Regjeringens Open Access-retningslinjer er viktige – men vanskelige

– Ved ISF har vi gode erfaringer – men internasjonal, åpen publisering er skikkelig komplisert, sa direktør Tanja Storsul. Hun var tydelig i sitt innlegg da regjeringen lanserte nye retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler.

Direktør Tanja Storsul framhevet også at de uavhengige forskerne eller kandidatene må få mulighet til å publisere åpent. Foto: ISF.

Tirsdag 22. august ble de nye nasjonale retningslinjene for åpen tilgang til vitenskapelige artikler lagt frem på et seminar på Universitetet i Oslo.

Regjeringens uttalte mål er at resultater fra forskning som er finansiert med offentlige midler, skal være åpent tilgjengelig for offentligheten. Og med de nye nasjonale retningslinjene skal det settes fart på arbeidet med åpen tilgang i Norge.

  Se hele streamingen av arrangementet her.

Direktør Tanja Storsul ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) var invitert til å holde innlegg etter Kunnskapsdepartementets presentasjon av retningslinjene. Storsul var tydelig på hva hun mente om retningslinjene – både med forskerhatten og med direktørhatten på.

Les hele innlegget til Tanja Storsul i saken:

I debatten om åpen tilgang til vitenskapelige artikler har mange av oss flere hatter. Jeg skal selv sjonglere minst et par av dem.

Forskerhatten

Hvis jeg starter med forskerhatten, så er det jeg har forska på endringer i medielandskapet som har med teknologi, politikk og økonomi å gjøre – disruptive innovasjoner, nye tjenester, og nye forretningsmodeller. Det er ikke helt irrelevant for dette temaet.

Endringer i mediene har i hovedsak vært drevet fram av publikums etterspørsel, og av markedsaktører som har brukt ny teknologi og utvikla nye forretningsmodeller – som publikum har etterspurt. Politikere har justert rammebetingelsene i form av støtte og reguleringer, men har bevisst holdt seg tilbake fra direkte inngripen.

Det som er spesielt med prosessen rundt åpen tilgang er at den er politisk styrt. Det er et politisk ønske om å endre et marked, om å endre forretningsmodellene, og å endre hvordan ting publiseres. Man ønsker en politisk disrupsjon av markedet som skal snu det opp ned fra å være etterspørselstyrt til tilbudsstyrt – og dette skal man gjøre ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Åpen tilgang til forskning har blitt et stadig viktigere tema de siste årene.
Med de nye retningslinjene setter arbeidet med åpen tilgang til forskningsartikler for alvor fart. Illustrasjon: ISF.

Det er skrekkelig vanskelig.

Det betyr ikke at det ikke er riktige og viktige mål som ligger bak.

Men å realisere dette er komplisert – med massevis av dilemma og balanseganger – og noen ganger er den ideelle løsninga kanskje ikke mulig å få til.

Direktørhatten

Da skifter jeg hatt og tar på meg direktørhatten – og ved Institutt for samfunnsforskning har vi noen erfaringer som understreker betydninga av åpen tilgang.

Nasjonale tidsskrift

ISF eier to tidsskrift: Tidsskrift for samfunnsforskning, og Søkelys på arbeidslivet. Begge tidsskriftene gis ut via Universitetsforlaget. Og begge tidsskriftene har i løpet av det siste halvannet året gått over til Open Access, altså åpen tilgang.

Det vi har sett er at artiklene når mye lenger nå som de er åpent tilgjengelige. Nedlasting er omtrent dobla, og noen artikler lastes ned flere tusen ganger. Dette er både redaktører og forfattere glade for.

Dette betyr at åpen tilgang bidrar til å gjøre forskning tilgjengelig, til å demokratisere forskning. Det er en god ting!

En forutsetning for at dette skal funke er at vi finner gode finansieringsordninger for nasjonale tidsskrift. Det er laget noen midlertidige løsninger, og nye løsninger utformes nå. Dette er bra og jeg har stor tro på at nasjonalt skal vi få dette til.

Internasjonal publisering

Det er internasjonalt dette blir skikkelig komplisert.

ISF har gode forskere som publiserer mye og godt internasjonalt. De fleste internasjonale samfunnsvitenskapelige tidsskriftene er abonnementstidsskrifter. Men i mange av disse kan man kjøpe fri artikkelen. Ved ISF har vi valgt å støtte slike frikjøp.

Det vi kan se så langt er at de artiklene som er åpent tilgjengelige ved lansering får en helt annen sirkulasjon enn de som ikke er det. Det betyr, tror vi, at forskninga vår når lenger ut også internasjonalt når den er åpent tilgjengelig – og kanskje når de åpne internasjonale artiklene også til folk utafor forskerverden.

Så hva er det så som er så vanskelig?

Det handler selvfølgelig om pengene – og de er det vanskeligere å styre i et internasjonalt marked.

Jeg vil si litt mer om det samtidig som jeg kommenterer retningslinjene mer direkte.

Om retningslinjene

Jeg vil først berømme retningslinjene for å være overordna og prinsipielle. De slår fast at vitenskapelige artikler fra offentlig finansiert forskning skal gjøres åpent tilgjengelig – men de skiller ikke mellom de ulike modellene for åpenhet. Det er bra.

Retningslinjene slår fast at avtaler med forlag skal være åpne – og at de som finansierer forskning også skal bidra til å dekke kostnadene med åpen publisering. Det høres også fint ut, selv om jeg er usikker på hva det siste betyr. Hva betyr det at de som finansierer forskning skal betale for åpen publisering?

Ved ISF har vi mange Forskningsrådsprosjekter, og jeg regner med at det er forskningsfinansiører som Forskningsrådet det her er tenkt på. Men, vi gjør også mange oppdrag for departementer og direktorater. De er mest opptatt av å få sin rapport, og er ikke så opptatt av de internasjonale artiklene vi skriver på bakgrunn av rapportene som en slags spin off. Hva retningslinjene egentlig betyr her er for meg litt uklart.

Utfordringa er med andre ord at de overordna prinsippene – som er ganske vage – må fylles ut av konkrete modeller for finansiering.

Når modellene skal konkretiseres tror jeg det er viktig å ha med seg at i en overgangsfase vil hybridvarianter av åpen tilgang spille en viktig rolle.

Det er lett å argumentere mot at man skal betale forlagene to ganger – både for abonnement og for å frikjøpe artiklene.

Samtidig er dette antakelig en nødvendig mellomløsning i en ikke-ideell verden. I denne ikke-ideelle verden er de relevante tidsskriftene ikke fullt open access.

Vi får neppe snudd de internasjonale forlagene over natta – og varianten med deponering av en ikke-publisert versjon i vitenarkiv innebærer å spre ikke-ferdige produkter som er vanskelige å sitere. Det er antakelig bedre enn ingenting – men det er mye bedre å kunne spre et ferdig produkt. Jeg tror derfor at det er viktig å ta hensyn til hybridvarianter der artikler frikjøpes når  finansieringsløsningene skal utarbeides.

Så kan vi håpe at vi får til nasjonale avtaler som gjør at vi ikke må dobbeltbetale lenge – og at dette bidrar til å fremme fullt open access.

Departementet skriver at de vil bidra til videreutvikling av nye og bærekraftige modeller for finansiering nasjonalt og internasjonalt. Hvordan dette gjøres blir nok avgjørende for om vi får dette til å virke.

Jeg har argumentert for at:

  • Finansiering av norske vitenskapelige tidsskrift er viktig.
  • Det er noe uklart hva det betyr at de som finansierer prosjekter skal finansiere åpen publisering.
  • Finansieringsordninger for internasjonal publisering bør inkludere hybridvarianter der enkeltartikler frikjøpes – i alle fall i en overgangsperiode.

En siste ting har jeg lyst til å nevne:

Det er viktig at det legges til rette for at enkeltforskeren fortsatt kan publisere. Dette kan være den flinke hobbyforskeren, kandidaten som skriver om masteroppgaven sin til en artikkel, eller den pensjonerte forskeren – eller andre som ikke har et prosjekt finansiert av noen – eller en institusjon bak seg. Dette gjelder kanskje ikke så mange, men skal åpen tilgang bidra til å demokratisere forskninga må også de uavhengige stemmene kunne komme til orde. 

Med det kan jeg konkludere med å si at det er mange gode hensyn og mål bak retningslinjene – som med god grunn er holdt ganske vage – men det er nå den virkelig vanskelige jobben begynner.

Publisert 25. aug. 2017 11:33 - Sist endret 25. aug. 2017 12:17