Hvordan forholder lokale partier seg til lav kvinnerepresentasjon?

Det er tydelige forskjeller mellom partienes lokallag når det gjelder syn på kjønn og likestilling i lokalpolitikken. SV og Frp utgjør ytterpunktene.

Illustrasjonsfoto: Unsplash

Likestillingen har ikke nådd helt inn til alle landets kommunestyresaler. Drøyt én av fire ordførere i Norge er kvinner. Om vi ser på alle de folkevalgte i lokalpolitikken, er det heller ikke full likestilling: Kvinner utgjør 39 prosent av kommunestyrerepresentantene.

De lokale forskjellene er betydelige. Etter valget i 2015 hadde 66 kommuner en kvinneandel på under 30 prosent i kommunestyret, og tilhørte dermed en gruppe som av nasjonale myndigheter har fått diagnosen «for lav kvinnerepresentasjon». Det er viktig for det representative demokratiet at de styrende organene speiler befolkningen. Men hvordan kan man øke kvinneandelen i lokaldemokratiet? På hvilken måte kan denne kjønnsmessige skjevheten forklares og endres? Handler det om partienes nominasjonsprosesser, om at kvinnene selv har mindre interesse av å stille til valg, eller noe annet?

Det er viktig for det representative demokratiet at de styrende organene speiler befolkningen. Men hvordan kan man øke kvinneandelen i lokaldemokratiet?

Før forrige lokalvalg reiste vi land og strand rundt for å forsøke å finne noen av svarene på disse spørsmålene, i forbindelse med prosjektet Lokalvalgdagen, som ble finansiert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Til sammen besøkte forskergruppen vår 46 kommuner med kvinneandel på under 30 prosent blant de folkevalgte. Her holdt vi et forskningsbasert innlegg for kommunestyret og inviterte til diskusjon om mulige tiltak for å øke kvinners representasjon.

Forsker Signe Bock Segaard
Forsker Signe Bock Segaard

I tillegg gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant lokale partier og lister som deltok på kommunestyremøtene, hvor vi blant annet spurte om nominasjonskomiteens sammensetning og leders kjønn, om hensynet til kvinnerepresentasjon oppfattes som viktigere enn andre hensyn (f.eks. geografi, yrkesbakgrunn, landbakgrunn, alder og politisk erfaring), og om hvorvidt lav kvinnerepresentasjon faktisk oppleves som et demokratisk problem. Totalt 221 lokale lister og partier svarte på undersøkelsen.

Svarene bekrefter det tidligere forskning har vist: Det er tydelige partiforskjeller når det gjelder syn på kjønn og likestilling i lokalpolitikken, og SV og Fremskrittspartiet utgjør ytterpunktene. 63 prosent av SVs lokallag i kommunene mente at en kvinneandel på under 30 prosent i et kommunestyre er et svært stort demokratisk problem. Tilsvarende andel i FrPs lokallag var 3 prosent.

Disse forskjellene viste seg også da vi spurte om hvilke to hensyn de oppfattet som de viktigste for nominasjonskomiteen når kandidatlisten skal settes sammen. 67 prosent av alle lokallagene svarte kjønn som ett av de to viktigste hensynene, men variasjonene mellom partiene var store. Hele 93 prosent av SV-lagene nevnte kjønn, mens bare halvparten så mange fremhevet politisk erfaring som et viktig hensyn. Hos FrP var politisk erfaring det hensynet flest lokallag nevnte, med geografi og kjønn på andreplass.

Et flertall av de lokale partiene og listene mente det var vanskelig å rekruttere kvinner, men omtrent like mange mente at rekruttering generelt var vanskelig. Rekrutteringsvansker angår altså ikke bare kvinner

Hvem er det så som sitter i nominasjonskomiteene, og står for det praktiske arbeidet med å rekruttere kandidater? Hovedinntrykket er at mange av nominasjonskomiteene var noenlunde kjønnsbalanserte, igjen med unntak for Fremskrittspartiet. Ser vi på hvem som var leder for komiteen, finner vi derimot en klar mannsdominans i samtlige partier. Totalt hadde ikke mer enn 21 prosent av nominasjonskomiteene kvinnelig leder.

Forsker Jo Saglie
Forsker Jo Saglie

Det er heller ikke alltid enkelt å skille tydelig mellom hva som handler om ideologiske prioriteringer og hva som er praktiske utfordringer. Et flertall av de lokale partiene og listene mente det var vanskelig å rekruttere kvinner, men omtrent like mange mente at rekruttering generelt var vanskelig. Rekrutteringsvansker angår altså ikke bare kvinner. Det er likevel rimelig å anta at partier med mange kvinnelige medlemmer har lettere for å rekruttere kvinnelige listekandidater, og på landsbasis er FrP det partiet med den mest mannsdominerte medlemsbasen. Dette kan være en del av forklaringen på at særlig lokallagene til FrP, og i litt mindre grad KrF og Høyre, oppga at det var vanskelig å få kvinner til å stille til valg.

Resultatene fra studien vår må leses i lys av at dette ikke er en representativ undersøkelse av lokale partier og lister i alle landets kommuner, men en studie avgrenset til kommuner med særlig lav kvinneandel blant de folkevalgte. Partiene avgjør ikke sammensetningen av kommunestyret alene, og i disse kommunene hadde velgernes personstemmer også bidratt til den skjeve kjønnsbalansen. Funnene våre viser videre at praktiske utfordringer kan være en del av forklaringen på den lave kvinneandelen noen steder. Det er likevel tydelig at partiene i ulik grad ser på kjønnsbalanse som et viktig hensyn i nominasjonsprosessen. Noen prioriterer et kjønnsbalansert lokaldemokrati høyt, mens andre legger større vekt på for eksempel kandidatenes politiske erfaring. For å forståkjønnsubalansen i lokaldemokratiet, må derfor både ideologiske og praktisk betingede spørsmål tas med i betraktningen.

 

Innlegget er basert på: Segaard, Signe Bock & Jo Saglie (2019). ‘Lav kvinnerepresentasjon som demokratisk problem. Lokale partilags arbeid med kjønnsbalanse på valglistene’, Tidsskrift for kjønnsforskning, 43(3): 141–157, og ble først publisert i Kommunal Rapport. 

 

Av Signe Bock Segaard, Jo Saglie
Publisert 6. sep. 2019 14:39 - Sist endret 6. sep. 2019 14:39