Integrering, inkludering og identitetsbygging – slik jobber muslimske trossamfunn med radikaliseringsforebygging

Å iverksette anti-radikaliseringstiltak rettet mot hele den muslimske befolkningen, kan oppleves som stigmatiserende og virke mot sin hensikt. Det viser en ny rapport om forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i muslimske trossamfunn.

Ungdom som samler hendene

Foto: Colourbox

Arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme er ikke bare en oppgave for myndighetene. Også sivilsamfunnsaktører kan og skal – ifølge Regjeringens handlingsplan på feltet – bidra til å hindre at enkeltpersoner tiltrekkes av ekstreme miljøer og ideologier.

I rapporten Trossamfunn som arena for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme har forskere tilknyttet Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor sett nærmere på forebyggingsarbeidet i én del av sivilsamfunnet, nemlig de muslimske trossamfunnene.

Gjennom intervjuer med trossamfunnsrepresentanter og myndighetsansatte i Oslo, Bergen og Stavanger, har forskerne fått innblikk i hvordan et utvalg aktører jobber for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.

Formålet har vært å få kunnskap om hvilke tiltak som iverksettes, og hvordan det samarbeides med myndighetene for å motvirke radikalisering. Samtidig har forskerne også undersøkt hva som oppfattes som årsakene til at enkeltpersoner blir mottakelige for ekstremistisk tankegods, hvor stort problemet anses for å være og hvem som har gis ansvar for å løse det.

– Viktig med felles problemforståelse

– Hva som fremstår som hensiktsmessige tiltak for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme, henger i stor grad sammen med hva informantene mener at problemet skyldes.

Det forteller forsker Marte Winsvold (Institutt for samfunnsforskning), som sammen med Hilmar L. Mjelde og Jill Loga (begge fra Uni Resarch Rokkansenteret) står bak den ferske rapporten.

Ifølge Winsvold er det derfor vesentlig at trossamfunnene og myndighetene snakker sammen:

– Skal man få til tiltak som faktisk virker, er det nødvendig – så langt det lar seg gjøre – å etablere en felles forståelse av hva problemet består i, hva som er årsakene og hva som er gode tiltak. I den sammenheng er det vesentlig at aktørene har tillit til hverandre, slik at begge parter tør å snakke åpent om hva de opplever som problematisk, sier hun.

Tiltakene må rettes mot riktig målgruppe

Særlig viktig er det at myndighetene og trossamfunnene er på bølgelengde når det gjelder hvem som er målgruppen for forebyggingstiltakene, mener Winsvold:

– Mange av tiltakene som myndighetene setter i gang for å forebygge radikalisering, handler om å gjøre ekstremisme til et tema blant unge muslimer og muslimske ledere. Trossamfunnsinformantene som vi har snakket med, opplever at det i dette ligger en implisitt antakelse om at alle muslimer er sårbare for radikalisering og er potensielle terrorister. Tiltakene virker på den måten stigmatiserende, og bidrar til å øke skillet mellom muslimer og ikke-muslimer, sier hun.

Utenforskap er problemet – integrering er løsningen

Selv om trossamfunnene og myndighetene ikke alltid er på nett når det kommer til innretningen på forebyggingstiltakene, er informantene i studien enige om at utenforskap er en av de viktigste forklaringene på at enkeltpersoner radikaliseres. Skal man komme utenforskapsproblemet til livs er det derfor viktig å satse på inkludering, integrering og identitetsbygging, mener informantene.

Fra moskéhold jobbes det med dette på flere ulike måter. Det arrangeres blant annet sportsbegivenheter, hytteturer, jobbkurs og motivasjonsseminarer – aktiviteter som særlig bidrar til at unge muslimer har et sted å være og et miljø å føle tilhørighet til.

– Moskeer dekker de fleste funksjoner rettet mot barn, ungdom og unge voksne som sivilsamfunnsorganisasjoner og lokale myndigheter dekker i storsamfunnet, og fungerer på den måten nærmest som et sivilsamfunn i sivilsamfunnet. For mange unge muslimer, som ifølge våre informanter ofte sliter med å etablere en trygg identitet som norsk muslim, blir moskeen dermed et viktig tilholdssted, forklarer Winsvold.

Etterlyser mer kunnskap og en mer inkluderende retorikk

Trossamfunnene i studien jobber også aktivt med å styrke båndene til lokalsamfunnet. Det skjer blant annet gjennom åpne arrangementer hvor folk utenfra kan bli bedre kjent med moskeen og det som skjer der. Winsvold forteller at noe av hensikten med slike arrangementer er å dempe frykten som informantene opplever at finnes i den ikke-muslimske befolkningen:

– Mange muslimer føler at storsamfunnet ser på enhver muslim som en potensiell terrorist, noe som oppleves som svært belastende. For å få bukt med stigmatiseringen må man gjøre folk mindre redde, og ifølge våre informanter gjør man det først og fremst ved å gi dem kunnskap om hva islam står for.

Fra trossamfunnshold etterlyser de også en mer inkluderende måte å omtale muslimer på. Lemfeldig og upresis bruk av begreper som Jihad og islamist, men også av betegnelsene flyktning, innvandrer, asylsøker og muslim, bidrar ifølge dem til at ekstremisme fremstilles som å være mer utbredt og angå muslimer mer generelt, enn hva som er tilfelle.

Her har særlig mediene og politikere et ansvar, mener informantene. Dersom innflytelsesrike samfunnsaktører unngår generalisering og snakker om muslimer som en naturlig del av felleskapet, vil det kunne smitte over på resten av befolkningen. En mer inkluderende retorikk kan på den måten bidra til å motvirke stigmatisering og diskriminering av den muslimske befolkningen.  

Av Kraglund Karin Oline (k.o.kraglund@samfunnsforskning.no)
Publisert 25. apr. 2017 10:00 - Sist endret 12. juni 2017 14:34