Endelig likestilling i akademia?

Nei, menn har noe bedre sjanser enn kvinner for å bli professorer og nå det høyeste nivået.

Menn befinner seg oftere i akademiske stillinger hvor det er tid og ressurser til å drive forskning og til selv å bestemme over tid og prioriteringer, skriver Marte Mangset og Mari Teigen i denne kronikken. Illustrasjonsfoto: Unsplash 

Mannsdominansen er stor i toppstillingene ved landets universiteter. I gjennomsnitt er 70 prosent av professorene menn. I naturvitenskap og teknologi er tallet så høyt som mellom 80 og 90 prosent. Nylig kom imidlertid rapporten Attraktive akademiske karrierer fra NIFU og Institutt for samfunnsforskning med en overraskende gladsak: Kvinner og menn har like muligheter til å gjøre karriere i akademia! I hvert fall var det en nyhet som kunne leses flere steder i forbindelse med lanseringen av rapporten.

Har bestrebelsene til Kunnskapsdepartementet, Universitets- og høgskolerådet og Forskningsrådet om å få flere kvinner i akademiske stillinger lykkes? Eller har de forsøkt å løse et problem som ikke finnes? Må kursen legges om? Vent litt! Bak tallene skjuler det seg flere viktige nyanser og kjønnsforskjeller, som kan ha stor betydning for videre innsats.

Menn bedre sjanse for professorat

Marte Mangset

For sektoren som helhet stiller kvinner og menn likt ved karriereoverganger. Men når vi ser på professorene, altså det høyeste nivået, har menn noe bedre sjanser. Det er også forskjeller mellom fagområdene. Dette peker på et viktig poeng, at karriereløp i akademia er ulike, og at mennenes rute oftere leder helt til topps.

Selv om det nå er en overvekt av kvinnelige stipendiater, er det ikke nok å lene seg tilbake og vente på at disse inntar professorstillingene. Veien til akademiske toppjobber handler ikke bare om vilje og innsats til å kvalifisere seg, men også om hvor du befinner deg i det akademiske kretsløpet.

Her er det forskjell mellom kjønn og mellom ulike fag. Marginale kjønnsforskjeller i statistikken kan i realiteten være tegn på bredere, systematiske forskjeller: Menn er overrepresentert i de forskningsrettede karriereløpene og kvinner i de undervisningsrettede. Hva betyr det i praksis?

Menn har mer tid til forskning

Menn befinner seg oftere i akademiske stillinger hvor det er tid og ressurser til å drive forskning og til selv å bestemme over tid og prioriteringer. I de undervisningsrettede karriereløpene, hvor kvinneandelen er høyere, er mer av tiden bundet opp. Kvinnene er altså oftere ansatt i stillinger med mindre tid til å forske og publisere, og der tiden er bundet opp i institusjonens målsetninger.

Mari Teigen

I våre undersøkelser av hvordan rekruttering til faste vitenskapelige stillinger foregår, ser vi to sentrale tendenser: Den ene er at vurderingen av kandidatenes forskning – og særlig internasjonal publisering – systematisk vektlegges tyngre enn undervisningserfaring.

Den andre tendensen er at det nesten bare er i søknadsprosessenes innledende fase at man tar hensyn til likestilling. Da kan man oppfordre det underrepresenterte kjønn å søke, og kanskje til og med lage en komité for å finne frem til kandidater fra et fags underrepresenterte kjønn (kvinner i IKT, menn i sosialfag). Men når man kommer til de leddene av rekrutteringsprosessen som virkelig teller, må hensyn til likestilling og mangfold vike.

Forslag til tiltak

Det finnes håndfaste forslag til tiltak som kan bedre likestillingen på toppen i akademia. Burde man ta mer hensyn til hvilket kjønn som er underrepresentert når det skal velges mellom flere åpenbart svært godt kvalifiserte kandidater? Dette vil det være delte meninger om. En annen prioritering som kan påvirke kjønnsbalansen, er å gi undervisningskompetanse mer tyngde.

Debatter om likestilling og kjønnsbalanse i akademia kretser nærmest evinnelig om hva som egentlig er problemet. Handler det om diskriminering? Eller er det kun snakk om et historisk etterslep som snart vil viskes ut?

Et viktig spørsmål gjelder de forholdene og faktorene som sluser mannlige og kvinnelige forskere inn i ulike karriereløp, og som resultat gir vedvarende mannsdominans i de akademiske topposisjonene. Det er ikke usannsynlig at denne tendensen vil forsterkes i årene som kommer, med økt vektlegging av internasjonalisering og eksellens i forskningen. Da er det viktig at denne delen av historien ikke drukner i gleden over fremskrittene som er oppnådd.

 

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 

Av Marte Mangset, Mari Teigen
Publisert 11. okt. 2019 14:24 - Sist endret 11. okt. 2019 14:28