«Missions» og forskningas samfunnsoppdrag

«Missions» er det nye begrepet i EUs forsknings- og innovasjonspolitikk. Det handler om ambisiøse og konkrete samfunnsoppdrag som forskninga skal nå i samarbeid med andre. Trenger vi norske missions, og hvordan skal de i så fall se ut?

Illustrasjon av månerakett på vei til månen

Hva er missions?

Missions er et forskningspolitisk grep inspirert av Apollo-programmet og månelandinga.

Missions handler om at man setter seg ambisiøse, målbare og tidfestede mål for hva som skal oppnås. Disse målene skal nås gjennom felles innsats fra forskning, myndigheter, næringsliv, organisasjoner og folk flest.

Missions er ikke helt nytt. Forskningspolitikken har lenge tatt for seg viktige tema og samfunnsutfordringer som forskninga skal bidra til å løse.

Men missions er mer konkret enn dette. Mens klima er en stor samfunnsutfordring det må forskes bredt på, vil en mission på dette feltet spesifisere bestemte klimamål som skal nås, og innen hvilket tidspunkt.

Missions kan dermed godt beskrives som samfunnsoppdrag med ambisiøse, konkrete, og så store mål at mange aktører må gå sammen for å løse det.

Motiverende samfunnsoppdrag

I instituttsektoren utvikler vi kunnskap som kan bidra til å løse samfunnsutfordringer. Vi er avhengig av å skaffe finansiering til all forskninga vår. Det betyr at en viktig del av vår virksomhet handler om å se etter hvor i samfunn og næringsliv det er behov for kunnskap, og så utvikle prosjekter som møter dette, og søke finansiering for disse prosjektene.

Og, enda mer enn ved universitetene motiveres forskerne i instituttsektoren av å vite at vår forskning bidrar til å møte konkrete samfunnsutfordringer, og at vi ser resultater av at kunnskapen tas i bruk.

Jeg tenker derfor at det er motiverende og spennende at det utformes noen store missions, store samfunnsoppdrag, som forskninga skal bidra til å løse.

Alle kommer ikke med

Så er det også litt smertefullt når noen skal definere slike missions. For når noe blir definert som missions, så betyr også at noe annet ikke blir det.

Når metaforen er månelandinga, er det lett å tenke at missions skal være teknologiske gjennombrudd og store ingeniørbragder. Og ja, slike bragder skal vi ha, men vi trenger så mye mer enn det.

For eksempel, skal vi få til klimaomstilling, trenger vi også kunnskap om omstilling i arbeidslivet, om folks holdninger, om hva som påvirker atferd, og mye, mye mer.

Vi har også noen store sosiale utfordringer der vi kunne utformet missions, eller samfunnsoppdrag, for å løse. Utenforskap i samfunnet er her en god kandidat.

Slike perspektiver er heldigvis godt tilstede når Forskningsrådet drar opp debatten om missions på norsk.

Missions må utformes klokt

Når vi snakker om «missions» på norsk, er det avgjørende at vi ikke snakker om «misjon», men om «samfunnsoppdrag». Politisk styrt misjonsforskning som bare leter etter noen typer svar er en særdeles dårlig ide. Forskninga må være fri til å også komme med kritiske perspektiver på de utfordringene vi skal bidra til å møte.

Samfunnsoppdragene må derfor utformes klokt, så de ikke legger politisk bånd på hvilke forskningsperspektiver som skal aksepteres.

Selv om forskerne skal bidra til politikkutforming er det fortsatt viktig å skille mellom forskning og politikk. Samfunnsforskere kan utforske for eksempel hva klimaomstilling kan innebære for ulike deler av arbeidslivet, for økonomi og vekst. Men, hvilken prioriteringer man gjør mellom ulike hensyn er politiske valg.

Jeg tror at at missions kan inspirere forskere fra alle fag, forutsatt at de utformes klokt. 

Akutt-missions? Noen tanker i en pandemi

De fleste missions som diskuteres er ganske langsiktige og handler om mål som skal nås om 10, 20 eller 30 år. Jeg tror vi også kan tenke på om vi også noen ganger raskt kan lage missions som møter mer akutte behov. Kan samme måte å tenke på brukes for å forene krefter også i store kriser?

Koronapandemien er et eksempel på en sånn krise. Under pandemien er det mange forskere som strekker seg ekstra for å bidra med kunnskap. Ved Institutt for samfunnsforskning gjør det en grå hjemmekontortilværelse litt bedre at vi vet at vår forskning er viktig og brukes for å håndtere krisa. Vi har aldri forska på pandemier før (så vidt jeg vet). Men vi har forska på holdninger og atferd, på tillit og informasjonsspredning, på migrasjon, arbeidsliv og mer til. Dermed kunne vi raskt sette i gang med ny forskning, og vi opplever at våre resultater får umiddelbar anvendelse, både av helsemyndigheter og andre. Det er vi stolte av.

Jeg tror det er to lærdommer å dra av dette.

  • Det første er at det er viktig at man også driver langsiktig kunnskapsoppbygging og forsker på spørsmål og tema utafor det som prioriteres som missions. Jeg tror alle er enige i det. Missions kan bare være ett blant flere grep i forskningspolitikken. Nysgjerrighetsdrevet fri forskning og bred forskning på viktige samfunnsutfordringer vil fortsatt være like viktig selv om noe av forskninga organiseres som missions.
  • Det andre er at det kan være lurt å lage et rammeverk for «akutt-missions». Det kan komme nye kriser der behovet for ny kunnskap er stort og det haster, slik vi har opplevd de siste månedene. Det vil være fint om vi da er bedre forberedt for å legge til rette for å framskaffe, samle inn, og koordinere ny kunnskap som møter de akutte kunnskapsbehov. Dette må bygge på langsiktig kunnskap, samtidig som man raskt kan mobilisere på tvers av sektorer og fag.

Forskning er avgjørende viktig for å håndtere både langsiktige utfordringer og akutte kunnskapsbehov. Jeg tror derfor at missions, store samfunnsoppdrag, er et godt og motiverende grep. Men, missions må utformes klokt. Det er jeg sikker på at vi kan få til.

Note: Denne bloggposten er basert på innlegg jeg holdt i en debatt om "Missions på norsk" på Forskningsrådets kunnskapsgrunnlagskonferanse 25. november 2020 

Av Tanja Storsul
Publisert 27. nov. 2020 08:54 - Sist endret 27. nov. 2020 08:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

Om bloggen

En blogg om forskning og politikk, og særlig forskningspolitikk av direktør for Insitutt for samfunnsforskning Tanja Storsul.