Velferdsstaten og finanskrisen

Folk er misfornøyde med velferdsstaten, men støtter den likevel.

- Prinsipiell støtte og konkret misnøye kjennetegner europeiske holdninger til velferdsstaten. Velferdssystemene i Europa oppfattes som legitime og verdt å bevare. Men parallelt finnes utilfredshet, og mange er lite fornøyde med velferdsstaten, sier forsker Staffan Kumlin ved Institutt for samfunnsforskning.

De politiske konsekvensene av misnøyen til er usikre.

- Så lenge temaet ikke er på dagsorden og utilfredsheten ikke synliggjøres, er det mulig den ikke får noen konsekvenser. Krav fra folket om at noen må stå til rette for årsakene til misnøyen ser i stor grad ut til å være fraværende. Folk må minnes om hvor relevant og berettiget deres personlige frustrasjon er, sier han.

Fra et demokratisk perspektiv burde misfornøyde velgere kreve at myndighetene står til ansvar for det velgerne mener ikke er bra nok med velferdsstaten. Kumlin mener det er symptomatisk at skandinaviske språk ikke har et dekkende utrykk for det engelske accountability. Han lanserer derfor begrepet ansvarsutkrevning.

- Ansvarsutkreving innebærer at folk skal ha nok informasjon til å kunne vurdere de faktiske forhold og dermed se om de har grunn til å være misfornøyde. I et demokrati bør velgerne ha nok informasjon til å kunne ta et fornuftig valg., men ansvarsutkrevingen er i mange tilfeller fraværende, mener Kumlin.

En av grunnene kan være de mange styringsnivåene i politikken.

- En politisk ansvarsfordeling mellom ulike nivåer, for eksempel mellom stat, region og kommune, kan gjøre det vanskelig for velgere å forstå systemet og hvem som har ansvaret for det de er misfornøyde med. En mer optimistisk forklaring på den manglende ansvarsutkrevningen kan skyldes at andre ting prioriteres høyere enn velferdstiltak, til tross for at befolkningen slutter opp om velferdssystemet. Andre hensyn blir dermed mer tungtveiende.

- Det virker likevel som om det finnes en undertrykt europeisk vilje til å stille de ansvarlige til ansvar. Det skaper ytterligere misnøye med hele det politiske systemet, sier Kumlin.

Velferdsstaten under press

I nedgangstider risikerer mange å miste jobb og inntekt. En følelse av å sitte i samme båt kan bidra til oppslutning om velferdsstaten.

- Flere arbeidsledige betyr flere «verdige trengende», noe som kan gi økt oppslutning om velferdstiltak, sier Henning Finseraas ved Institutt for samfunnsforskning.

Samtidig er det dyrere å gjennomføre velferdstiltakene i økonomiske nedgangstider, når flere er avhengige av dem.

- Med økt arbeidsledighet følger økt behov for velferd og økt press på velferdsstaten. Generøse velferdsordninger er avhengige av at ikke altfor mange har behov for dem, sier Finseraas.

Dessuten vurderes ikke alle som «verdig trengende». En bekymring for at statens kostander øker som følge av krisen kan åpne for en større aksept for reformering av velferdstiltak.

Økt i arbeidsledighet kan også bidra til økt skepsis til innvandrere. Dette gjelder særlig lavt utdannede som konkurrerer direkte med innvandrerne på arbeidsmarkedet.

- Det er imidlertid lite trolig at innvandrerskepsisen vil redusere folks oppslutning om velferdsstaten, ettersom det er de med lav utdanning som opplever den økonomiske krisen sterkest.

Viktig yrkesdeltakelse

- Også i Norge er den politiske debatten preget av finanskrisen. Regjeringen advarer mot å tro at oljen er en garanti mot økonomiske problemer, og store deler av opposisjonen mener det er behov for økonomisk måtehold, sier Ann-Helén Bay ved Institutt for samfunnsforskning.

Spørsmålet er hvordan dette måteholdet påvirker norsk velferdspolitikk. Bay mener det mest sannsynlige er en videreføring regjeringens innsats med å reformere velferdsordningene slik at flest mulig jobber – også kalt arbeidslinja.

- Det er risky business å betale folk for ikke å arbeide. Slike ytelser må utformes slik at det alltid skal lønne seg å jobbe, sier Bay.

Velgermisnøyen handler om mer enn velferdskutt

Velferdsstat og finanskrisen var tema på seminar Institutt for samfunnsforskning avholdt i forbindelse med Forskningsdagene. Til stede var også kommentatorene Nils August Andresen, redaktør i Minerva, og Bent Sofus Tranøy fra Høgskolen i Hedmark.

- Velferdsordningene som kommer under press er ofte de store ordningene som pensjon, sykelønn og uføreforsikring. Samtidig innføres nye ordninger, som fødselstrygden.  Det er ikke entydig politisk press i retning av mer kutt, sier Andresen.

En annen politisk utfordring er kunnskapsformidlingen til velgerne.

- Mange kjenner ikke godt nok til hvordan velferdsstaten fungerer. De fleste har ikke inngående kunnskap om nivået på enkeltytelser og svarer på et ganske generelt nivå når de blir spurt om hva de mener om velferdsstaten. At folk er misfornøyde følger av en rekke utviklingstrekk som ikke nødvendigvis handler om velferdspolitikk, som for eksempel migrasjonsstrømmer og urbanisering. Men misnøyen må rettes et sted, sier han.

Å spare seg til fant

Tranøy peker på at kutt og nedskjæringer ikke nødvendigvis er den rette måten å møte en etterspørselkrise på.

- Det finnes ingen grunn til å tro at kutt fungerer. Når alle sparer på en gang, kommer økonomien inn i en ond sirkel. Etterspørselen vil falle ytterligere, og bankene vil få større problemer, sier han.

- Hensynet til finanssektoren går foran i Europa, og ikke hensynet til velgere. Dette blir fremstilt som om det er det ansvarlige å gjøre, men jeg er ikke enig. Det vil lede oss inn i mer elendighet. Man kan ikke bare tenke på problemene fra et statsfinansielt synspunkt.

Andresen mener utfordringene er mer sammensatte.

- Det er riktig at det er dumt å kutte hos de fattige dersom man har en etterspørseldrevet krise. Problemet med den europeiske krisen er at den er mer enn bare en økonomisk krise, og det gjør den kompleks. Det er mulig at Bays kommentar om at man nå beveger seg i retning av et mer entydig system med omfordeling av skattepenger, og økt innskrenking av autonomi, er en farbar vei for en mer bærekraftig velferdsstat, sier han.

Les mer om Staffan Kumlin
Les mer om Henning Finseraas

Av Lén-Veronica Kongerud (l.v.kongerud@samfunnsforskning.no)
Publisert 28. sep. 2012 15:48