Aksjoner i det representative demokrati

14.oktober ble boken «Stortingets historie 1964-2014» lansert. Senterforskerne Kristin Strømsnes og Per Selle har bidratt med et kapittel om aksjoner i Norge de siste femti årene.

Boken er skrevet som del av et forskningsprosjekt om Stortinget og det parlamentariske system i perioden 1964-2014, etablert etter avtale mellom Stortinget, Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen.  I kapittelet «Aksjoner i det representative demokrati», har Strømsnes og Selle skrevet om aktivisme rettet mot Stortinget de siste femti årene: Hvilke hovedtrekk ser vi når det gjelder omfang, form og type aksjoner i ulike perioder? Hvem står bak, hvem er de rettet mot, og hvilke krav er det snakk om?

Utgangspunktet for artikkelen er at aksjonskanalen er en sentral politisk arena, og at det som foregår her gjenspeiler både kontinuitet og endring i samfunnet. Stortinget spiller en stor rolle i aksjoner, enten direkte ved at aksjonen er en respons på Stortingets rolle som lovgiver og politikkutformer, eller indirekte fordi det er den sentrale politiske institusjonen som det politiske feltet roterer rundt. Med grunnlag i Aftenspostens nyhetsarkiv har forskerne sett på utviklingstrekk i aksjonenes innhold tiår for tiår.

Supplerende og styrkende

Kapittelet tar oss med på en reise i aksjonenes historie fra 1964, da aksjonene var preget av et økende internasjonalt engasjement og regimekritikk, via radikalisering og fremvekst av nye politikkfelt som miljø, kvinnesak og urfolkspolitikk på 70-tallet,  80-tallets kamp mot atomvåpen og 90-tallets antirasisme, krigsmotstand og innvandringsfokus. På 2000-tallet ser vi mer av de samme sakene, men miljø på en ny måte.

Et hovedfunn er at forskerne finner få endringer i aksjonskanalens grunnstruktur. Undersøkelsen tyder på at det er en politikkarena preget av stabilitet, enten det gjelder hvilke interesser som ligger bak, hvordan en organiserer seg og hvilke virkemidler som tas i bruk. Likevel finner forskerne økende kreativitet i virkemidler, og en bevegelse fra mer uformelle nettverk i begynnelsen av perioden, til at det i dag i større grad er nasjonale eller internasjonale organisasjoner som mobiliserer. Funnene går altså imot en antakelse om aksjonsformen som relativt uorganiserte og spontane «bottom-up»-prosesser, som en tyr til når alt annet virker umulig. Snarere ligger betydelige ressurser og organisatorisk tyngde bak. De fleste aksjonene kan forstås som supplerende, og også gjerne styrkende for det representative demokrati, fordi en i så stor grad retter seg mot Stortinget som institusjon uten noen målsetting om å bryte ned dens betydning. Ved å tydeliggjøre politiske oppfatninger for Storting, byråkrati og opinion - enten  en uttrykker seg på egne eller andres vegne- har aksjonsformen gjennom hele perioden vært en viktig kanal for direkte respons på nasjonale og internasjonale hendelser, og for å synliggjøre nye politikkfelt.

 

Kristin Strømsnes vil presentere kapittelet på Vestlandslanseringen av boken i Bergen 27. oktober.

Prosjektet har ikke vært en del av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, men forskningen er et av utgangspunktene for prosjektet «Nye former for kollektiv handling».

Av Sætrang Synne (synne.satrang@samfunnsforskning.no)
Publisert 15. okt. 2014 09:39 - Sist endret 11. des. 2017 10:59