"Forskning viser": Om skjæringspunktet mellom demokrati og ekspertise

De færreste er motstandere av at likestillingspolitikk skal være basert på kunnskap og forskning. Men vil folk flest ha den politikken forskerne anbefaler?

Dette er et utdrag av en artikkel forfattet av CORE-forsker Cathrine Holst,trykket i siste nummer av tidsskriftet Fett.

Ideen om «kunnskapsbasert politikk» er i vinden. Jens Stoltenberg snakket mye om det, og Erna Solberg snakker om mulig enda mer om hvordan «gode løsninger» og den beste politikken bygger på «forskning», «kunnskap» og «kompetanse».

På den annen side er Norge et demokrati, og i demokratier er det borgerne som skal ha siste ord når det gjelder hva slags politikk som skal føres. Dette hadde ikke vært noe problem om det alltid var slik at folk flest ville ha den politikken forskerne anbefaler, men slik er det jo ikke.

Mot bedre viten

Kjønnslikestillingspolitikken er et godt eksempel. De fleste samfunnsforskere som skriver eller uttaler seg om kontantstøtten, mener at den bør fjernes. Alle relevante offentlige utredninger de siste årene har konkludert med det samme. Også når det gjelder fedrekvoten er ekspertene rimelig samstemmige: Øremerking av foreldrepermisjon er effektiv likestillingspolitikk.

Blant de folkevalgte går stemningen imidlertid i motsatt lei. Her har et flertall så langt ønsket å beholde kontantstøtten, mens fedrekvoten er under press og nylig ble kuttet fra 14 til 10 uker med støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet, KrF og Venstre.

Hvordan vurdere denne situasjonen? Det følgende er et forsøk på å tenke litt høyt rundt forholdet mellom forskning og politikk, ut fra noen eksempler fra kjønnslikestillingspolitikken. Utgangspunktet er at en god politikk bør være kunnskapsbasert – som antydet, vil få i prinsippet si seg uenige i dette – men også demokratisk: I et folkestyre er det folkets representanter som skal ta viktige politiske beslutninger.

Disse beslutningene kan imidlertid være mer eller mindre velfunderte og mer eller mindre i borgernes interesse, alt etter hvordan politikerne velger å forholde seg til forskning og ekspertråd. Også ekspertene selv kan opptre klokt, eller mindre klokt, og med større eller mindre forståelse for de demokratiske rammene de opererer innenfor.

Noe vet vi!

Forskning kan være dårlig, resultatene kan være usikre, og eksperter strides, men av og til er bildet nokså entydig. Kontantstøtten og fedrekvoten er alt nevnt. Målt ut fra flere indikatorer, bidrar kontantstøtten til mindre kjønnslikestilling både i familien og arbeidslivet, mens fedrekvoten nesten like sikkert bidrar til det motsatte. Lignende robuste sammenhenger finnes for eksempel mellom kvinners utdanningsnivå og fattigdom. Vi vet hva som skjer hvis jenter ikke får gå på skole.

Det er selvsagt helt legitimt å være tilhenger av for eksempel kontantstøtten. Man kan for eksempel vektlegge at kontantstøtten gjør det enklere for en del mødre å være hjemme hvis de ønsker det, og mene at dette er viktigere enn de negative effektene ordningen har på kvinners arbeidsdeltagelse.

Men man bør ikke benekte at det finnes slike effekter, eller la være å snakke om dem. Gode politikere stikker ikke hodet i sanden i møte med det som saklig sett er rimelig udiskutabelt.

Mål i konflikt

En av samfunnsforskningens viktige oppgaver er å avdekke såkalte utilsiktede virkninger: når det å forfølge et mål har andre effekter enn de intenderte.

Hensikten med sexkjøpsloven er naturligvis ikke å gjøre de prostituerte mer sårbare for utnytting og overgrep. Det kan likevel være en av konsekvensene. Ideen bak øremerket foreldrepermisjon til far er ikke at han skal ta den ut samtidig som mor tar ulønnet permisjon. Det kan likevel være det som skjer. God samfunnsforskning bidrar også til å avdekke maåkonflikter. Kvotering av underrepresenterte grupper kan bidra til bedre representasjon, men slå urimelig ut på individnivå. Tvangstiltak mot gravide rusmisbrukere er inngrep i mors autonomi, men kan være til barnets beste. Økte tilskudd til mødre utenfor arbeidsmarkedet kan redusere kvinne- og barnefattigdom. Prisen kan være redusert kvinnesysselsetting, et mindre likestilt arbeidsliv og svekket produktivitet.

Å realisere et godt formål kan kort sagt gjøre det vanskeligere å realisere et annet godt formål.

Det hadde helt klart vært i borgernes interesse om de folkevalgte oftere snakket om dette, om at forslagene de fremmer sannsynligvis både har gode og dårlige sider, og om at alt som er bra og fint ikke uten videre lar seg forene.

Dette dreier seg om å utvikle en politikk som er kunnskapsbasert, men også om å realisere et opplyst folkestyre: Hvis borgerne mangler innsikt i hva som står på spill, vil de ta uinformerte politiske valg.

Les resten av artikkelen hos tidsskriftet Fett

Av Cathrine Holst (m.e.christensen@samfunnsforskning.no)
Publisert 12. mars 2014 11:30 - Sist endret 11. des. 2017 10:50