Nå rettes oppmerksomheten mot den generelle likestillingspolitikken og hvordan den reflekterer at Norge er et flerkulturelt land.
- Norsk likestillingspolitikk er stort sett ikke flerdimensjonal, sier Beret Bråten og Cecilie Thun. Bråten og Thun har redigert boken «Krysningspunkter. Likestillingspolitikk i et flerkulturelt Norge» som ble lansert denne uken.
Begrepetflerdimensjonalviser til at kjønn både virker sammen med og krysser andre forskjellsdimensjoner, som etnisk bakgrunn og sosial klasse, på måter som skaper forskjeller innenfor og på tvers av kjønnskategorier.
- Ulike erfaringer og muligheter som skapes i slike krysningspunkter er viktig når likestillingspolitikk skal utformes. Kvinner som arbeider deltid som hjelpepleiere kan ha helt andre utfordringer og interesser enn kvinner som jobber heltid som lærere eller for den del, forskere. Det kan virke opplagt, men fordi lovverk og politikk ofte ikke problematiserer dette, tas det utgangspunkt i de dominerende gruppene innenfor en kategori i utformingen, sier Bråten og Thun.
Konklusjonen om norsk likestillingspolitikk som lite flerdimensjonal er blant annet basert på undersøkelser av diskrimineringslovgivningen og utviklingen av en politikk mot vold mot kvinner.
Bredt perspektiv
Liza Reisel har undersøkt utviklingen av norsk antidiskrimineringslovgivning og håndhevingsapparatet. Hun finner at vi i norsk kontekst har et flerdimensjonalt håndhevingsapparat – gjennom etableringen av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Likestillings- og diskrimineringsnemda (LDN) – men at vi ikke har et flerdimensjonalt lovverk. Dette betyr at ansvaret for å drive fram en flerdimensjonal forståelse av likestillings- og diskrimineringsvernet er overlatt til LDO og LDN.
Anja Bredal har tatt for seg utviklingen av en politikk mot vold mot kvinner. Hun konstaterer at kvinner med minoritetsbakgrunn befinner seg i en posisjon som både hypersynlige og usynlige på en antivoldsagenda. Tvangsekteskap er et svært synlig problem i mediedebatter og i en rekke handlingsplaner fra myndighetenes side,men kvinner med minoritetsbakgrunn er i liten grad synlige i det som kan kalles det generelle arbeidet mot vold i nære relasjoner.
Når tema er norsk likestillingspolitikk, er begrepet statsfeminisme sentralt. Hege Skjeie beskriver i boken hvordan Helga Hernes, i siste halvdel av 1980-tallet etablerte begrepet statsfeminisme for å karakterisere en feministisk politikkutvikling gjennom politiske institusjoner og beskrive en politisk handlingsmodell basert på samspill mellom kvinners mobilisering «nedenfra» og integrasjonsbestrebelser «ovenfra», gjennom stat og partipolitikk.
Beatrice Halsaa undersøker en side ved statsfeminismen ved å spørre hvilke rammebetingelser statlige myndigheter gjennom fire tiår har gitt kvinneorganisasjoner hva gjelder muligheter til medvirkning. Hun konkluderer med at første del av 1980-tallet representerte et «definitivt gjennombrudd», men at dette siden har endret seg og at statsfeminisme i dag ikke er en god treffende karakteristikk for utvikling av likestillingspolitikk i norsk kontekst.
Rammebetingelser for medvirkning gjelder alle typer organisert kvinne- og feministvirksomhet. Halsaa, Cecilie Thun og madeleine kennedy-macfoy har undersøkt kvinne- og feministorganisering i norsk kontekst – historisk og i nåtid.
- I dagens situasjon kan det identifiseres et mangfold i slikt engasjement, men kvinner med minoritets- og majoritetsbakgrunn befinner seg stort sett i ulike organisasjoner. Kvinne- og feministorganiseringen er flerdimensjonal, men ikke innenfor rammen av enkeltorganisasjoner. Det behøver ikke være noe problem. Det er imidlertid lite samarbeid på tvers av organisasjoner og det etableres grenser i majoritetsbasert organisering for kvinnesak som utelukker saker som kvinner med minoritetsbakgrunn er særlig berørt av og opptatt av, forklarer Bråthen og Thun.
