Hvordan tas enslige mindreårige flyktninger imot?

Ny rapport undersøker oppfølgingen av enslige mindreårige flyktninger og kommer med flere anbefalinger.

Mer enn 3800 enslige mindreårige flyktninger er blitt bosatt i norske kommuner siden 2014. En ny ISF-rapport undersøker kommunenes innsats ved bosettingen av disse mindreårige flyktningene, og arbeidet frem mot at flyktningene skal klare seg selv i det norske samfunnet.

Hilde Lidén

Rapportforfatterne har blant annet sett på Integrerings- og mangfoldsdirektoratets samarbeid med kommunene, på finansieringsordningen, på innsatsen for å fremme læring og medvirkning blant de enslige mindreårige, på utdanningssystemets betydning, og på vergenes rolle.

– Vi har funnet flere områder hvor det er rom for forbedringer, og kommer med flere konkrete anbefalinger til hvordan tilbudet til de enslige mindreårige flyktningene kan forbedres, og hvordan deres egen medvirkning kan styrkes, sier ISF-forsker Hilde Lidén. Hun har skrevet rapporten sammen med Anne Staver og Berit Aasen fra NIBR og NOVA-forsker Marie Louise Seeberg.

Integrering og psykisk helsehjelp

Én av anbefalingene til forskerne er å styrke innsatsen på integreringsfremmende tiltak. Det er en stor utfordring at mange enslige mindreårige flyktninger mangler sosiale nettverk i nærmiljøet. Flere av dem har få eller ingen norske venner og har sjelden vært i et norsk hjem. Med en krevede skolehverdag, og kanskje en deltidsjobb ved siden av, kan det bli begrensede muligheter til å bygge et sosialt nettverk på egen hånd.

– Ordninger som vertsfamilier og besøksfamilier blir trukket fram som gode tiltak for å integrere dem bedre i lokalsamfunnet, forteller Lidén.

Mange enslige mindreårige flyktninger sliter med bekymringer, savn og traumer. Flere av dem får ikke den behandlingen som kunne hjulpet dem, både fordi helsetilbudet er begrenset og fordi de selv ikke kjenner til hjelpemulighetene eller kvier seg for å oppsøke hjelp.

– Det er grunn til å se på hvordan man kan lage bedre lavterskeltilbud for denne typen hjelp, for eksempel ved å tilby psykologsamtaler der de bor, sier Lidén.

Ingen felles standard

Forskerne har vurdert botiltakene både med tanke på hvordan de fungerer som en ramme for ungdommenes liv i dag, og hvor godt de legger grunnlaget for å klare seg stadig bedre på egen hånd. Innholdet og kvaliteten ved botiltakene er vurdert ut fra hvor godt de dekker ungdommenes behov for privatliv, relasjonsbygging, trygghet og tilhørighet.

– Vi ser at fosterhjem og bofellesskap, når de fungerer godt, dekker disse behovene bedre enn når ungdommene blir plassert på en hybel umiddelbart eller kort tid etter bosettingen, forteller Lidén.

Det finnes imidlertid ingen felles standarder eller minstekrav for botiltak for enslige mindreårige flyktninger. Dette står i motsetning til regelverket for institusjoner for barnevernsbarn, som har krav om tilsyn og medvirkning.

– Vår anbefaling er at bosettingsarbeidet blir hjemlet i barnevernloven. Det vil styrke ungdommenes rettssikkerhet og lovfeste retten til medbestemmelse.

Vergene er viktige

Vergeordningen spiller en viktig rolle for flere enslige mindreårige flyktninger. Vergen kan spille en viktig rolle både med å arbeide for den mindreåriges interesser, og som et startpunkt for integrering og sosialisering. Erfaringene viser imidlertid at det er store forskjeller i vergenes innsats. Det er derfor behov for en avklaring av ansvar og rutiner når det gjelder vergenes arbeid. Forskerne peker også på at det kan være uheldig at vergeoppdraget avsluttes når ungdommene fyller 18 år, en alder da mange formelle avtaler og ordninger skal på plass.

– Man bør derfor vurdere enten å utvide vergeordningen til ungdommene fyller 20 år, eller overføre noen av vergens oppgaver til en annen instans etter fylte 18 år, anbefaler Hilde Lidén.

Klikk her for å lese hele rapporten Fra bosetting til voksenliv: Den kommunale tjenestekjeden for enslige mindreårige flyktninger.

Av Hallvard Kvale
Publisert 12. feb. 2020 07:35 - Sist endret 12. feb. 2020 07:35