Et av våre større EU-prosjekter avsluttes i disse dager, og med VULNER – Flyktningers sårbarhet har prosjektleder Hilde Lidén brukt fire år på å undersøke hvordan begrepet brukes på flyktningfeltet.
– Begrepet viser til våre humanitære forpliktelser, og har de senere årene fått en mer framtredende rolle i juridiske og administrative prosesser for å identifisere hvilke personer som innvilges beskyttelse. Sårbarhet blir dermed et redskap for utvelgelse, og dermed også ekskludering, forteller Lidén.
– Våre undersøkelser av sårbarhet har vært flerfaglige, gjennom et samarbeid mellom jurister og sosialantropologer. I prosjektet har vi undersøkt flyktningers erfaringer i det globale sør, i Libanon og Uganda, og i møtet med asylsystemet i tre EU land, Canada og Norge. Vi har særlig vært opptatt av hvordan flyktningers livssituasjon, kjønn, alder, helse og krigsrelaterte opplevelser virker sammen, og gjensidig forsterker både sårbarhet og handlingskraft.
Anbefalinger/viktige funn
En av VULNERs leveranser er et kortfattet anbefalingsnotat (policy brief), hvor forskerne forsøker å konkretisere hvilke tiltak som kan gjøres i forlengelsen av deres funn.
I notatet beskriver de hvordan Norge bruker en mer fragmentert tilnærming til å identifisere sårbarhet, enn EU. I Norge vises det til både menneskerettighetene og internasjonale konvensjoner og avtaler, som Norge har sluttet seg til for å begrunne sine lovmessige forpliktelser overfor personer og grupper med særskilte behov. Dette er blant annet barn, personer utsatt for kjønnsrelatert vold og ofre for menneskehandel.
– En menneskerettighetsbasert tilnærming fanger ikke opp alle typer sårbarhet, som traumer på grunn av tidligere forfølgelse, og at flere sårbarhetsfaktorer forsterker hverandre gjensidig, forklarer Lidén, og fortsetter:
– På bakgrunn av det har vi gitt flere anbefalinger, bl.a. om svakheter i asylprosessen. Dette kan være mangler i å identifisere og følge opp torturofre, eller begrenset adgang til juridisk hjelp og personlig høring i Utlendingsnemnda, utdyper Lidén.
Forsterket beskyttelse?
I høst kom siste publikasjon fra prosjektet – den fritt tilgjengelige boka Between Protection and Harm. Negotiated Vulnerabilities in Asylum Laws and Bureaucracies. Boka peker på en økt beskyttelse for sårbare flyktninger, men at det også er utfordringer med begrepet. Eksempelvis bruker EUs New Pact on Migration and Asylum (2020) en gruppebasert tilnærming til hvem som er sårbare, som kan både være stigmatiserende og utelukke personer som trenger særlig beskyttelse. Som flere begreper innen migrasjon, blir sårbarhet også politisert:
– Et eksempel er hvordan sårbarhet brukes som kriterium, f.eks. i Hellas, for i det hele tatt å få søke asyl i et europeisk land, eller for Norges del, at innvandringsregulerende hensyn settes foran sårbarhet, bl.a. når det gjelder barnets beste vurderinger.
– Samtidig, at sårbarhet inngår i vurderingen av asylsaken er vesentlig for å sikre at flyktningers rettigheter blir ivaretatt, avslutter Lidén.