Får likestillingen vikeplikt i lønnspolitikken?

Ny rapport analyserer spørsmålet om likelønn i det kjønnsdelte norske arbeidsmarkedet.

Kvinner i Norge tjener mindre enn menn. Om dette skyldes at kjønnene gjør ulike yrkes- og karrierevalg, eller om forklaringen snarere er strukturelle faktorer ved arbeidsmarkedet, har vært gjenstand for årelang debatt.

I en ny rapport som publiseres i dag presenteres nye tall om kjønnsforskjeller og likelønn i det norske arbeidsmarkedet. I tillegg analyserer forskerne den offentlige debatten om likelønn, med særlig vekt på synspunktene som kommer frem i offentlige utredninger og i uttalelser fra Landsorganisasjonen (LO). ISF-forskerne Ines Wagner og Kjersti Misje Østbakken har skrevet rapporten sammen med de vitenskapelige assistentene Live Kjos Fjell og Marte Marie Frisell, på oppdrag fra Fellesorganisasjonen (FO).

– Det er fortsatt uforklarte kjønnsforskjeller i lønnsnivået i Norge, altså forskjeller som ikke kan forklares av for eksempel utdanningsnivå eller yrkesvalg. Derfor er det fortsatt behov for forskning på likelønnsutfordringene, forklarer Mari Teigen, leder av CORE – Senter for likestillingsforskning, som er del av ISF.

Kvinner tjener mindre

Kvinners lønnsinntekt i Norge er i snitt 26 prosent lavere enn menns. En del av dette skyldes at kvinner oftere jobber deltid enn menn, men også når vi ser på timelønn er det tydelige kjønnsforskjeller. Timelønnsforskjellen mellom kvinner og menn er 10,8 prosent når vi ser hele arbeidsmarkedet under ett, og 16,5 prosent blant dem som har fullført en bachelorgrad eller lignende utdanning.

Når man sammenligner relativt like kvinner og menn – det vil si kvinner og menn som har like lang utdanning, like lang yrkeserfaring, som jobber i samme sektor, samme bransje og samme yrke – er timelønnsforskjellen på 7,7 prosent.

– Dette er det uforklarte lønnsgapet, forklarer Teigen.

Det uforklarte lønnsgapet er lavere i den norske offentlige sektoren, som er kvinnedominert. Dette henger trolig sammen med at lønnsinnplasseringen i det offentlige er sterkere knyttet opp til formelle kvalifikasjoner, yrke og stilling, mens det er større åpning for personlig skjønn i disse vurderingene i deler av privat sektor. Samtidig er lønningene i det offentlige i hovedsak lavere enn i privat sektor.

Likestillingens vikeplikt

Den såkalte frontfagsmodellen er sentral i det norske systemet for lønnsforhandlinger. Front­fagsmodellen innebærer at arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene i kon­kurranseutsatt sektor forhandler lønn først, og at disse forhandlingene setter rammer for lønnsutviklingen som det forutsettes at resten av økonomien holder seg innenfor.

ISF-forskernes analyse av offentlige utredninger og LO-dokumenter viser at det er bred enighet om betydningen av frontfagsmodellen. Forskerne stiller imidlertid spørsmål ved om denne modellen, hvor mye av rammeverket for lønnsdannelsen avgjøres med begrenset statlig innflytelse, kan kombineres med et mål om likelønn på tvers av sektorer. I tillegg peker de på at likelønnspolitikk og lavtlønnspolitikk ikke alltid trekker i samme retning.

Mari Teigen og Hege Skjeie lanserte allerede i 2003 begrepet «likestillingens vikeplikt» for å beskrive et fenomen de observerte på flere felter i samfunnet: Når målsetninger om likestilling står opp mot andre interesser eller mål i samfunnet, må ofte likestillingen vike.

– Et viktig spørsmål er om vi også i dette spørsmålet ser et eksempel på likestillingens vikeplikt, hvor hensynet til likelønn må vike for andre gode formål, sier Mari Teigen.

Klikk her for å lese hele rapporten Likelønn og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet: Individuelle preferanser eller strukturelle begrensninger?

Emneord: Likestilling Av Hallvard Kvale
Publisert 13. feb. 2020 22:04 - Sist endret 13. feb. 2020 22:17