Samarbeid på tvers- en nøkkel i lokalt integrasjonsarbeid

Det offentlige må ikke lempe ansvaret for integrering over på den lokale frivilligheten, mener forskerne bak ny bok.   

Idrettslag, skolekorps og menigheter er viktige samlingspunkter i lokalsamfunn. Men hva skjer med frivillighetslandet Norge når det etniske, flerkulturelle og religiøse mangfoldet øker? Tidligere forskning har vist at for å lykkes med integrering i lokalsamfunn, må en skape møteplasser hvor mennesker fra ulike grupper kommer sammen. Da må både tradisjonelle norske foreninger, innvandrernettverk og lokale myndigheter på banen, viser ny studie.

Foreninger og lag skaper fellesskap

Frivillig innsats blir ofte løftet frem som et sentralt bidrag i velferdssamfunnet- det hadde kostet å lønne de tusenvis av frivillige fotballtrenerne, speiderlederne og andre ildsjeler. I takt med at Norge har blitt et mer flerkulturelt samfunn, har også frivillighetens positive bieffekter fått stadig økende oppmerksomhet: Gjennom deltakelse i skolekorps, idrettslag og menigheter møter en mennesker som er ulik en selv, og på denne måten skapes kontakt og fellesskap - på tvers av etnisitet, religion, kultur og økonomiske ressurser.

Arbeidet med integrering blir overlatt til lokalt foreningsliv

I en ny studie har samfunnsforskere undersøkt hva som hemmer og fremmer utviklingen av møteplasser og fellesskap i flerkulturelle lokalsamfunn. For å komme på sporet av hvilke strategier og utfordringer som utspiller seg, har forskerne snakket med ledere og frivillige i tradisjonelle norske- og innvandrerforeninger, menighetsledere, offentlige ansatte og skoleledere i fire flerkulturelle lokalsamfunn i Norge.

 - Mye av integreringsarbeidet i kommuner overlates til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne typen arbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak som ikke har bærekraft over tid, sier Guro Ødegård, forsker ved Institutt for samfunnsforskning. 

Hva må til for å lykkes?

Redusere individuelle barrierer

Forskerne forklarer at utdanning og økonomi er blant de viktigste forklaringene på sosial ulikhet i frivillig deltakelse – uavhengig av etnisitet. For innvandrere med kort botid i Norge, svake bånd til nettverk i majoritetssamfunnet samt manglende norskkunnskaper, er veien til et idrettslag eller annet forenigsliv lang.  Lav medlemskontingent, informasjonsmøter på skoler og flyers på flere språk er tiltak som kan bidra til å øke deltakelsen blant grupper som står utenfor, men er ikke tilstrekkelig.

Brobygging mellom lokale nettverk

Det tradisjonelle norske foreningslivet svekkes hvis det ikke klarer å rekruttere minoritetsspråklige deltakere og frivillige. Parallelt etableres nye innvandrerforeninger og migrantmenigheter der deltakelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn. Forskerne finner at slike foreninger kan fungere som viktige sosiale møteplasser og informasjonskanaler for nyankomne. Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes.

- Dersom det i flerkulturelle lokalsamfunn ikke finnes brobyggende møteplasser, kan det bidra til mistillit mellom personer og grupper som kan få utslag på andre samfunnsområder, for eksempel i skolen eller ved inngangen til arbeidslivet, sier Ødegård.

Hun mener det kan føre til at lokalsamfunnsidentitet forsvinner, noe som igjen svekker kvaliteten på lokalsamfunnet som oppvekst- og bomiljø. I arbeidet med å bygge broer mellom grupper i lokalsamfunnet står både de tradisjonelle norske organisasjonene og innvandrerforeningen ovenfor noen utfordringer:

- Det tradisjonelle foreningslivet kan for mange være vanskelig tilgjengelig. Slik deltakelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap. For å rekruttere nye grupper, må terskelen senkes. Dette innebærer god informasjon, i tillegg til at en må se utover selvrektutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv et hinder for å delta.

Videre mener forskerne at innvandrernettverk og trossamfunn som i liten grad orienterer seg ut mot det lokalsamfunnet de er en del av, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Flere av disse nettverkene er ofte uformelt organisert, noe som svekker koblingen til øvrig sivilsamfunn og lokale myndigheter. Dersom innvandrernettverkene ikke har koblinger og kontakt med andre lokalsamfunnsaktører, reduserer det muligheten for at disse kan være springbrett for sine medlemmer ut mot majoritetssamfunnet. Ved å organisere seg som formelle foreninger, vil innvandrerforeninger kunne løfte seg ut av en usynlig posisjon og få en større rolle som bidragsyter i lokalsamfunnet.

Lokale myndigheter som tilrettelegger

Studien viser at integrasjonsarbeidet i flere av lokalsamfunnene i undersøkelsen er preget av manglende koordinering, målsetting og helhetlig planlegging. Det kreves kompetanse og ressurser for å endre organisasjonskultur- og praksis. Med begrensede midler drives ofte arbeidet som man alltid har gjort det. Dette hindrer rekruttering av nye grupper, og det parallelle foreningslivet videreføres. Derfor mener forskerne at  lokale myndigheter må på banen.

- Felles for de lokalsamfunnene som har fått til å skape kontakt mellom ulike foreninger og nettverk, er at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn og bibliotek, sier Ødegård.

Ved å fungere koordinerende, samle ressurser og forene krefter kan lokale myndigheter spille en viktig rolle som tilrettelegger for brobygging mellom grupper. En forutsetning for et velfungerende integrasjonsarbeid er at det er forankret hos alle parter involvert.

- For mange kan offentlige integreringstiltak oppleves som tredd nedover hodet på de frivillige organisasjonene. For å lykkes på sikt må tiltakene forankres i lokalsamfunnets egne nettverk. Med andre ord bør lokale myndigheter dreie innsatsen fra entop-downtil enbottom-up-initiert integrasjonspolitikk, sier Ødegård.

 

Les mer om studien i boken "Fellesskap og forskjellighet", som lanseres 25. november:  http://www.abstrakt.no/component/virtuemart/?view=productdetails&virtuemart_product_id=317&virtuemart_category_id=35

 

Om prosjektet: 

Studiene er gjennomført innenfor forskningsprogrammet Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, og bygger på feltstudier fra Veitvet i Oslo, Møhlenpris i Bergen, Fjell i Drammen og Saupstad i Trondheim. Forskerne har gjennomført deltakende observasjoner på ulike lokalsamfunnsarenaer og over 60 kvalitative intervjuer med ulike lokalsamfunnsaktører som skoleledere, foreningsledere, frivillige og tillitsvalgte i tradisjonelle organisasjoner, innvandrerforeninger og –nettverk samt menigheter. I tillegg er det gjennomført intervjuer med representanter i offentlig forvaltning.

Om forfatterne:

Guro Ødegårdog Kari Steen-Johnsener forskere ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). Jill Logaer forsker ved Uni Research Rokkansenteret. Bodil Ravneberg er professor ved Høgskolen i Bergen.

 

Av Sætrang Synne (synne.satrang@samfunnsforskning.no)
Publisert 24. nov. 2014 15:57