Tillit og selvtillit i politikken

Demokratiet tåler litt hjemmesitting, men det tåler dårligere at velgerne føler seg maktesløse, skriver vår forsker Marte Winsvold.

Bilde fra stemmelokale

Denne kronikken ble først publisert hos Kommunal Rapport.

Gjennomsnittsnordmannen har litt over middels høy tillit til politikerne i kommunen sin - 5,7 på en skala fra 0 til 10, viste tall fra Lokalvalgundersøkelsen 2019.

Som mine kollegaer Signe Bock Segaard og Atle Haugsgjerd har påpekt, er et middels høyt tillitsnivå ikke nødvendigvis et sykdomstegn. Folk skal tross alt vurdere politikerne sine ved hvert valg og må holde dem under kritisk oppsyn. Men alle gjennomsnitt skjuler variasjoner. Når man går bak tallene, ser man at noen velgergruppers oppsyn er betydelig mindre kritisk enn andres.

Tre partiers velgere har høyest tillit

Hvis du på vei inn i valglokalet treffer en politisk interessert, høyt utdannet innbygger med sterk tilhørighet til den lille kommunen der hun (eller han) bor, kan du med stor sannsynlighet tippe at hun stoler på de politikerne hun akkurat har stemt på.

Likevel, hvis det er viktig for deg å tippe riktig, bør du stille denne velgeren et spørsmål noen vil oppfatte som utidig: Hvilket parti stemte du på? Svarer hun «Arbeiderpartiet», har du kanskje truffet på den mest tillitsfulle velgeren i kommunen.

Analyser av tallene fra Lokalvalgundersøkelsen viser at velgere fra Ap, SV og MDG har høyere tillit til lokalpolitikere og kommunestyre enn gjennomsnittsvelgeren. Velgere fra Frp og de som stemte på bompengelistene, har lavere tillit.

Størst politisk selvtillit på høyresiden

Men politisk tillit handler ikke bare om hvorvidt man tror at politikerne kan og vil ivareta innbyggernes interesser på en god måte. Det handler også om tillit til egne politiske evner - troen på seg selv som en politisk aktør som forstår politikk og er kvalifisert for politisk deltakelse.

Her er det andre partiers velgere som troner øverst på pallen. Høyre har velgergruppen med høyest politisk selvtillit, tett etterfulgt av dem som stemte på Frp. Og bare for å nevne det, de som står på pallen nå, er menn.

Tallene viser altså at velgere på venstresiden i større grad har tillit til politikerne, mens velgere på høyresiden i større grad har tillit til seg selv.

Kan være ideologiske forskjeller

Forskjellene er ikke kjempestore. Alt annet likt, skårer en gjennomsnittlig Ap-velger 6,3 i politikertillit, mens en gjennomsnittlig Frp-velger skårer 5,2. Politisk selvtillit er målt med en annen skala, men forskjellene er av omtrent samme størrelsesorden.

Vi vet ikke hvorfor disse partivariasjonene i tillit forekommer, men det er lett å tenke at de delvis er knyttet til partienes ideologiske profiler. Velgere som stemmer på kollektivt orienterte partier, lener seg litt mer på det valgte fellesskapet - velgere som stemmer på mer individuelt orienterte partier, lener seg litt mer på seg selv.

Tillitsforskjeller mellom velgere på høyre- og venstresiden kan med andre ord være uttrykk for forskjeller i ideologi.

Noen velgere vil endre hvordan systemet fungerer

Hvis en ser bort fra selvtillit og konsentrerer seg om variasjoner i politikertillit, er det en annen forklaring som trekkes fram i forskningslitteraturen, nemlig systemkritikk. Manglende tillit til politikere og politiske institusjoner kan være et uttrykk for at man er kritisk til måten politikken fungerer på.

Folk som mener at systemet og politikerne favoriserer bestemte grupper fremfor andre (den urbane, syklende eliten fremfor folk som er avhengig av bil for å komme seg på jobb), eller at makten ligger i gale hender (hos en virkelighetsfjern, privilegert politikerstand og ikke hos dem som berøres av politiske vedtak), vil naturlig nok ikke ha særlig høy politikertillit.

For disse velgerne vil det være rasjonelt å stemme på partier som går inn for å endre maktfordelingen i samfunnet eller måten systemet fungerer på.

De maktesløse velgerne

Lav politikertillit er ikke (nødvendigvis) et problem, så lenge velgere med lav tillit stemmer på partier som målbærer et ønske om en annen politikk eller en annen type system. Og litt lav tro på egne politiske evner er heller ikke så bekymringsfullt, dersom en stoler på at politikerne en har stemt inn i kommunestyret, kan ordne saken.

Lav politikertillit kombinert med lav politisk selvtillit, derimot, gir større grunn til bekymring. Det er én velgergruppe som i større grad enn andre har denne miksen av lav-lav: Hjemmesitterne. Ved kommunevalget i 2019 utgjorde de 35 prosent av de stemmeberettigede.

Dette er en gruppe som ikke protesterer, men resignerer. Hos dem kan lav tillit vanskelig sees som tegn på ideologi eller systemkritikk. Det vitner heller om en opplevelse av maktesløshet: Jeg stoler ikke på at politikerne kan ordne opp, og jeg har ikke høye tanker om mine egne evner til å gjøre det, heller.

Tåler hjemmesitting, men ikke maktesløshet

Demokratiet tåler litt hjemmesitting (selv om én av tre er hakket for mye). Maktesløshet, derimot, tåler demokratiet dårlig. Dersom mange lar være å stemme fordi de ikke føler at de kan eller at det ikke nytter, er det et sykdomstegn.

Her kan politikerne bidra ved å henvende seg ekstra til dem som opplever politikken som irrelevant, håpløs eller ugjennomtrengelig. Valgkampen 2021 kan være et godt sted å starte.

Av Marte Winsvold
Publisert 12. juli 2021 10:50 - Sist endret 12. juli 2021 10:50