.jpg)
Kronikken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 23.september 2025.
Frivillige organisasjoner er et avgjørende bindeledd i demokratiet. De oversetter erfaringer fra hverdagen til politikkutvikling, mobiliserer fellesskap og gir utfoldelsesmuligheter innen idrett og kultur der verken marked eller forvaltning strekker til. Sivilsamfunnets rolle innebærer nettopp å kunne kritisere politikk, rettsvesen og marked når hensyn til rettsstat, menneskerettigheter og fellesskap utfordres. Derfor er rammevilkårene for offentlige tilskudd mer enn teknikaliteter; de former hva slags sivilsamfunn vi får.
Riktig å avvikle slike ordninger
Vi har endret noen navngitte tilskudd til søknadsbaserte ordninger. Intensjonen er god, men enkelte omlegginger har skapt unødig uforutsigbarhet for organisasjoner som må beholde ansatte og frivillige. Flere ordninger stiller høye krav til forarbeid og rapportering. Det er riktig å avvikle ordninger som i praksis gir enkelte evigvarende krav på støtte. Men vi må bort fra at politikere eller forvaltningen kan mistenkes for å skreddersy tilskudd for formål de liker. Slike praksiser minner om illiberale systemer der sivilsamfunnsaktører inngår i lukkede nettverk. Det styrker ikke den organisasjonsfriheten som Stortinget enstemmig har løftet frem som et grunnleggende prinsipp.
Tilskudd er ikke anskaffelser
En gjenganger er at tilskudd behandles som om de var offentlige anskaffelser. I anskaffelser bestiller staten konkrete leveranser og måler måloppnåelse i detalj – fordi den kjøper en tjeneste. Tilskudd er noe annet: Staten understøtter uavhengig aktivitet med egenverdi for demokratiet og fellesskapet. Når tilskudd forvaltes som kjøp, ender vi med detaljstyring, målforskyvning og kontrollregimer som er dyre, byråkratiske og instrumentaliserer frivilligheten.
Forenkling som faktisk forenkler
Det er bred enighet om forenkling. Likevel har vi en flora av små, komplekse ordninger, mens de store, regelstyrte ordningene (som momskompensasjon, Grasrotandelen og tippenøkkelen) viser at enkelhet og forutsigbarhet er mulig. Skal forenkling bli mer enn en parole, må småordningene legges om etter samme logikk: klare kriterier, enkel søknad, forholdsmessig rapportering og faglig forvaltning etter vedtatte kriterier – uten politisk overstyring i enkeltsaker.
Frivillighetsregisteret
Vi har infrastrukturen som trengs. Frivillighetsregisteret bør være porten inn: Er organisasjonen registrert, har relevante vedtekter og driver innenfor støtteområdet, skal terskelen være lav. Aktivitetskoder (ICNPO) og årsmeldinger kan brukes for å treffe støtteområdet presist – for eksempel rettighets- og støttearbeid for definerte grupper, eller nasjonalledd som videreformidler midler til lokallag i samsvar med formålet.
Kontrollen bør samles der kompetansen og dataene finnes. Lotteritilsynet bør få et tydeligere mandat til å føre risikobasert tilsyn med registrerte enheter og tverrgående ordninger: mest ressurser på å avdekke falske eller ikke-reelle organisasjoner, stikkprøver for resten. Slik unngår vi dobbeltarbeid og får synergi med tilsynet som uansett gjøres i momskompensasjonen og spillemidlene. Resultatet er et mer oppdatert, treffsikkert og tillitsbasert økosystem.
Når formålet er å støtte frivillig virksomhet, vet organisasjonene selv best hvordan midlene bør disponeres. En klok balanse er organisasjonsdemokratiet kombinert med allment innsyn: La de største mottakerne publisere regnskap i Frivillighetsregisteret, mens myndighetene fører risikobasert tilsyn.
Tilskudd må tåle kritikk
«Skal staten finansiere kritikere av egen politikk?» Ja. Organisasjonene skal kunne være uenige med myndighetene uten at finansiering blir et pressmiddel. Når støtte trekkes – eller aldri gis – fordi stemmene oppleves som ubehagelige, undergraver vi organisasjonsfriheten. Det skaper også et tillitsproblem: Når tildelinger fremstår som belønning for medløp, mistenker folk at organisasjonene er «kjøpt og betalt». Legitimiteten svekkes både for organisasjonene og forvaltningen.
Hva vi lærte av mer søknadsbaserte ordninger
Omlegginger som skulle bli mer rettferdige og åpne, tok tid å implementere og skapte usikkerhet.
Ordningen for samfunnsnyttige og humanitære midler ble gjort mer kriteriebasert og søknadsstyrt, og støtte til hjelpetelefoner ble samlet i en felles pott.
Intensjonen var riktig, men mange opplevde sen saksbehandling, manglende forutsigbarhet og press på kritiske tjenester.
Seks punkt
Leksjonen er enkel: Når nye ordninger rulles ut, må kriteriene være tydelige, overgangene forutsigbare – og kontrollen legges opp som risikobasert tilsyn, ikke detaljrapportering fra alle.
Seks grep politikerne kan vedta nå er:
• Vedta kriterier – ikke mottakerlister.
• Forenkle småordningene.
• Bruk Frivillighetsregisteret som grunnmur.
• Gi Lotteritilsynet mandat til risikobasert tilsyn.
• Skill mellom tilskudd og anskaffelser.
• Sikre åpenhet og forutsigbarhet.
Konklusjon
Frivillige organisasjoner er bindeledd mellom erfaringer fra hverdagen og politiske beslutninger – og en nødvendig del av demokratiet som verken marked eller forvaltning kan overta. Skal den rollen bestå, må støtteordningene baseres på regler, ikke favorisering. Vi trenger tydelige kriterier, enkel tilgang via Frivillighetsregisteret og risikobasert tilsyn – samt forvaltning som er faglig og regelstyrt, uten håndplukking av enkeltorganisasjoner. Slik får vi ordninger som tåler sterke samfunnsmotsetninger – og et sivilsamfunn som fortsatt kan være uavhengig og kritisk.
Kronikken er basert på en rapport med omfattende analyse av alle statlige tilskuddsordninger.