Høyesteretts prøvingsrett i forhold til lover "var en kjepp med vilje kastet inn i demokratiets hjul, en siste handling, bak Stortingets rygg, av den detroniserte embedsstand", skrev Jens Arup Seip. Denne formuleringen er blitt paradigmatisk i ettertid. Etter Seip har få historikere beskjeftiget seg med Høyesterett, kanskje fordi domstolen er blitt oppfattet som antimoderne og på et vis en motsats til den demokratiseringsprosessen og samfunnsmoderniseringen som ellers har preget norsk historie i vårt århundre. Og når man har befattet seg med Høyesteretts historie, har det overgripende temaet typisk vært Høyesterett som politisk organ – klarest manifestert i prøvingsretten.
Når det nå skal skrives en samlet Høyesteretts historie, er det et siktemål å komme ut av denne litt snevre oppfatningen av hva en slik historie handler om. Mens det har vært skrevet en hel del om domstolen som politisk organ, har det vært arbeidet uhyre lite med domstolen som det den først og fremst er: en domstol, preget av skiftende rettsteoretiske strømninger og en viktig part i en løpende samfunnssamtale om verdier og forestillinger om rett, kultur og politikk. For å få belyst Høyesteretts rolle i norsk samfunnsliv, er det dermed nødvendig å studere dens virksomhet bredt, med blikk for skiftende tankeretninger og for det særegne ved de menneskene som har befolket institusjonen til enhver tid. Slik sikter dette verket mot en historie som integrerer det rettsteoretiske, det idehistoriske, det samfunns- og politisk historiske og det kulturantropologiske.
Framstillingen er delt i to: Bind 1 tar for seg perioden 1814–1905, mens bind 2 omhandler 1905–1965.