Hvordan velges flyktningene som får komme til Norge?

Ny rapport sammenligner utvalgskriterier og praksis for bosetting av FN-flyktninger i Norge og sju andre land.

Hvilke kriterier legges til grunn når et land velger hvilke kvoteflyktninger de skal ta imot? Hvordan balanserer ulike land prinsipper og pragmatisme når de vil hjelpe dem som trenger det mest, samtidig som de ønsker flyktninger som kan bli godt integrert i samfunnet de kommer til?

Jan-Paul Brekke

En ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning sammenligner åtte lands utvalgskriterier og praksis for gjenbosetting av FN-flyktninger: Norge, Australia, Storbritannia, Canada, Frankrike, Tyskland, Sverige og Nederland. Studien er basert på både dybdeintervjuer og dokumentstudier i alle landene.

– Vi finner interessante likheter og forskjeller mellom disse landene, og kommer også med flere anbefalinger til norske myndigheter, forteller ISF-forsker Jan-Paul Brekke. Han har skrevet rapporten sammen med ISF-kollega Erlend Paasche, Astrid Espegren fra Norce og Kristin Bergtora Sandvik fra PRIO og Universitetet i Oslo. Oppdragsgiver er Kunnskaps- og forskningsdepartementet.

Prinsipper og pragmatisme

Når en flyktning overføres til et annet land for permanent bosetting, som oftest koordinert ved hjelp av FN, kalles det «gjenbosetting». De siste årene har antallet asylankomster sunket i mange vestlige land, samtidig som kvotene av overføringsflyktninger for gjenbosetting har økt.  I 2019 fremmet FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sakene til over 80 000 flyktninger til behandling i gjenbosettingsland. De siste årene har det vært flyktninger fra Syria og Kongo som har kommet til Norge.

De fire forskerne som står bak den nye rapporten har gjennomført enn femti dybdeintervjuer med norske embetsmenn, NGO-representanter, UNHCR-ansatte og representanter for myndighetene i de syv andre landene. I tillegg har de gjort dokumentstudier og gjennomført en spørreundersøkelse blant representanter fra forvaltningen i alle de åtte landene om kriterier og praksis for utvelgelse av flyktninger for gjenbosetting.

– Vi ser at alle landene på ulike måter prøver å balansere prinsipper opp mot pragmatisme. Selv om de tar sikte på å velge ut de flyktningene som er mest sårbare, gjør de enkelte vurderinger  knyttet til fremtidig integrering, forteller Brekke.

Uutnyttet potensial for kunnskapsdeling

FNs høykommissær for flyktninger spiller en nøkkelrolle i gjenbosettingsprosessen i alle de åtte undersøkte landene, forteller Brekke. Alle de åtte landene gjør også sikkerhetsvurderinger som del av saksbehandlingen, blant annet knyttet til risiko for terror.

Myndighetsrepresentantene som deltok i studien så imidlertid ut til å ha begrenset kunnskap om regelverk og praksis i de andre landene.

– Det finnes flere nettverk hvor kunnskap kan deles, men det ser ut til at det er et uutnyttet potensial for å dele råd og løsninger på dilemmaer som er felles for alle landene, utdyper Brekke.

Profesjonalisert i Norge

Informantene i den norske forvaltningen fortalte at de opplevde at det norske gjenbosettingsprogrammet har blitt profesjonalisert de siste årene, etter krigen i Syria.

Samtidig har forskerne funnet flere muligheter til forbedringer i det norske systemet. De mener blant annet at kommunikasjonen mellom IMDi og kommunene kan bedres. I tillegg ser de et potensiale for å etablere en digital dialog mellom flyktningene og de ansatte i kommunen på et tidligere tidspunkt enn i dag.

– En slik kontakt kan bidra til å bygge tillit og gjøre kommunen bedre forberedt på for eksempel medisinske behov allerede før ankomst, mener Brekke.

Anbefaler mer åpenhet

Forskerne anbefaler også at norske myndigheter vurderer å prøve ut «sponsormodeller» som man har i en del andre land, hvor enkeltpersoner, lokalsamfunn og ikke-statlige organisasjoner kan bidra med økonomisk støtte og husvære til flyktninger.

Tiltak for kunnskapsinnhenting og økt åpenhet anbefales også i rapporten. Forskerne anbefaler blant annet myndighetene å igangsette en studie hvor bosatte flyktningers egen erfaring med utvelgelsesprosessen og bosettingen blir dokumentert og analysert. I tillegg anbefales myndighetene å utgi en årlig rapport som redegjør for erfaringer, prioriteringer og dilemmaer knyttet til gjenbosetting.

– Denne typen åpenhet kan bidra til økt tillit til systemet blant kommunene, dem som berøres og blant befolkningen som helhet, sier Jan-Paul Brekke.

Emneord: Migrasjon Av Hallvard Kvale
Publisert 10. juni 2021 08:10 - Sist endret 10. juni 2021 08:10