Hvordan går det med unge minoritetskvinner som bryter med eller blir utstøtt fra familien som følge av alvorlige konflikter rundt tvangsekteskap og æresrelatert vold? Tilbudet til denne gruppen har så langt fokusert på den unges behov for akutt krisehjelp og på faren for fysiske sanksjoner fra familien. Prosjektets utgangspunkt er at bruddet er begynnelsen på en ny krise der kvinnene må takle betydelige psykiske påkjenninger, og vi er bekymret for at disse problemene ikke følges opp av hjelpeapparatet. Kvinnenes opplevelse av ”livet etterpå” er prosjektets tema. Hva er de viktigste utfordringene, og hvilke strategier har de for å håndtere disse? Hva slags hjelp får kvinnene og hvilke udekkede behov finnes? Kvinnenes historier analyseres i lys av noen fellestrekk: Konfliktene handler om kontroll av kvinners seksualitet/ære, og om individets stilling innenfor en kollektivorientert livsanskuelse. Og kvinnene lever som minoritet i et samfunn der både de selv og foreldrene kan oppleve ekskludering og fiendtlighet. Hvilken betydning har disse kulturspesifikke og strukturelle forholdene for kvinnenes løsningsstrategier og for den hjelpen hun trenger – og får? Datainnsamling og analyse konsentreres om fire temaområder: 1. Konfliktforløp, psykisk helse og livssituasjon, 2. Relasjon til familien, 3. Selvbilde – kjønn og etnisitet, og 4. Erfaringer med hjelpeapparatet.
Data innsamles gjennom gjentatte kvalitative intervju med ca 20 kvinner som rekrutteres gjennom etablert nettverk. Det kan bli aktuelt å intervjue personer i hjelpeapparatet om enkeltsaker, etter tillatelse fra kvinnen, samt noen nøkkelinformanter om generelle praksiserfaringer. Nordiske erfaringer trekkes inn i analysen og forslag til tiltak. For å ivareta informantenes eventuelle behov for å bearbeide følelser som aktiveres i intervjuene er det opprettet samarbeid med psykolog og sosionom med erfaring på feltet.