.
Blant mødre var andelen 35 prosent. Institutt for samfunnsforskning (ISF) har i flere undersøkelser spurt hvor stor andel av foreldrepermisjonen som bør reserveres for far (omtrent halvparten, omtrent en tredjedel, mindre enn en tredjedel, ingen fedrekvote, vet ikke).
I 2022 svarte 39 prosent av fedrene og 34 prosent av mødrene i alderen 20–59 år at en tredjedel av permisjonen bør reserveres for far. Videre svarte 24 prosent av fedrene og 10 prosent av mødrene at halvparten bør reserveres for far. Bare 15 prosent av fedrene og 12 prosent av mødrene svarte at det ikke bør være noen fedrekvote.
Kanskje er det på tide at debatten om foreldrepermisjonen kommer inn i et nytt spor?
«Fedrekvote» – eller foreldres individuelle rett til permisjon?
I Norden er det nå bare Norge som har egne kvoter i foreldrepermisjonen for fedre og mødre.
I Sverige har hver forelder rett til 240 dager permisjon, hvorav 90 dager ikke kan overføres til den andre forelderen. I Island har hver forelder rett til seks måneder permisjon, hvor 4,5 måneder ikke kan overføres til den andre forelderen. I Finland har hver forelder rett til 6,4 måneder permisjon, hvor 3,9 måneder ikke kan overføres til den andre forelderen.
Danmark har vært en nordisk avviker. I 1998 innførte man en fedrekvote på to uker, men denne ble fjernet allerede i 2002. Fedrekvoter ble imidlertid etter hvert innlemmet i mange tariffavtaler.
I 2022 ble foreldrepermisjonen fundamentalt endret til en såkalt 24/24 modell: hver av foreldrene har rett til 24 uker permisjon, hvor ni av ukene ikke kan overføres til den andre forelderen. Årsaken til den danske reformen er å finne i EU-direktivet om balanse mellom arbeidsliv og familieliv.
Mens den norske foreldrepermisjonsordningen er en blandingsmodell bestående av individuelle og familiebaserte rettigheter, har de andre nordiske landene gjort foreldrepermisjonen til en individuell rettighet og fjernet den tidligere oppdelingen i mors-, fars- og fellesdel.
Permisjonen deles i utgangspunktet likt mellom foreldrene. Deler av permisjonen kan overføres til den andre forelderen hvis begge samtykker, men enkeltdeler kan ikke overføres.
Fedres rett til permisjon sikres gjennom Norges EØS-forpliktelser
Målet om å fjerne fedrekvoten helt, slik det står i partiprogrammene til Fremskrittspartiet og KrF, er trolig i strid med EØS-lovgivningen. Prinsippet om fedres individuelle rett til foreldrepenger er nedfelt i Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/1158 om balanse mellom arbeidsliv og familieliv. Dette er innlemmet i Norges EØS-avtale.
Direktivet innfører minstekrav som landene må oppfylle. Ifølge direktivet skal begge foreldre ha rett til fire måneder betalt permisjon, og to måneder av permisjonen kan ikke overføres til den andre forelderen.
Formålet med direktivet er blant annet å fremme likestilling av kvinner, herunder kvinners deltagelse på arbeidsmarkedet, og en mer lik fordeling av omsorgsansvaret for barn mellom kvinner og menn.
I Norge har EU-direktivet om balanse mellom arbeidsliv og familieliv allerede fått konsekvenser for fedres permisjonsrettigheter. I situasjoner der bare far har opptjent rett til foreldrepenger, var tidligere hans uttak betinget av at mor var i økonomisk aktivitet etter fødselen.
Direktivet har medført at disse fedrene har fått selvstendig rett til uttak i ti uker.
Direktivets konsekvenser for fordelingen av permisjonen når begge foreldre har opptjent rettigheter, har så langt ikke vært noe tema i den offentlige debatten.
Dagens fedrekvote på 15 uker oppfyller direktivets minstekrav – en individuell, ikke-overførbar rett til permisjon på minst to måneder – og vel så det.
Direktivet vil trolig ikke være til hinder for å redusere fedrekvoten til minstekravet, som ligger nær Høyres mål, men det vil sannsynligvis ikke kunne åpne for å fjerne fedres individuelle rettigheter helt og fullt, slik Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti tar sikte på. Dette bør Barne- og familiedepartementet kunne avklare.