Instituttpolitikken bør gi rom for mangfold

Når en ny instituttpolitikk skal utformes er det viktig å ivareta mangfoldet i sektoren. En felles instituttpolitikk må derfor være differensiert.

bilde av et institutt som balanserer på en huske

SMÅTT KAN VÆRE GODT: Vi behøver et velfungerende system for både små og store forskningsinstitutt i Norge, skriver ISF-direktør Tanja Storsul. Illustrasjon: Colourbox/ISF.

Norske forskningsinstitutter spiller en svært viktig rolle i det norske forsknings- og innovasjonssystemet. De bidrar med forskning av høy kvalitet, de bidrar til sosial og økonomisk utvikling – og de bidrar til politikkutvikling. Dette slås fast i Forskningsrådets rapport som oppsummerer flere instituttevalueringer.

Rapporten, som nå er ute på høring, vil bli et viktig grunnlag for Kunnskapsdepartementet som utover våren 2019 skal utforme en ny instituttpolitikk.

Når denne politikken skal utformes er det viktig å huske at mangfold er et gode – og at man må tenke klokt om hvordan man måler og stimulerer kvalitet og relevans i sektoren.

Mangfold er et gode

Norsk instituttsektor er mangfoldig. Instituttene har ulike oppgaver, de opererer i ulike markeder, de har ulik størrelse, ulikt eierskap, og ulik formell struktur (stiftelse, AS, konsern osv.). Dette er ikke unikt for instituttsektoren. I de fleste sunne markeder vil man finne at små og store virksomheter har tilpassa seg markedet på ulike måter. Dette mangfoldet er noe av det som gjør instituttsektoren sterk – og som gjør at vi kan møte ganske ulike behov i markedet.

Grunnbevilgning er viktig for fagutvikling og nytenking

En del institutter får grunnbevilgning fra Forskningsrådet. Dette gjelder i dag 42 institutter, for eksempel Sintef, Cicero, og Institutt for samfunnsforskning.

Denne grunnbevilgninga er ikke stor. I snitt utgjorde grunnbevilgninga 10% av instituttenes inntekter. Grunnbevilgninga er imidlertid viktig. Fordi forskningsinstituttene hovedsakelig skaffer sine inntekter gjennom prosjekter og oppdrag, er det viktig med noe rom for fagutvikling og nytenkning. Det er dette grunnbevilgninga gir, og det er derfor bra at Forskningsrådet foreslår opptrapping av grunnbevilgninga.

Kriterier for hvem som skal få grunnbevilgning, og hvordan denne skal beregnes, blir dermed også svært viktig. Grunnbevilgninga bør utformes så den stimulerer til forskningas kvalitet og relevans –uten å forutsette at instituttene skal bli stadig likere.

Grunnbevilgninga bør utformes så den stimulerer til forskningas kvalitet og relevans – uten å forutsette at instituttene skal bli stadig likere.

Smått kan være godt

Et av forslagene i rapporten er å øke kravet til antallet forskerårsverk et institutt må ha for å kvalifisere til grunnbevilgning fra 20 til 40 årsverk. Selv om de fleste institutter er langt større enn dette er det stor variasjon mellom instituttenes størrelse. De varierer mellom de store konsernene som Sintef og Norce, til små miljøer som Frischsenteret. De store har større volum og kapasitet, men de små kan være viktige spydspisser på sine felt. Til sammen utfyller de hverandre og det virker kontrært å sette størrelse som mål i seg selv. Et velfungerende system bør bestå av både små og store aktører.

Relevans må ses i kontekst

Rapporten sier også at det bør vurderes nærmere om kriterier og indikatorer bør brukes likt i hele sektoren. Et viktig spørsmål her er hvordan man skal vurdere og stimulere forskningas relevans.

I dag er det sånn at oppdragsinntekter brukes som indikator på relevans. For å få grunnbevilgning må et institutt vise at det har relevans - og det gjøres ved å dokumentere at instituttet har en viss andel oppdragsinntekter. Oppdragsinntekter vektes dessuten tungt i beregninga av hvor mye grunnbevilgning man skal få.

For de teknisk-industrielle instituttene som skal bidra til forskning og utvikling i og med næringslivet kan oppdragsinntektene være god indikator på om instituttet er relevante. Oppdragene viser om næringslivet finner instituttenes forskning relevant. For samfunnsvitenskapelige institutter som forsker for offentlig sektor og svarer på samfunnsbehov er det ikke like åpenbart at oppdragsinntekter alene er en god indikator. En god illustrasjon på dette er hvordan en del departementer fremmer forskning gjennom Forskningsrådet istedenfor å lyse midlene ut selv. For eksempel: Kommunal- og moderniseringsdepartementet kanaliserer nå midler til forskning om lokalvalg og lokaldemokrati gjennom et forskningsrådsprogram istedenfor å lyse ut midlene selv. Arbeids- og sosialdepartementet gjorde det samme da de ønsket forskning på pensjonsreformen. Slike eksempler er det mange av. Forskninga er fortsatt like relevant for departementene, men den teller ikke lenger som oppdrag når den kanaliseres gjennom Forskningsrådets programmer.

Dette tas det i dag hensyn til. Kriteriene for å måle relevans brukes forskjellig og de samfunnsvitenskapelige instituttene kan i dag inkludere inntekter fra denne typen forskningsrådsprogrammer når det skal vurderes om de er relevante og kvalifiserer til grunnbevilgning. Slik bør det fortsatt være.

For institutter med hovedsakelig offentlige markeder burde slike inntekter også kunne gi uttelling ved beregning av grunnbevilgningas størrelse. Dette gjøres ikke i dag. Her er det rom for forbedring.

Differensierte kriterier er klokt

Eksemplene over viser at kriterier for å måle institutters betydning og forskningas relevans må ses i kontekst. Man må gjerne vurdere nærmere hvordan kriteriene brukes. Men, det er viktig at det ikke blir et mål i seg selv å ha ett enkelt sett kriterier og virkemidler på tvers av en så mangfoldig instituttsektor.

Når markedene er forskjellige må virkemidlene være differensierte og tilpasset de ulike delene av sektoren.  

Av Tanja Storsul
Publisert 27. nov. 2018 08:39 - Sist endret 27. nov. 2018 08:39
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere