«Voldens historie» er et bokprosjekt som skal munne ut i en bred kulturhistorisk diskusjon av volden i vestlig kultur og samfunn fra seinmiddelalderen til i dag. Den vil i hovedsak konsentrere seg om den sivile volden, ikke om krig, men grenseoppgangen her kan ikke gjøres knivskarp.
Diskusjonen vil bevege seg på flere plan. For det første vil den gi en historisk fremstilling av volden som samfunnsfenomen, altså av den faktisk forekommende fysiske volden. Hovedlinjen her er tilbakegang – en hovedlinje som er vel belagt i en bred litteratur allerede. Parallelt med statsveksten fra middelalderen av, skjer det en pasifisering av hverdagslivet. Allerede i samtiden ble det å bekjempe volden mellom innbyggerne, oppfattet som en hovedoppgave for staten, og ved inngangen til moderne tid etableres det en bred teoretisk diskusjon om forholdet mellom stat og samfunn og mellom makt og vold: Bodin, Hobbes, Locke og Montesquieu leverer sentrale bidrag. Dette vil dermed være studiens andre nivå: En historisk diskusjon av tenkningen og talen om vold, fra disse tidlige teoretikerne til 1900-tallets – til Elias, Foucault, Girard og andre. Men denne diskusjonen skal ikke begrenses til den idehistoriske kanon: Det grunnleggende kulturhistoriske anliggendet er å studere hvordan folk gjennom historien har tenkt om volden og gitt form til sine erfaringer med den. En foreløpig hovedtese her er at volden ikke er noe historisk gitt, men en kulturell konstruksjon: Som tankekategori skapes den gjennom periodens begreps- og kulturhistorie.
Sentral i så måte blir også den «store» kulturhistorien, om litteratur, musikk og kunst. Erfaringen av volden som en ting i seg selv og som destruktiv er noe som utvikles – fra Rabelais via Shakespeare til Brett Easton Ellis, fra renessansens lystige musikalske slagscener til Arnold Schönbergs En overlevende fra Warszawa og fra 1400-tallets malerier av uanfektede martyrer til Francis Bacons forvridde og forpinte menneskekropper.
Det særegne ved denne boken vil være ambisjonen om å se på sammenhengen mellom disse nivåene, mellom voldskriminaliteten og teateret, mellom knivstikking, kunst og konsertsal. Slik vil det forhåpentligvis kunne sies noe om hvordan vår kultur på helt grunnleggende måter er tuftet på historiske forestillinger om vold både som smertefull erfaring, som sivilisasjonens motsats – og som estetikk.