Asylpolitikk på sosiale medier

Kan norske myndigheter bruke sosiale medier for å regulere hvor mange asylsøkere som kommer til Norge?

Skjermdump fra Facebook-siden «Stricter asylum regulations in Norway».

ISF-forskerne Jan-Paul Brekke, Kjersti Thorbjørnsrud og Audun Beyer skrev kronikk i Aftenposten på lørdag om den omdiskuterte norske Facebook-kampanjen «Stricter asylum regulations in Norway» under flyktningkrisen. Les hele teksten her:

 

«Forlater du hjemlandet på jakt etter en bedre økonomisk fremtid? [...] Dette gir ikke voksne rett til asyl i Norge. Tvert i mot, du må dra tilbake ».

(Fra en informasjonsfilm på Facebook-siden «Stricter asylum regulations in Norway»)

Kan norske myndigheter bruke sosiale medier for å regulere hvor mange asylsøkere som kommer til Norge? På oppdrag fra Justisdepartementet har vi studert en Facebook-kampanje der man forsøkte nettopp dét. Kampanjen brukte enkle budskap og bilder og nådde mange, men viste samtidig at sosiale medier er krevende plattformer for offentlige myndigheter.

Høsten 2015 kom rekordmange asylsøkere til Norge. Svært mange brukte smarttelefonen som et viktig hjelpemiddel på veien. For å få kontroll på situasjonen lanserte norske myndigheter Facebook-kampanjen «Stricter asylum regulations in Norway».

Målet var å redusere ankomsten av personer uten krav på beskyttelse. Vi har studert hvordan denne kampanjen utviklet seg: hva som var målet med den, hvilke virkemidler som ble tatt i bruk og hvordan sosiale medier utfordrer tradisjonelle normer for offentlig informasjon.

Vi vet lite om effekten

Denne type nye kommunikasjonsstrategier er viktige: For det første fordi dette er et asylpolitisk virkemiddel som prøves ut i en rekke land, samtidig som vi vet lite om effekten av slike nettbaserte kampanjer. For det andre satser det offentlige bredt på kommunikasjon via sosiale medier, uavhengig av sektor og politikkområde.

Hvordan man kombinerer en «Facebook-logikk» – der det uformelle, engasjerende og også emosjonelle budskap vinner frem – med grunnprinsipper om korrekt, fullstendig og åpen informasjon, er et grunnleggende spørsmål for all statlig kommunikasjonspolitikk. Som en av de første kampanjene av sitt slag, er dette et godt eksempel på de dilemmaene som myndigheter blir stilt overfor når de tar i bruk sosiale medier.

Vår forskning viser at gjennomføringen av kampanjen innebar flere utfordringer:

1. Kommentarfelt ute av kontroll

Muligheten for toveis dialog er et viktig kjennetegn ved sosiale medier. Men fullstendig fri dialog er ikke et alternativ på sider der offentlige myndigheter står ansvarlige; personvern må respekteres, og hets og sjikane er selvsagt ikke akseptabelt.

Denne kampanjen var rettet mot potensielle asylsøkere, men etter lanseringen i november 2015 ble Facebook-siden raskt oversvømt av kommentarer fra nordmenn og utlendinger med sterke meninger om innvandring. Bare dager etter lanseringen var kommentarfeltet fullt av fremmedfiendtlige og truende meldinger som kom inn i en takt det viste seg umulig å få kontroll på gjennom vanlig moderering.

Departementet ble tvunget til å sette inn et kommentarfilter som i praksis blokkerte alle kommentarene på siden, noe som internt fikk navnet «troll-kontroll». De skrev også i banneret på toppen av siden at alle kommentarer ville bli slettet. Samtidig passet man på å beholde muligheten til og «like» og å dele siden.

2. Betaling for å nå målgrupper

Målet med kampanjen var å nå potensielle asylsøkere med informasjon om norsk innvandringspolitikk før de reiste, eller mens de var på vei mot Europa eller Norge. Norske myndigheter betalte Facebook for å spre meldingene om politikken til flere målgrupper. For eksempel ble afghanske menn i alderen 18-35 år blinket ut som en viktig målgruppe.

Via Facebook kunne man i tillegg fokusere på personer i denne gruppen som befant seg utenfor hjemlandet og/eller hadde vist interesse for reising eller Europa.

3. Effektiv, men forsvarlig påvirkning

Utformingen av kampanjen var krevende. All statlig informasjon skal være åpen, korrekt og fullstendig. Samtidig var målet med kampanjen å nå gjennom i en stri informasjonsstrøm på sosiale medier.

Konkurrerende kilder - som menneskesmuglere - bruker sterke virkemidler for å lokke og friste folk til å reise til Europa. Man visste også at lange utlegninger i et tradisjonelt abstrakt byråkratisk språk er lite tilgjengelig for folk med fremmed bakgrunn og ulik utdanning.

Løsningen ble et direkte og kortfattet budskap. Det var formelt korrekt, men ga langt fra et fullstendig bilde av rettigheter og plikter for asylsøkere. Kortversjonen av budskapet var: Ikke kom hit!

Denne direkte advarselen ble utdypet ved å beskrive det som ikke gir rett til asyl i Norge, supplert med talende bilder og videoer.

Hvordan leses slike meldinger?

Men, hvor stor effekt har en slik kampanje? Dette skal det nå forskes videre på. Tallene fra Facebook viser at kampanjeteksten kan ha dukket opp på millioner av Facebook-sider.

Spørsmålet er hvordan slike meldinger leses? Hva har det å si at det er norske myndigheter som står bak?

I siste instans ønsker denne typen kampanjer å påvirke folks valg om å reise eller ikke reise, for eksempel til Norge. Når valget er så viktig for den enkelte, så kan man spørre seg hvilken tyngde informasjon fra offentlige myndigheter har når den brynes mot informasjon fra venner og familie, og ikke minst måles opp mot ofte tøffe forhold i hjemlandet.

Det som er sikkert er at kampanjen var en rimelig måte å nå frem til de mulige migrantene. Etter to år hadde kampanjen kun kostet rundt 200.000 kroner. Videre vet man at kampanjen ledet mange utenlandske lesere videre til de vanlige nettsidene om innvandringsregler på Regjeringen.no.

Men, spørsmålet gjenstår om dette hadde noe å si for migrasjonsvalgene.

«Lik og del»

For at meldinger på sosiale medier skal bli lest, likt og delt, må de tilpasses den enkelte plattformen. Vanlig offentlig informasjonstekst blir ikke lest. Sosiale medier belønner i stedet tekster, bilder og videoer som beveger leseren og som inspirerer til «lik og del». Derfor er det et krevende format for offentlige myndigheter, særlig i politisk følsomme spørsmål.

Undersøkelsen vår viser at det kan være fristende for norske myndigheter å bruke sosiale medier som et verktøy i asylpolitikken. Her kan man nå ut til nøye definerte målgrupper på mange språk, det er rimelig og man kan bruke et direkte språk.

Samtidig er det hele tiden en avveining hvor langt ansvarlige myndigheter kan gå for å bli «likt» og «delt» samtidig som prinsippene om «fullstendig» og «balansert» informasjon ivaretas. Det gjenstår også å se hvilken effekt denne typen kampanjer faktisk har på migrantenes handlinger.

Emneord: Migrasjon og integrering Av Jan-Paul Brekke, Kjersti Thorbjørnsrud og Audun Beyer, forskere, Institutt for samfunnsforskning
Publisert 8. jan. 2018 11:12