Hvem har egentlig skyld i frivillighetskrisen?

Utfordringene står i kø for inkludering av barn og unge i frivillige fritidstilbud. Men vi bommer når vi peker fingeren på uengasjerte innvandrerforeldre på østkanten.

bilde av hender som overlapper

Illustrasjonsbilde.

Forfattere:
Marlene Persson, Forsker II, Velferdsinstituttet NOVA
Bernard Enjolras, Forsker I, Leder av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor
Vibeke Wøien Hansen, Forsker II, Institutt for samfunnsforskning

Aftenposten har gjennom vinteren pekt på en urovekkende utvikling i frivilligheten. I Oslo dør klubbene ut, særlig på østkanten. Foreldre og frivillige stiller ikke lenger opp, særlig blant innvandrerbefolkningen. Men stemmer det at dette er den største utfordringen for frivilligheten? Hva sier forskningen?

Frivillighetens inkluderingsarbeid

Frivillige organisasjoner står for mye av fritidstilbudene til barn og unge. Idrettslag, korps, kor, teater og fritidsklubber har stort potensiale for å forebygge utenforskap, fremme inkludering og god helse. Det er derfor stat og kommune bruker mye penger på frivilligheten. Men det er viktig at pengene brukes riktig.

Gjennom forskningsprosjektet Inkludering av barn og unge i organiserte fritidsaktiviteter i norske lokalsamfunn ser vi på hvordan foreninger jobber med å inkludere barn og unge. Våre funn så langt og tidligere forskning på feltet tegner et litt annet bilde enn det skremmebildet som har blitt tegnet i media.

Kart som illustrerer graden av frivillighet i Oslo Øst

Kart som viser graden av frivillig innsats i Oslo østs bydeler. 

Er frivilligheten død på Østkanten?

Det er ikke slik at bydelene på Østkanten er de bydelene hvor færrest gjør en frivillig innsats samlet sett, til tross for at de har de største levekårsutfordringene. Det stemmer at noen av bydelene på Østkanten er blant de bydelene hvor færrest gjør en frivillig innsats innen fritidsaktiviteter. Inkluderer man religiøse foreninger, er den frivillige innsatsen større i øst.

Samlet sett avkrefter frivillig innsats-undersøkelsen i Oslo at det legges ned mer innsats i vest enn i øst innenfor barn og unges fritidsaktiviteter. Innsatsen er imidlertid litt lavere i sentrumsbydelene hvor det er færre barnefamilier. Men det ikke er store forskjeller i frivillig innsats i idretten mellom byområdene ytre vest, ytre øst og ytre sør hvor det er flest barnefamilier og flest “idrettsforeldre”.

Dataene viser altså ingen krisestemning på Østkanten. Men i intervjuer vi har gjennomført i 2022 påpekes det at ressurssterke foreldre på Vestkanten har mulighet til å betale seg ut av problemet når det mangler frivillige. Våre analyser viser at det er færre som gjør frivillig innsats i Vestre Aker og Ullern enn i Bjerke og Søndre Nordstrand som er på toppen blant dem som gjør frivillig arbeid i Oslo. Frivillighetsmangelen er verken et østkant- eller integreringsproblem. Så hva er problemet da?

Flere krav

Frivillige forteller om utfordringer med stadige nye krav til medlems- og regnskapsrapportering, sertifiseringer og kurs. Dette er særlig en utfordring i idretten, og rammer hardest de som har få frivillige fra før, og de som ikke har administrativt ansatte. Disse kravene kommer fra Norges idrettsforbund og særforbund sentralt fordi man ønsker utvikling og kompetanseheving blant frivillige. Men disse kravene er også med på å gjøre hverdagen som frivillig stadig mer komplisert, og kan være med på å forsterke forskjeller i frivillig innsats.

Både foreningene og kommunens ansatte sier samtidig at støtteordninger er uoversiktlige og tidkrevende å sette seg inn i. Man må orientere seg i søknadsordningene, skrive gode søknader og deretter rapportere på bruken av midler i ettertid. I tillegg må man gjerne søke flere ulike tilskudd for å få nok penger. En frustrert frivillig refererte til dette som «et lappeteppe av støtteordninger». Dette tar mye tid for frivillige som allerede bruker mye fritid.

I sum kreves det stadig mer av de som er frivillige. Dette er potensielt et mye større hinder for frivilligbaserte fritidstilbud. Det er grenser for hva man kan kreve av frivillige.

Midlertidige penger

En annen utfordring er at mye av pengene man kan søke kun gis til midlertidige prosjekter. Ifølge kommunalt ansatte, politikere og organisasjonene, gjør dette at man bruker mye tid, krefter og penger på å opprette gode tilbud. Like etter at man har klart å stable et godt tilbud på bena, får man ikke lenger støtte fordi prosjektperioden er over og det ikke gis støtte til fast drift. Dette tærer på de frivillige som da må finne på noe nytt, og man får ikke utnyttet innsatsen som allerede er lagt ned.

I tillegg skaper det uforutsigbarhet når etablerte støtteordninger endres. BUFDIRS tilskuddsordninger nevnes spesielt av organisasjoner og kommunene. Ordninger har blitt slått sammen, og konkurransen oppleves nå som hardere. Tilbud som tidligere nærmest hadde “fast” finansiering står plutselig uten støtte; ordninger man tidligere søkte finnes ikke lenger, og de passer ikke helt inn i noen nye. Da blir det opp til kommunepolitikerne å avgjøre om noen av pengene fra kommunekassa kan gå til å finansiere tiltakene. Fritidstilbud til barn og unge er ikke en lovpålagt kommunal oppgave, og det er mange ting som må prioriteres fra de begrensede kommune- og bydelskassene. Det er for tidlig å se hvordan disse endringene påvirker aktørene over tid, men både kommuneansatte og frivillige er bekymret.

Riktig pengebruk

Kulturministeren uttalte i Aftenposten i januar at hun mente det var viktig og riktig med prosjektbasert støtte for å støtte nye initiativ. I forrige uke svarte hun derimot på idrettens rop etter mer penger med å annonsere at det skal gis 100 millioner ekstra. Spørsmålet er hvor mye ekstra offentlige midler vi skal investere for å finne opp kruttet på nytt.

Mer penger til frivilligheten er positivt, men er ikke hele løsningen. De politiske prioriteringene kommer til å bli stadig tøffere når velferdsstaten møter nye utfordringer som eldrebølge, utfasing av olje og uroligheter i verden. Et stadig viktigere spørsmål å diskutere er derfor hvordan pengene brukes. Organisasjonene og de offentlige støtteordningene må rigges på en måte som gjør frivilliges hverdag så enkel og forutsigbar som mulig. En åpenbar løsning er å la noe av midlene som nå går til nye prosjekter, gå til videreføring av tiltak som fungerer. Det er bedre bruk av penger og frivilliges tid.

Dette er en utvidet versjon av et debattinnlegg i Aftenposten 22. februar 2023. Nettartikkelen finner du her.

Emneord: Sivilsamfunn
Publisert 22. feb. 2023 10:10 - Sist endret 23. feb. 2024 08:59